(10) Policenauts
Vi vet alle at Hideo alltid har vært sterkt påvirket av Hollywood-filmer, og at Snake som karakter aldri ville ha sett ut eller fungert som han gjør hvis det ikke hadde vært for John Carpenters verk. I det noe glemte spillet Policenauts fra 1994 hadde Kojima latt seg påvirke av både Blade Runner og Die Hard da han skrev det ekstremt filmatiske piksel-eventyret Policenauts. Her fikk vi spille som en politimann som etter å ha ligget i kryosøvn i nesten 30 år, vendte tilbake til jordelivet for å bli slått av en markant annerledes verden enn den han en gang forlot. Manuset i dette spillet er fortsatt briljant, og dialogen er fortsatt noe av det beste Kojima har skrevet.
(09) Metal Gear Solid V: The Phantom Pain
Forventningene til Kojima var enorme da han annonserte Metal Gear Solid V: The Phantom Pain. Premisset om en større åpen verden som reagerte på det du gjorde i et stealth-spill, hørtes for godt ut til å være sant. Det viste seg imidlertid å stemme til en viss grad, og vi fikk en spennende spionthriller der vi reiste gjennom Afghanistan og på grensen mellom Angola og Zaïre. Mens det fjerde spillet avsluttet serien kronologisk, knytter det femte spillet historien sammen med det aller første spillet i serien og fungerer som en prequel i alt annet enn navnet. Vi får følge hvordan Big Boss bygger opp sitt leiesoldatimperium og sitt rykte. Dette gjøres med en interessant historie, om enn med en annerledes måte å fortelle den på. Hele spillet er nemlig delt inn i oppdrag som i sin tur fungerer som episoder i en TV-serie med rulletekster. Dette ble fort frustrerende å se på etter hvert fullførte oppdrag. Til tross for dette var historien interessant, og både prologen Ground Zeroes og hovedspillet The Phantom Pain var toppspill i sin sjanger. Vi i Gamereactor mente at selv om det ikke var et av Kojimas beste spill, skilte det seg likevel ut som et godt eksempel på et velfungerende stealth-spill i en åpen verden, med reaktive og dynamiske fiender.
Dette er en annonse:
(08) Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty
Regnet øser ned i Hudson-elven, og vi ser en mann gå sakte på en bro iført regnfrakk. Mannen begynner å løpe, kaster fra seg frakken og gjør et stort sprang utfor broen til lyden av Harry Gregson-Williams’ ikoniske musikk. Nok en gang ble grensene mellom film og spill visket ut med oppfølgeren til et av verdens beste PlayStation-spill. Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty var et spill forut for sin tid takket være sin komplekse og postmoderne fortellerstil og temaer som informasjonskontroll og kunstig intelligens. Spillet dreide seg om manipulering av informasjon, noe som har blitt stadig mer relevant i dagens digitale landskap. Kojima tok også sjanser og lekte med spillernes forventninger som aldri før. Mange av oss følte oss snytt da det korte åpningskapitlet med Solid Snake tok slutt, og den nye hovedpersonen Raiden inntok scenen. Han hadde langt blondt hår og en mer feminin kroppstype, noe som fikk noen til å heve øyenbrynene. Spillet videreutviklet også forgjengerens spillmekanikk ved å introdusere en førstepersonsmodus der hele våpenet var innrammet, raffinere snikemekanikken og introdusere ny fiende-AI som gjorde sniking og strategisk spill enda mer utfordrende enn før. Den opprinnelige entusiasmen for å spille som Solid Snake døde imidlertid ut for mange da Raiden ikke var en like engasjerende hovedperson. Noen oppdrag ble også oppfattet som trege og uinspirerte, og enkelte bosskamper skapte frustrasjon. Samtidig kan ikke spillets ambisiøse historie, innovative gameplay og tematikk ignoreres, og derfor får spillet en sterk åttendeplass.
