Tor-Håkon Gabriel Håvardsen (36) er i Oslo under
boklanseringen, og vi møter han på Aschehoug forlag. Vi får tildelt et rom med
et stort, avlangt bord, med flere stoler rundt – litt sånn som vi ser i
«Forræder» når spillerne møtes i rådssalen.

– Åh, jeg tror jeg går ut igjen, spøker Tor-Håkon når han
ser rommet.

For nordlendingen har trolig blitt et kjent fjes for enda flere
etter sin deltakelse i «Forræder». Som den litt mystiske begravelsesagenten.
Som også har skrevet ni bøker.

– Hvorfor valgte du dette yrket?

Tor-Håkon mykner opp i et stort smil.

– Jeg var punkrocker. I slutten av tenårene turnerte jeg
rundt i Europa med bandet, og vi skulle bli rockestjerner.

Men så tok livet en dramatisk vending, da han mistet en nær
venn. Kompisen hans var på en fest, og la seg for å sove. Men han våknet aldri.

– Det kom som lyn fra klar himmel. Det var kjemperart for
alle rundt. I den alderen er man jo udødelig.

Ble veldig nysgjerrig

Familien til den unge mannen gjorde noe smart, ifølge
Tor-Håkon. De inviterte hans nærmeste venner på syning.

– Jeg husker at han lå i kista si i kapellet. Det var
kjempeskummelt å gå inn. Men der møtte vi en begravelsesagent som var så
smilende og omsorgsfull. Han svarte på alle spørsmålene våre. Forklarte hvorfor
ører og negler var blitt blå.

Dette skapte en voldsom nysgjerrighet hos Tor-Håkon. Hvem
var egentlig denne mannen?

Moren til Tor-Håkon fortalte om tv-serien «Six feet under»,
som handler om et familiedrevet begravelsesbyrå. Etter å ha sett på den, var
Tor-Håkon overbevist: Han skulle bli begravelsesagent.

– Jeg ringte begravelsesagenten, og la frem en lang liste
med argumenter på hvorfor jeg skulle få jobb hos han.

«Hvorfor i alle dager vil du det?» spurte
begravelsesagenten. Tor-Håkon svarte at han passet godt til jobben. Han hadde
tross alt sett en død hund og katt. Og til slutt klarte han å overtale
begravelsesagenten.

Ny by og ny jobb

Tor-Håkon flyttet til Oslo, og startet å jobbe i Norges
eldste begravelsesbyrå. Det er nå over 20 år siden.

– Det er en bransje jeg alltid har trivdes i. Jeg er veldig
nysgjerrig, forklarer han.

Han har også fått en stor følgerskare på TikTok og
Instagram. Det var kona som oppfordret han til å poste videoer der, og nå har
han snart 100.000 følgere på TikTok.

– Det fine med å dele på sosiale medier, er at folk kan få
svar på det de lurer på, som de kanskje ikke finner andre steder. Om jeg kan
gjøre det på en ærlig og fin måte – hvorfor ikke? Men jeg må alltid veie ordene
mine, for plutselig tråkker man feil. Det er et veldig sårbart og sensitivt
tema, men jeg tror det hjelper å være nordlending og bruke humor. Kommer unna
med litt mer da, ler han.

– Hvilke spørsmål går igjen?

– Ungdommer i dag er veldig miljøbevisste, og lurer på ting
rundt hva som skjer med kroppen når man går i graven. Noen spør om
tannreguleringen blir med i grava om man dør, og jenter spør hva som skjer om
de har silikon, p-stav og lignende. Folk på min alder er mer opptatt av hva som
er lov eller ikke. Generasjonen over der igjen, lurer på hva som skjer etter
døden. Hadde jeg visst det hadde jeg solgt mange bøker!

Tor-Håkon forklarer at han har noen tanker om hva som skjer
etter døden, men at han ikke er religiøs.

– Jeg har ingen tro, men jeg misunner virkelig de som har
det. Enn så lenge får jeg vente til det er min tur.

