Nå har den første høststormen om direktørlønningene i helseforetakene stilnet, og etterdønningene handler mest om helseforetaksmodellens rett til et videre liv. Kanskje fortjener direktørene den lønna de får, og kanskje er helseforetaksmodellens videre eksistens overmoden for revisjon. Men det som virkelig blir stående igjen etter uværet er spørsmålet:
Må man virkelig kompenseres for å få kompetanse, i nord?
Gjennom debatten om millionlønna til en kommunikasjonsrådgiver fikk vi servert et bilde av Nord-Norge som et medisinsk nødstilfelle. Et sted man må kompenseres for å holde ut, ikke et sted man velger å leve. Som om vi som bor her er en gjeng med hardhausa tullinger som burde reddes fra mørketida med hotellfrokost og leilighet i sentrum.
Men som han Oluf sa: «Det e forskjell på å stå han av og å bare stå der.»
Og her i nord står vi han av – selv uten hotellfrokost.
Når argumentene for lønnsnivået til direktørene forsvares med at man «må betale for den kompetansen man har mangel på» – så er det i sterk kontrast hva man betaler den fagkompetansen man har størst mangel på, nemlig sykepleiere. For mens sykepleiere kjemper for 50-øre mer i timen for sin kunnskap, tilbys skrivebordsansatte både leilighet og hotellfrokost for å klare å overleve mørketida. Pasientnær kunnskap som koster knapt mer enn en kaffekopp i timen må kjempes for med fakler og tenners gnissel, mens skrivebordskunnskap premieres som om det skulle redde liv. Man skulle tro at de på kontoret opererte hjerter, ikke budsjetter.
Men det denne debatten har synliggjort er en holdning og tankegang om at for å bo og jobbe i nord må du lokkes hit som om du skulle på utveksling i et vanskelig land.
Men nord er ikke et prosjektområde – det er en livsform. Som Oluf også sa: «Det skal sannelig mykje folk tel her i Nord-Norge førr å opprettholde ei sånn stabil frafløtting»
Vi går på jobb i motvind og snøfokk, snø i nakken og sørpe omkring anklan, men også i sollys så sterkt at du på nattevakt må myse når midnattssola tar kveldskaffen. Her fødes unger, liv reddes og arbeid gjøres- ikke fordi vi får kompensasjon, men fordi vi har kompetanse.
Og fordi vi vil være her.
«Vi står her førr det e her at vi høre tell» – Nordaførr.
Nord-Norge er ikke en ufrivillig utpost. Det er ikke en plass man må «lokkes» til som om vi skulle vært en realityserie på NRK. Det er en landsdel folk bor i, jobber i og står last og brast for – hver bidige dag. Vi er ikke som fuglene til han Halvdan Sivertsen – vi flykter ikke sørover ved første kuling, vi hell kaffen over på termosen og går på vakt. Vi bor ikke her på tross av været, men på grunn av det- for det minner oss på at alt som er verdt noe, må jobbes ekstra for.
Så det vi trenger er ledere som framsnakker vår egen region, på inn- og utpust. Ikke fordi man får hotellfrokost og kompensasjonskonto, men fordi det er her det skjer. I jobbannonsen burde det stått: «Kom nordover! Men pass på å kjøpe en stor nok enebolig – for du får gjesta, og du får dem ofte.» For framtida, den skjer her.
Så neste gang noen foreslår at man må kompensere for å få kompetanse til nord, er svaret ganske enkelt: Nord-Norge er ikke et sted man må lokkes til med luksus og lunsjbuffé, eller som trenger å sminkes på for å skaffe kompetanse. Vi trenger ledere som skjønner at nord ikke er en båt ute av kurs, men ei skute som seiler. Denne skuta seile i all slags vær – for her har folk stått til rors lenge før stillingsannonser ble skrevet. Vi lever ikke på tross av stormene- vi lever med dem. For vi nordlendinger vet at når vinden står på som verst, det er da du kjenner hvor sterkt huset ditt egentlig står.
Det skal ikke være enkelt å vær nordlending.
Og takk og pris for det – for hadde alt vært enkelt, hadde det ikke vært nord.