Jeg var barn på 90-tallet, så et av de første synonymer med videospill for meg var eventyrspill. Her kunne jeg ramse opp alle de gode opplevelsene og de fantastiske nettene jeg hadde sammen med gullalderen til LucasArts, Sierra Online eller Revolution Software. Karakterer som den pikselerte Indiana Jones fra The Fate of Atlantis (og den fra The Last Crusade!), de nå så aktuelle for de nåværende og fremtidige nyinnspillingene Paul Stobbart og Nicole Collard fra Broken Sword og, selvfølgelig, den mest latterlige og elskelige piraten i mediets historie i sin søken etter Monkey Island, Guybrush Threepwood. Og selv om alle disse figurene mer eller mindre har vendt tilbake til sjangeren i nyere tid (Indiana Jones er helt på plass i actioneventyret), mangler det fortsatt et comeback i minnet mitt. M Det magiske preget til Simon the Sorcerer manglet.
Adventure Soft. ga oss i 1993 en herlig komisk historie om den late og ganske blide tenåringen Simon, som skjebnen vil ha det til at han finner en bok i kjelleren i huset sitt som viser seg å være en trolldomsbok, og som tar ham med til et fantasiland. Simon må så lære seg å bruke magi for å vende tilbake til sin egen verden og samtidig redde den magiske verdenen fra trollmannen Sordid, som er i ferd med å overta den. Det beste med den 32 (!!!) år gamle historien er at Simon the Sorcerer, i tillegg til å lykkes med å flette sammen det beste av humoren fra mer kjente eventyrspill som de som er nevnt ovenfor, utnyttet den fantastiske åre til å komme med tusen og én referanse til populærkulturen og all litteraturen og tropene i fantasysjangeren. Simon the Sorcerer var veldig spesielt for meg, det er en av de få historiene fra den tiden som jeg kan huske sammen med de fleste gåtene og mellomtrinnene for å komme videre. Du kan forestille deg hvor glad jeg ble da jeg fant ut at karakteren så mange år senere skulle vende tilbake (det gjorde han faktisk i flere oppfølgere, men ingen av dem var spesielt minneverdige) i Simon the Sorcerer: Origins, og jeg hoppet uten å nøle gjennom den magiske portalen på min Nintendo Switch 2.
Det første som slår deg med denne nye delen, er selvfølgelig den oppgraderte settingen, miljøet og karakterdesignet. Simon er noen år yngre her enn i det opprinnelige eventyret, og dette tegneserieaktige utseendet bryter ganske mye med karakterens image, mer i retning av en rampete, rebelsk drittunge enn en litt snobbete, verdenstrett tenåring. Stadier, antar jeg. Jeg liker imidlertid bakgrunnsstrekene og de moderne animasjonssekvensene, som det er mye mer av her.
Dette er en annonse:
Synkroniseringen er et punkt jeg har grublet mye over, for det er enkelte fremføringer som er veldig bra, som Simons egen, og andre av bipersoner (til og med prominente, som Calypso) som høres mye mer flate og usynkroniserte ut med scenen. Manuset er fortsatt bra (det kommer jeg tilbake til nå), men det er som om de er spilt inn uten for mange hint om karakterenes situasjon, og i akkurat dette eventyrspillet, der animasjonsaspektet er ivaretatt og pleiet med så mange tilleggsscener, mister det litt av magien.
Men selv med noen begrensninger og andre mindre lyspunkter, er det fint å kjenne på den mentale utfordringen i et godt eventyrspill igjen. Gåtene er djevelsk morsomme, og hvis du er ny i denne typen spill, vil du kanskje slite med noen av dem. Hvis du står fast, kan du som regel gå gjennom inventaret ditt og prøve noen flere kombinasjoner av gjenstander, og ved å vandre rundt for å snakke med noen NPC-er eller lete etter noen ekstra gjenstander, vil du garantert finne løsningen, men det vil alltid kreve at du kommer inn i «sonen» av spillet: Det magiske stedet der du blir revet med av stemningen i spillet og dets univers, der en tentakel (hvor i helvete kom den fra?) brukes til å fjerne blokkeringen av en limgryte, og så videre og så videre.
Dette er en annonse:
Og referansene kunne selvfølgelig ikke mangle. Det fine med å gi ut et Simon the Sorcerer-spill i 2025 er at det har gått mange år siden forrige spill, og det betyr mange nye nikk til spillerne. Fra referanser og figurer fra andre deler i serien til nikk til H.P. Lovecraft, Game of Thrones, Ringenes Herre, Dungeons and Dragons, Monty Python, og listen fortsetter i det uendelige … ærlig talt, jeg tror jeg ville laget et spill til bare for å huske de beste av dem.
Men bare fordi det er et eventyr som minner om 90-tallsklassikere, er det ingen unnskyldning for ikke å gjøre visse livskvalitetsinnrømmelser som vi har fått med årene. En funksjon for å spole fremover eller øke hastigheten på gjenstandssamlingen ville vært flott, og mens Simon kan løpe litt rundt ved å trykke på A / sirkel / B-knappen, avhengig av om du spiller med en Switch 2 / PlayStation / Xbox-kontroller, ville et alternativ for å få opp dialog øyeblikkelig ha passet ham fint. Jeg synes også at forenklingen av handlingene med hvert interaktive objekt gjør det grunnere. Nå klikker Simon direkte på det aktuelle objektet, og den nødvendige handlingen skjer uten videre. Det mellomsteget med å velge hva man skal gjøre var også et puslespill til tider, Adventure soft…
Alt i alt er det veldig lett for meg å anbefale Simon the Sorcerer Origins til alle fans av eventyrspill og selvfølgelig denne serien spesielt. Historien, humoren og gåtene er sitt navn verdig, og selv om jeg savner visse mangler i sluttproduktet, vil det gi deg noen timer med moro og nostalgi.
