Sametinget, Vetorett | Sametinget krever vetorett i alle arealsaker

Det er ikke lenger noe å lure på: Norske Samers Riksforbund (NSR), som har makten på Sametinget, krever nå vetorett i alle saker om arealbruk. Dette går fram av den politiske plattformen som Sametingsrådet har lagt fram for neste fireårs-periode, og merkelig nok har dette ikke fått noen oppmerksomhet i det offentlige rom.

I plattformen heter det:

«I Lovfestingen av konsultasjoner i sameloven har styrket våre rettigheter, men konsultasjoner må også fungere lokalt. Sametinget vil derfor gi verktøy og veiledning til kommuner, fylker og stater for å sikre reell bruk av konsultasjonsretten. Vi vil at staten forplikter seg til å innarbeide og å følge prinsippet om fritt og forhåndsinformert samtykke (FPIC).»

Hva ligger bak den nesten tilforlatelige formuleringen? Sametingets argumentasjon i Melkøya-rettssaken mot staten har vist at man ikke lenger er tilfreds med «bare» konsultasjonsrett i tråd med ILO-konvensjonen om urfolksrettigheter. Nå vil Norske Samers Riksforbund (NSR) at Stortinget skal integrere såkalt «fritt, forhåndsinformert samtykke» i norsk lovgivning. Dersom det skjer betyr det for alle praktiske formål at Sametinget kan stanse et hvert tiltak som man mener er til skade for «samiske interesser».

Vetorett er ikke forenlig med våre nasjonale mål

Slik vi har lært Sametinget å kjenne de siste årene, vil det bety stans i utviklingen av samfunnskritisk infrastruktur, stans i arbeidet med å utvinne strategiske mineraler, og blokkering av kommunale tiltak i byer og tettsteder hvis man mener at disse skader samiske interesser. Denne vetoretten er helt uforenlig med Norges nasjonale mål om befolkningsvekst i nord, styrket beredskap, energisikkerhet og grønn omstilling.

Flest saker vil naturlig nok oppstå i nord, der de samiske bruksområdene er mest omfattende.
Men FPIC vil også få betydning i sør, der det finnes dokumentert samisk bruk, blant annet reindrift i Hedmark/Trøndelag. Alle nivåer i arealforvaltningen i store deler av landet må altså hensynta FPIC dersom samiske interesser er berørt.

FPIC er bare tatt inn i lovverket til en håndfull land i Sør-Amerika og Asia som har det til felles at de ikke har en velutviklet velferdsstat som favner hele befolkningen. Ingen europeiske land har tatt bestemmelsen inn i sin nasjonale lovgivning.

Norge er gjerne flinkest i klassen

Norge har historisk profilert seg som en pådriver for folkerett, menneskerettigheter og multilaterale løsninger. Stortinget har derfor ofte vært politisk samstemt om at Norge skal ratifisere og støtte internasjonale avtaler, også der det kan ha konsekvenser nasjonalt.

I 1990 var Norge det første landet i verden til å ratifisere ILO-konvensjonen 169 om urfolksrettigheter. Til sammenlikning har våre naboland Sverige og Finland fortsatt latt være.

Sametinget er en del av den demokratiske struktur i Norge, og er opprettet for å styrke samisk språk, kultur og samfunnsliv. Dette har det samiske parlamentet lyktes godt med. Men med en slik institusjonell posisjon følger også et annet overordnet ansvar. Det handler om å balansere rettighetskampen med den plikten vi alle har: Å stå sammen om de store nasjonale oppgavene når det gjelder som mest.

Dersom adgangen til å si nei blir absolutt, flyttes beslutningsmakt ut av helheten og inn i lukkede forhandlingsrom, – og et politisk system som blir dårligere til å håndtere akutte nasjonale behov.

Reindriftens legitimitet må styrkes

I Nordkalottfolket tar vi sterk avstand fra Sametingsrådets mål om vetorett i arealspørsmål. Veto vil bare bety et enda høyere konfliktnivå enn det vi ser allerede i dag. Det advarer vi mot. Vetorett i arealsaker vil i det lange løp heller ikke tjene reindriftens interesser. Næringen trenger å bli forstått og respektert også utenfor de samsiske kjerneområdene.

Vi ønsker en mer konstruktiv tilnærming, basert på konsultasjonsplikt og dermed medbestemmelse. Det kan selvsagt reises spørsmål ved hvordan konsultasjonsplikten har vært praktisert i en del sammenhenger, men samlet sett har den vært et langt skritt i riktig retning.

Det vi trenger er tidlig og reell medvirkning, klare avbøtende tiltak med forutsigbar kompensasjon – samtidig som staten kan ta det endelige ansvaret i saker av stor nasjonal betydning. Det er slik vi bygger tillit: Gjennom forutsigbarhet, anerkjennelse og rettferdig fordeling – ikke ved å abdisere fra helhetsansvaret.

Derfor sier vi i Nordkalottfolket et tydelig nei til å lovfeste vetorett.