Sett mange tusen

Man kan jo tenke seg at en person som jobber så tett på
døden, har et litt annerledes forhold til det enn mannen i gata. Opp gjennom
årene har han stelt mange tusen døde mennesker.

– Det finnes en million måter å dø på. Mange ser for seg at
vi som jobber i et begravelsesbyrå drar på sykehus eller sykehjem, men vi har
åpent hele døgnet året rundt, og henter på fjellet, etter brann, samarbeider
med kripos og politi, sier han.

Yrket er eldgammelt. Det er 320 år siden Norge fikk sitt
første begravelsesbyrå.

– Jeg er veldig stolt av jobben min. Men jeg er også ærlig
på at jeg har fått veldig mye angst av det.

Grusomt å bli pappa

Angsten kicket for alvor inn da kona til Tor-Håkon ble
gravid.

– Jeg innså at jeg aldri hadde holdt et levende spedbarn. Kun
døde spedbarn. Det var forferdelig trist å innse.

Det ble en åpenbaring for Tor-Håkon. Han kunne ikke fatte
hva han hadde holdt på med i alle år. Hva han hadde kastet bort tiden på.

Det er nå 12 år siden han ble pappa for første gang.

– Det var helt forferdelig. Jeg syntes det var grusomt å bli
pappa, fordi jeg hadde sett så mange barn dø enten i ulykker eller i barsel.
Det var skikkelig ekkelt. Jeg sov ikke på mange uker, jeg bare gråt og gråt.

Tor-Håkon visste at den lille brystkassen kunne slutte å
bevege seg når som helst. Han var så vant til å se blå lepper, kald hud og en
livløs kropp.

– Det har ført til mye angst, og det har jeg påført gutta
mine med full makt. Tygg maten godt, vær forsiktig… jeg skal si unnskyld til
dem en dag, sier Tor-Håkon med et unnskyldende smil.

Tøff jobb

– Har du noen gang angret på valget ditt?

– Det kan være en veldig stressende jobb. Jeg må si nei til
mye, og jeg har skuffet barna mine mange ganger. Om vi skal på kino, må jeg
plutselig på jobb istedenfor. Man vet jo aldri.

Tanken kan komme snikende noen ganger. I tilfeller hvor
Tor-Håkon må hente en person som har skutt seg med hagle i ansiktet, eller når
han kommer hjem fra jobb og kona kjenner lukten av et lik som har ligget på
varmekabler i en måned.

– Da kan det hende jeg undrer over hvorfor jeg ikke bare
jobber i kassa på Rema, ler han.

Likevel er det den fine delen ved jobben som holder ham
gående. Som gjør at alt er verdt det.

– Gravferdsseremonier er kanskje det fineste i verden, for
du får høre de fine minnetalene, og se folk som gråter fordi de var så glade i
noen. Det er så mye kjærlighet, varmt og fint.

– Er ikke for alle

I jobben som begravelsesagent møter du mange mennesker.
Mennesker som står i kriser, hvor det verste som kan skje, har skjedd.

– Jeg må prøve å trøste foreldre som har mistet ungen sin
til selvmord, eller den som er igjen når ektefellen dør. Plutselig sitter du
igjen, og halvparten av deg er borte. Alle rutiner endres. Det er utrolig fint
å få tillit til å ta vare på både den døde og de etterlatte. Det er noe av det
fineste jeg vet. Men det er klart, det er ikke for alle.

Mange har kanskje aldri sett et lik, men for Tor-Håkon er
det hverdagskost. Noe er grotesk.

– Det er bilder som dukker opp i hodet. Men jeg er jo
heldigvis skrekkfortfatter, så jeg kan bruke det i bøker. Det blir terapi. For
det er klart man ser mye fælt, men vi er flinke til å prate med hverandre på
jobb, og hjelper hverandre med å bearbeide de tingene som gjør inntrykk.

Det er langt ifra alt som deles. Mange beskrivelser og
detaljer kan Tor-Håkon aldri dele hverken i sosiale medier eller i bøker.

