Hvis du, som meg, syntes Little Nightmares 3 var en underveldende smak på seriens fremtid har jeg gode nyheter. Seriens opprinnelige utviklere, Tarsier Studios, vil snart komme med sitt syn på hvordan formelen de var pionerer på – inspirert av Playdead – kan utvikle seg. Og å dømme etter den 30 minutter lange Steam Next Fest-demoen jeg nylig spilte, er de godt posisjonert til å levere et av de beste skrekkspillene neste år.
Du trenger ikke å tilbringe mye tid i verdenen til Reanimal for å innse at det er fra samme utvikler som Little Nightmares. I likhet med den serien inntar du rollen som et lite, maskert barn i en skummel verden fylt av store voksne som vil deg vondt. Du løser overkommelige gåter og sniker deg forbi farer, før du uunngåelig må stikke av i hektiske fluktsekvenser.
Dette er en annonse:
Men Reanimal byr også på mange nye funksjoner som gjør at det føles annerledes. For eksempel starter demoen (og tilsynelatende også det fullstendige spillet) i en båt som du (The Boy) har full kontroll over. Du seiler mellom lysende bøyer helt til du ser en kropp flyte livløs i det mørke vannet. Du drar den opp, gir hjerte- og lungeredning, og når du klarer å vekke jenta (bare kalt The Girl) til live igjen. Jenta kan styres av en annen spiller. Og mens Little Nightmares 3 var først ute med co-op, er det nytt for Tarsier, og Reanimal tilbyr også lokal co-op. Yes please! Den andre nyheten er at karakterene snakker. Ikke mye riktignok, men de snakker. I demoen var det begrenset til noen få setninger, men det blir interessant å se om denne endringen vil resultere i en merkbart mer direkte historiefortelling.
I båten seiler de to barna mot en sprekk i en gigantisk, loddrett fjellvegg. I kløften bak sprekken drysser det ned steinbiter, og ved utgangen blokkerer miner nesten veien ut. Gjestfritt er det ikke. På den annen side er det visuelt imponerende med en atmosfære så tykk at selv en japansk kokkekniv ville hatt en tøff jobb med å skjære seg gjennom. På land går jeg på oppdagelsesferd i en slags fabrikkproduksjonshaller, toaletter og kloakker. Det er skittent og trykkende på den helt riktige måten, og føles helt annerledes skummelt og truende enn Little Nightmares 3s langt mer renskårne miljøer.
Den mest imponerende utviklingen – og en viktig bidragsyter til den utmerkede atmosfæren – er imidlertid det nye filmkameraet. Little Nightmares-spillene har alltid brukt et sidescrollende perspektiv, der du ofte også kunne bevege deg i dybden. Klassisk 2,5D. Reanimals’ kamera er mye friere og i nærmest konstant bevegelse. Det ser for det første strålende ut, og det reduserer også den vanskelige dybdebedømmelsen som alltid har plaget Little Nightmares. Jeg gleder meg allerede til å se hva Tarsier kan gjøre med det i de scenene vi har sett glimt av i trailerne.
Dette er en annonse:
Mens de gjennomsøker de ekkoaktige fabrikkhallene, viser det seg at hovedpersonene våre har et oppdrag. De leter etter et tredje barn, Hood, som ikke umiddelbart ønsker å bli med dem. Jakten på Hood fører dem fra fabrikken til et jernbaneterreng, der vi møter demoens monster, en klassisk humanoid leirlignende skapning ved navn Sniffer. Både i utseende og oppførsel ligger han litt nærmere de klassiske Little Nightmares-fiendene enn jeg hadde håpet på, men som trailerne har bevist, finnes det heldigvis langt mer uhyrlige monstre å flykte fra.
Bortsett fra Sniffers altfor velkjente design, er det eneste jeg kan finne å klage på en litt obskur løsning på et enkelt puslespill der barna finner en nøkkel ved å bruke et toalettstøvsuger på et toalett, hvorpå et (veldig tynt) lik spretter opp og nøkkelen kommer ut av liket. Det var ikke noe vanskelig med gåten, men den føltes ulogisk, noe som tok meg ut av opplevelsen.
Vi er med andre ord i den absolutte småtingsavdelingen. Reanimals’ første halvtime bygger mesterlig opp stemningen, og de nye tilføyelsene som båten og kameraet gjør meg utålmodig etter å finne ut hvordan Tarsier kan utvikle sin strålende signaturstil. Og så eksplosiv som spesielt den siste traileren er, kan ikke 2026 komme fort nok.