KARLSTAD, SVERIGE (Dagbladet): Vi går langs fortauet, skimter den høye muren til det gamle svenske fengselet.
Her hevdes det at en dødsdømt prest fra 1800-tallet er én av mange som går igjen.
Kroppen er i høyspenn, vi grøsser av tanken på det som snart skal møte oss. Men et høyt smell får oss plutselig til å miste balansen.
Ørene piper, flere bilalarmer begynner å ule.
«Mår ni bra?» spør en mann som får med seg opptrinnet.
I veien ligger gummi og stål. Det var rutebussens dekk som eksploderte rett ved siden av oss.
Hjertet dunker ekstra fort da vi fortsetter mot den høye muren foran oss. Her skal vi tilbringe natta – om vi holder ut.
– Det er Karlstad som ønsker dere velkommen, spøker hotelldirektør Anna Sundenhammar da vi unnskylder de klamme håndtrykkene våre.
HOTELLDIREKTØR: Anna Sundenhammar. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
– Rommet deres er ikke klart ennå, men vi kan starte med en omvisning, sier hun og viser vei ned trappa til hotellets eget museum.
Vi skal overnatte på Home Hotel Bilan i hjertet av Karlstad. Bygningen er stor og omgitt av en massiv mur.
I 1847 åpnet Sveriges første celle-fengsel i nettopp dette bygget. Länscellfängelset i Karlstad, ble det kalt. På norsk oversatt til fylkesfengsel.
KARLSTAD: Hotellet har vært i drift siden 1988. Foto: Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Fengselet ble lagt ned i 1968. Det sto tomt i hele 20 år før cellene ble omgjort til litt koseligere hotellrom.
Siden 1988 har personer sjekket inn bak murene – helt frivillig.
I hotellets kjeller er cellene godt bevart. Gjenstander som fluktverktøy, håndskrevne brev, strafferedskaper og fengselsuniformer står på utstilling i glassmontre.
De fungerer som et slags speil. Vi forsøker å ikke se for mye inn i glasset, småredde for hva våre egne oppskremte hjerner kan finne på å se.
MUSEET: Hotellets noe makabre kjeller er full av historie. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Vi får en litt guffen følelse her nede. Lufta er kjølig og tørr. Store spindelvev dekker de små og få celle-vinduene som slipper inn dagslys.
Her har trolig mange tittet etterlengtet ut mot friheten.
Pusten blir tyngre jo lenger inn i kjellerrommet vi kommer. Vi får begge et trykk i hodet, og merker at nakken blir stiv.
LYSGLIMT: – Vi er ikke så nøye med rengjøringen her nede. Spindelvevet er nok fra 1800-tallet, spøker Anna. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Fangene ble holdt i isolasjon her nede. Det ble også utført avstraffing i form av gapestokk og halsjern.
– Men i dag slipper vi ut gjestene våre, sier Anna med et lurt smil.
Det var nemlig ikke alle forunt å forlate bygningen i live.
FANGEKLÆR: Fotlenke, sko og bukse fra 1800-tallet. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Presten Anders Lindbäck døde her inne. Han valgte å avslutte livet sitt i cella si, ytterst i hotellets fløy i andre etasje, sies det.
I dag er fengselscella omgjort til rom 204.
– Min kollega Magnus ser ham ofte, hevder hotelldirektøren.
Hårene reiser seg da Anna forteller om presten som aldri sjekket ut:
Anders Lindbäck ble født i 1803. Han var 58 år gammel da han ble sogneprest i Silbodal i Värmland.
Men det er ikke prestevirket han er mest kjent for i dag.
– Han fikk en dødsdom, forklarer hotelldirektøren.
PRESTEN: Anders Lindbäck tegnet i Yngve Lyttkens bok «Giftmorden i Silbodal», som ble gitt ut i 1946. Foto: «Giftmorden i Silbodal»
«Prästen som blev giftmördare» står det på en plakat i hotellets kjeller, sammen med en tegning av Anders Lindbäck.
Store utgifter til fattigomsorgen presset menigheten hans, og presten skal ha forsøkt å lette byrden ved å redusere antallet fattige.
Lindbäck tilsatte arsenikk i altervinen og tok livet av tre personer på 1860-tallet.
KJELLEREN: På Home Hotel Bilan har de gamle fengselscellene blitt omgjort til 73 hotellrom. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Han valgte seg ut de svakeste og mest sårbare ofrene, står det skrevet på hotellkjedens nettside.
Da han fem år seinere tilsto drapene, innrømmet han ytterligere fire drapsforsøk – alle fra hans egen menighet.
Anders Lindbäck ble dømt til døden ved halshugging.
Presten mente selv at det var barmhjertighetsdrap. Han ville «befri dem fra plager og elendighet».
Men nå er det presten selv som plages, skal vi tro hotellansatt Magnus Gøransson.
GIFTMORDER: Anders Lindbäck ble født i Brålanda i Dalsland og studerte i Uppsala. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Han møter oss i museet i kjelleren, hvor mange hevder at presten fortsatt skal frekventere.
