Anmeldt av Gunnar E. Kristiansen

Eirik Reppen, sønn av Gunnar og Sylvia – som igjen gjør ham til bror av Iren, har gitt oss en kriminal som tar for seg kryptologer i Russland og Norge. Russerne har et dyktig eksemplar av arten innen sin midte som de er helt avhengige av for å kunne gjennomføre verdenshistoriens største bankran. Vedkommende har imidlertid fått kalde føtter, og søker å komme seg ut av klørne til organisasjonen Siberian Tigers, og når det kommer en invitasjon fra Norge blir det fart i saken. I Norge står det imidlertid strid innen det kryptologiske miljøet. «Gode» og «vonde» eksemplarer av arten kjemper om mesterkryptologens gunst. Nordmennene kjenner navnet – eller rettere kallenavnet som typisk nok reflekterer noe av det beste i russisk kulturhistorie. Den gode nordmannen får overtalt Kuvshinka til å bistå med å lage et forsvar mot det forestående russiske angrepet. Men når han ikke kjenner hjelperens identitet oppstår mange, kronglete og bisarre situasjoner, som også leder til vold.

Eirik Reppen tar oss med inn i en verden som mange ikke vil kjenner seg helt komfortable med. Her møter vi miljø vi slett ikke kjenner til. Så da blir man utrygg? Men Reppen har en egen evne til å få driv over framstillingen – trass de mange nye, ukjente og dels forvirrende ord, beskrivelser og dialoger han inviterer oss inn i.

Samtalene mellom historiens kollegiale aktører er til dels oppklarende, men de løper så fort at mye av kjernen blir borte, før den framtrer i en helt ny setting et par kapitler lenger fram.

Vi blir likevel fortrolig med fortellermåten når vi etter hvert blir presentert for en større del av bokas persongalleri. Men jeg medgir å ha blitt overrasket når scenen i det første kapittelet skifter fra en fyllearrest i Oslo til ei restaurantgate i den russiske bydelen i Tel Aviv. Seinere skjønner jeg at de to settingene inneholder noe av kjernen i storyen. Jo, han kan det Reppen! – Gir oss små hint om personligheter, familierelasjoner og kultur – så å si sauset sammen i en framdriftsplan som tar luven av det meste vi ellers har sett innen sjangeren spenningsroman.

I det jeg vil kalle bokas reservevaskeseddel forteller forfatteren at filmmanus er selve essensen i en god historie, spekket som det må være av dialoger. Og det er nettopp dialogene Reppen gjør bruk av som motor gjennom hele fortellingen sin. Som om boka var en film gjør han dette til sin måte å fortelle hva som gjør russiske kryptografer så interessante å følge. Mer enn det. Norske bitcoin-besatte kapitalister og iderike gründere vil være med på racet. Ja, noen endog i samvirke med russerne. Konkurransen disse i mellom utarter til en stormende voldsspiral som tidvis tar pusten fra leseren. Det er som å se scener fra en actionfilm!

Hovedrollene i dramaet innehas av folk som har vært ute ei stormnatt før. Hvorfor de har fått de aparte personlighetstrekk forfatteren har gitt dem, får meg til å stille spørsmål om virkeligheten kan være sånn som han tegner den for oss. Men gjennom de forkvaklede menneskenes livsførsel, lar vi oss imidlertid ikke overraske av noe de foretar seg.

Reppen forteller at han har brukt mer enn ti år på å skrive boka, uten at han derfor tar det for gitt at vi anerkjenner verket. Virkelighetsstemplet han påberoper seg for fortellingen virker å være noe ullent, men hva vet vel jeg – ukjent som jeg er med kryptologi så vel som vår tids nyere kapitalistiske kultur. De mange kryptografiske, eller skal vi heller si kryptiske ord og vendinger gir historien et noe uvirkelig preg, uten at vi dermed lar oss drive ut av fatning. For her kommer Reppens snedige framdriftsmotor oss til hjelp: Dialogene bærer i seg løsninger på uavklarte problemstillinger og som tillike åpner for ny kunnskap.

Ja men så er da også dette et av formålene ved boka; Reppen bruker mye tid til å få puttet inn lærdom i oss: I tillegg til målsettingen om å gi leserne underholdning har han sammen med redaksjonen gjort alt for å gjøre oss litt klokere. Denne påstanden, som framsettes i et skriv vedlagt boka ser jeg, etter å ha fullført alle 421 sider, at det er det faktisk godt hold i. Dette ikke ment som en hånlig kommentar til hvordan man kan påføre en konkurrent skyld i et sett kriminelle handlinger en selv har planlagt og gjort. Men – eller ja, for også slike teknikker lærer vi en del om.

Hvorvidt det skal karakteriseres som lærdom, dette med at formålet med planen om verdens største bankran er å bidra til at Putin får økonomi til å fortsette og vinne krigen, vil jeg imidlertid ikke si mer om enn akkurat dette.

Reppen publiserer uten å gå veien om forlag og bokhandlere. Folk som vil lese ham må derfor gå via hans heimeside eller til face-book-profilen hans. Et risikoprosjekt? Ja, men sannsynligvis med et godt beregnet utfall. Om det gjør boka billigere og mer salgbar? Kanskje. Gjør den den god? Vel – det vises at han har brukt noen til å lese korrektur – og komme med råd og dåd. Alene skriver man ikke så godt som det vi her ser!

Bokanmeldelse:
Eirik Reppen: RAN!
Reppen Forlag, Oslo 2025. 421 sider
ISBN 978-82-694149-0-5