– Det er så mye det ikke gagner noen å vite, om det gir
mening?

Han ser spørrende på meg.

– Stygge, fæle ting. Folk kan være fryktelig stygge mot seg
selv eller andre. Det trenger ikke folk å få vite. Jeg lagrer det i hjertet, og
så blir det med meg i min grav. Enkelte ting skulle jeg gjerne vært foruten,
men det er jo ikke meg det er synd på – det er jo de døde og etterlatte, sier
han.

FORRÆDER: Tor-Håkon er en av deltakerne i årets sesong. Foto: Espen Solli/TV 2

Dødsangst

Mange har spørsmål og tanker rundt døden. Noen opplever
dødsangst – for seg selv eller andre. Tor-Håkon tror det kan hjelpe å få bedre
forståelse for døden.

– Ingen slipper unna – vi er alle på samme reise.

– Kan folk med dødsangst lese denne boka?

– Vet du hva? Jeg tror det. Jeg tror det kan hjelpe å forstå
at det er ingen vei utenom.

Han begynner å fortelle om en forfatter som fikk dødelig
kreft. Han beskrev det som å være på en fest, så kommer verten bort til deg og
sier at du må dra – selv om festen er langt ifra over. Det føles veldig
urettferdig. Men han forklarte videre at det ville være verre om verten prikket
ham på skulderen, og sa at festen skulle vare for alltid, og at du alltid
skulle være der.

– Kanskje det hjelper å tilegne seg kunnskap, og at det kan
være litt terapi å lese om det? foreslår han.

Slik møtte han kona

Det er 17 år siden Tor-Håkon møtte sin kone. Hun er fra
Oslo, og han hadde sett henne flere ganger da han var på jobb på Grefsenkollen.

– Hun var så pen, men jeg hadde ikke selvtillit til å sjekke
henne opp. Men en dag da jeg var der for å hente en eldre person, så jeg henne,
og jeg måtte bare spørre om nummeret hennes. Se for deg å sjekke opp noen med
en kiste… sier han, og ler godt.

Likevel funket det. De begynte å møtes, og hun ble raskt
vant til Tor-Håkons jobb. De har hatt mange fine samtaler om det, og Tor-Håkon
roser henne for at hun er så forståelsesfull.

– Hun var med på jobb noen ganger og hjalp til, og jeg synes
hun var modig som var med på noen hentinger. En gang var vi hos politiet, og
det var mye blod og sånt. Da sa hun «dette var siste gang». Og det har jeg full
forståelse for.

Barna spør om jobben

Barna til Tor-Håkon har naturligvis en del spørsmål om
pappas yrke. Emrik (10) tok han til side her om dagen, fordi han ville prate om
døden.

– Han sa at han ville bli begravelsesagent, og vi hadde en
veldig fin samtale om det. Jeg forklarte at det kan være veldig trist, men at
jeg ikke kommer hjem og er trist. Da svarte han: «Jeg tror du er trist inni
deg». Barna ser rett igjennom deg! Jeg følte meg nesten avslørt, ler han.

Edvard (12) er på autismespekteret, og Tor-Håkon forteller
at han er veldig følelsesmessig klok, men at han kan ha vanskeligheter for å
uttrykke det, og dermed bli misforstått. Tor-Håkon forteller om en hendelse,
hvor en jente i klassen hans hadde mistet bestemoren sin, og han gjerne ville
si noe til henne for å trøste.

– Vi snakket om det, og ble enige om hva han kunne si til
henne. Han satt tankefull i baksetet og øvde på vei til skolen. Da vi gikk ut
av bilen, ønsket jeg han lykke til.

Senere på dagen spurte Tor-Håkon læreren hva sønnen hadde
gjort.

– Han hadde ikke gjort noe av det han skulle. Han hadde gått
rett bort og sagt: «Pappa begravde bestemoren din i går», så gikk han bare. Det
sier noe om hvor forskjellige vi er, og det er noe veldig fint i det også,
smiler han.

Har du et tips?

Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?