– Her er det kjempemye energi, sier Magnus, og går videre innover.
Mens vi holder oss til vitenskap og det håndgripelige, mener Magnus at han er veldig «åpen» – spesielt hvis han er sliten.
Magnus stopper opp innerst i kjelleren.
– Akkurat her har presten stått flere ganger, hevder han.
Magnus stiller seg opp utenfor den innerste celledøra.
– Her har han stått og sett rett på meg, fortsetter han.
DØDSBEVIS: Rundt på hotellet henger gamle dødsbevis, sykejournaler og håndskrevne brev fra fangene. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
– Hvordan mener du han ser ut?
– Han er svartkledd, sånn som på bildet, med samme frisyre, svarer Magnus og peker mot tegningen på veggen.
Han beskriver en slags skyldfølelse.
– Han ser vennlig ut. Men følelsen jeg får i kroppen er at han angrer på det han har gjort.
Magnus tar seg til panna med begge hendene. Han sier han får et enormt trykk i hodet av å være nede i kjelleren.
– Det er masse aktivitet her nede. Jeg kan ikke gå inn i disse cellene, mener han.
HOTELLANSATT: Magnus Gøransson hevder han har sett presten flere steder på hotellet. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
– Du liker ikke å være her nede?
– Nei.
Lørdag morgen 25. november 1865 ble presten Anders Lindbäck funnet død på cella si.
I en notis i avisa Nya Wermlands-Tidningen, publisert 29. november 1865, går det fram at Lindbäck-saken fikk en brå slutt da vakta kom inn lørdag morgen og fant presten død på cella.
PÅ ROM 204: Ifølge en 160 år gammel avisartikkel tok Anders Lindbäck selvmord på cella si, som i dag skal være rom 204. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Magnus tar oss med opp i andre etasje. Til høyre ut av heisen, ytterst i fløyen.
Rom 204.
– Det var her han tok livet sitt, sier Magnus og åpner døra.
Så fort vi går over dørterskelen kniper han med øynene og puster tungt ut.
– Det er et trykk her inne. Jeg begynner å kaldsvette litt.
– Hadde du turt å sove her? spør vi.
– Nei.
NORSKEID: Hotellet eies av Petter Stordalen og Strawberry. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Rommet vårt er klart. Heldigvis langt unna rom 204 hvor presten skal ha endt sine dager for 160 år siden.
– På alle toalettene henger det gamle fangejournaler, forklarer hotelldirektør Anna.
Bilde, navn, fødselsdato, lovbrudd og kjennemerker.
Samtlige øyne stirrer hvileløst mot betrakteren.
«VEGGPRYD»: Man føler seg aldri alene på hotellet. Selv ikke på toalettene. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Vi kommer inn på rommet der vi skal tilbringe natta. Det ser tilsynelatende ut som et vanlig hotellrom, men man vet jo aldri.
På skrivebordet står det en radio.
Så fort døra lukkes bak oss blir vi enige om å skru den av og ta ut stikkontakten. For sikkerhets skyld.
I 2012 tok den lokale TV-kanalen Kanal 12 med seg det selverklærte mediumet Pehr Trollsveden til Home Hotel Bilan.
Og han var ikke i tvil:
«Her er det virkelig tungt. Her er det masse karer. Jeg ser bare menn. Det er dårlig med kvinner her […] ‘Nu, jävlar’, nå står håret ut på beina mine», sier Trollsveden mens kameraet følger ham i korridorene.
SKRIBLING: På celleveggene i kjelleren er fangenes håndskrift fortsatt bevart. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
I hotellets fjerde etasje fikk han en ordentlig guffen følelse.
«Jeg får ikke puste. Her er det en merkelig energi. Men gud, hva har skjedd her oppe. Hva er det som har foregått. En ekstremt ubehagelig energi.»
Og det er kanskje ikke så rart.
Fengselet hadde også en egen avdeling for de «sinnssyke».
SYKEJOURNAL: Fengselet hadde en egen avdeling for «sinnssyke» fanger. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Hit kom «utilregnelige» fanger som trolig hadde det man før i tida omtalte som «sinnssykdom».
På avdelingen, som var størst på 1920- og 30-tallet, sonet alt fra naskere til drapsmenn.
UNIFORMERTE: Fengselsansatte foran det som på den tida var hovedinngangen. Nå brukes en annen inngang, forteller hotelldirektøren. Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Nattemørket brer seg over Karlstad samtidig som gradestokken kryper nedover. Vi skal snart slå oss til ro på «cella» vi har fått tildelt for natta.
Forhåpentligvis får vi sove, til tross for at nervene ligger utenpå huden.
Men først vil vi undersøke litt mer, på egen hånd. Vi lister oss ut i tussmørket.
UHYGGELIG: Lyset sto på. Hvem som skrudde det på, vites ikke … Foto: Embla Augusta Hjort-Larsen / Dagbladet
Fra utsida ser hotellet stille og rolig ut. Alle hotellrommene er mørke, utenom ett. På rom 204, der presten endte sitt eget liv, er lyset tent.
Men vi vet at ingen skal sove der i natt …