Ottar Ness Professor – NTNU WellFare
Dina Von Heimburg Førsteamanuensis – NTNU WellFare
Denne høsten har vi snakket mye om ungdomskriminalitet og utenforskap. Det er nødvendig. Men vi kommer ingen vei om vi bare teller lovbrudd og tiltak.
Publisert:
28. oktober 2025 kl. 11:39
Oppdatert:
28. oktober 2025 kl. 11:39
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Nøkkelen er enklere – og vanskeligere – enn som så: Ungdom må få være betydningsfulle, på ekte, i hverdagen.
Fredag ettermiddag. I gymsalen er det støy og latter. Midt i det hele står Adrian, 15, med nøkkelen til boden rundt halsen. For et år siden var han ofte borte fra skolen og på kanten av å gi opp. Nå er han en del av laget som har ansvar for utlån av ballutstyr etter skoletid – et lite prosjekt som ble hans vendepunkt. Lærerne sier de ser en ny side av ham. Adrian tar ansvar, hjelper de yngre og passer på at alt kommer på plass før de låser. Når dagen er over, legger han nøkkelen tilbake på kroken. Han vet at uten ham – og laget hans – hadde ettermiddagen sett annerledes ut for mange. Han betyr noe. Han hører til.
I all støyen om trygghet, sanksjoner og «flere verktøy i verktøykassa» mister vi fort av syne det som får et samfunn til å henge sammen. For ungdom handler det om å være betydningsfulle Ikke bare å bli sett, men å få lov til å gjøre noe som betyr noe for andre, fordi man faktisk kan bidra. Når den erfaringen sitter i kroppen, vokser både livskvalitet, tilhørighet og ansvar.
Det er stor forskjell på å få ros for å møte opp og å ha nøkkelen til gymsalen. På å få en klapp på skulderen og å stå med ansvaret for lyden på kulturkvelden, redigere elevavisa eller sørge for at nye elever finner riktig buss. I det ene tilfellet er du publikum i eget liv. I det andre er du nødvendig. Da vet du at hvis du ikke gjør jobben din, merkes det for andre. Det gir ryggrad. Det sier: «Du kan, og vi stoler på deg.»
På tide å slutte med flasketuten peker på
Her bommer vi ofte som voksne. Vi vil vel, men ender med å ta over. «Ikke stress, vi ordner.» Godt ment – og en effektiv måte å gjøre unge til tilskuere i sitt eget nærmiljø. Skal de bli betydningsfulle, må vi slippe dem til. Ikke med tomme titler, men med oppgaver de eier fra start til mål. La dem være trenere for yngre, styremedlemmer i idrett og kultur, vertskap for skolens podkast, arrangører av nabolagskvelder, ansvarlige for utlån av utstyr. Gi dem reell beslutningsmakt, tydelig oppfølging og rom for å prøve, feile og lykkes. Slik bygges både ferdigheter og fellesskap.
Rettferdighet er limet. Verdifulle roller kan ikke plukkes ut til de mest synlige eller mest ressurssterke. Alle må ha en reell mulighet til å bidra. Jeg snakker om helt praktiske ting: tilgang til utstyr for den som ikke har, trygg transport, forutsigbare tider, voksne som heier – uten å ta styringen. Når rammene er rettferdige, finner flere veien inn.
Dette er demokrati i praksis. Vi snakker mye om deltakelse hvert fjerde år. Men troen på at stemmen min betyr noe, skapes i klasserommet, i klubben og i nabolaget – når unge får erfare at det de gjør faktisk får konsekvenser for andre. Her lærer de å lytte, forhandle, prioritere og håndtere uenighet. Betydningsfulle roller i hverdagen er en vaksine mot likegyldighet og polarisering.
Barn som blir sett, går seg ikke vill
Og la oss være ærlige om alvoret: Hvis vi ikke gir unge en god vei til betydning, finner noen den andre veien. Det finnes miljøer som lover rask status – du blir «noen» ved å trykke andre ned, bryte regler og skape frykt. Når døra til meningsfulle oppgaver er låst, blir bakdøra til destruktive fellesskap kort. Derfor er verdifulle roller den beste forebyggingen vi har. De gir status gjennom bidrag, ikke skade. De bygger tillit – selve samfunnslimet som holder både fellesskapet og demokratiet sammen.
Trondheim har skoler, lag og kulturhus som allerede lar ungdom drive egne arrangementer, rigge scene og lyd, være juniortrenere, nabolagsverter og medredaktører. Det kan virke lite – en nøkkel, en vaktliste, et budsjett, en scene – men for den som får ansvaret, er det stort. For fellesskapet er det avgjørende.
Så når debatten neste gang koker om ungdomskriminalitet og «hardere tiltak», la oss stille et annet kontrollspørsmål: Hvor mange konkrete, betydningsfulle roller tilbyr vi ungdom i denne byen – hver uke, hele året? Hvem får lov til å bidra, og hvem blir fortsatt stående utenfor? Hvis svaret skurrer, vet vi hvor vi skal begynne. Ikke i nok en ordliste over sanksjoner, men i hverdagen – der unge mennesker kan få være nødvendige for andre.
Til slutt: Ungdom trenger ikke flere pekefingre. De trenger å få lov til å være viktige – på ekte.