(07) Snatcher
Snatcher er et av de spillene som ikke bare bærer Kojimas signatur, nei, det skriker virkelig navnet hans – et destillat av alt den eksentriske skaperen sier seg å elske. Filmisk historiefortelling, noir-vibber, fremtidsangst og spill som tøyer grensene for mediet. Spillet ble utgitt i 1988, og er siden mest kjent fra Sega CD, og har alltid føltes langt forut for sin tid. Det mest åpenbare som slår deg er selvfølgelig den særegne visuelle prakten – en perle for sin tid, støpt i en cyberpunk-estetikk. Neonskilt som lyser opp byens mørke, gjennomtrukket av skygger og kaldt regn. Det er ubeskjedent Blade Runner, men på Kojimas helt egen måte, og ja, hans faste hånd og klare visjon skinner gjennom selv her, tidlig i karrieren. Historien er like deler dystopisk sci-fi og noir-detektiv, der du som agenten Gillian Seed med hukommelsestap jakter på morderroboter, eller «Snatchers». En sjarmerende og veldig japansk versjon av Jack Finneys filmklassiker fra 1956, blandet med Philip K. Dicks mørke fremtidsvisjon. Det er så fantastisk Kojima. Gåtefull, selvrefererende og med en tone som svinger voldsomt. Fra uventet humor til alvor. Og så er det selvfølgelig lydbildet. Snatcher har et lydspor som føles både retro og tidløst. Elektroniske melodier, truende bassdønninger – alt med en lett futuristisk vri som aldri føles kitschete. I dag er det ikke mange som husker spillet, som tross alt har havnet i skyggen av Kojimas større og mer samtidige verk. Men for de som vil forstå hans opprinnelse – på ordentlig, er Snatcher fortsatt en uunnværlig brikke i puslespillet. Om mulig enda morsommere i dag. Kompromissløst Kojima og skamløst personlig, en ekte kultklassiker.
Dette er en annonse:
(06) P.T.
Litt over 20 minutter, det er faktisk alt vi har sett av Hideo Kojima og Guillermo Del Toros tolkning av Silent Hill. Men det er det for alle oss som rakk å spille 20 virkelig ekle og stemningsfulle minutter, og jeg tipper mange av oss måtte skifte undertøy etterpå, ikke minst etter det første møtet med Lisa. Sjelden har pulsen vært så høy som da vi snek oss rundt i den trange korridoren og sakte, men sikkert utforsket hver eneste lille krok. Silent Hill ble kansellert etter en konflikt mellom Konami og Kojima, noe som førte til at P.T. ble fjernet helt fra PlayStation Store og deretter ikke var tilgjengelig for nedlasting, selv om det hadde vært gjort før. Så det er i dag veldig vanskelig, nesten umulig å spille. Vi sørger selvfølgelig over at vi aldri kommer til å få oppleve dette i full skala, men vi erkjenner også at PT etter all sannsynlighet er det aller beste skrekkspillet som aldri er utgitt.
(05) Death Stranding
Da Kojima bestemte seg for å lage et spill om en mann som transporterer ting gjennom ugjestmilde landskap, ble det litt av en elsk det eller hat det-leir. Det er ikke så vanskelig å forstå, egentlig. Death Stranding er et merkelig spill. Det er like pretensiøst som det er tregt. Det er sprøtt og rart på så mange måter at vi til tider bare måtte begynne å akseptere hva vi gikk til. Å prøve å oppsummere dette utover det grunnleggende «Du bør holde R2/L2 for ikke å miste balansen» er i utgangspunktet umulig. Når det gjelder underholdning, er det et argument at «de som ikke likte det, var de som ikke forsto det». På mange måter er det nok ikke mulig å forstå alt Kojima ønsket å fortelle denne gangen. Men det gjør egentlig ikke så mye. Innholdet kan være akkurat så finurlig som du vil hvis helheten fungerer. Sams evige reiser (med en baby som eneste følgesvenn) og den filmatiske fortellingen var på mange måter så enormt minneverdig. For selv om det er et spill der du store deler av tiden bare trasker av gårde i en historie som er merkeligere enn det meste vi har blitt eksponert for – så var det også fascinerende, unikt og et utrolig friskt pust blant alt vi har opplevd før.
(04) Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots
Sist gang Hideo Kojima ga full gass under Konami-banneret (han hoppet av under utviklingen av Metal Gear Solid V), var med Snakes fjerde eventyr, Guns of the Patriots til PlayStation 3 i 2008. Etter å ha levert seriens to foregående deler til Sonys andre konsoll, brukte Kojima ikke kraften i den nye plattformen og Bluray-formatet til å innovere spillteknisk, men til endelig å gjøre det han alltid hadde ønsket å gjøre – nemlig semi-interaktiv film. Guns of the Patriots føltes kanskje halvferdig å spille da det kom ut, men selv i dag er skildringen av den for tidlig aldrende Snake et mesterverk av fullstendig kompromissløs historiefortelling som klarer å veve inn nesten alt mellom himmel og jord. Mellom mellomsekvenser på 50 minutter (på det meste mer enn 70 minutter i ett sveip) er det konspirasjonsteorier, samfunnskritikk, røykende aper, inngående karakterportretter og diarépoppende soldater. Noen vil si at Kojima gikk for langt med sin tøylesløse visjon her, med Guns of the Patriots, men det er også spillets utvilsomt største fordel.
(03) Death Stranding 2: On the Beach
Oppfølgere til spill er heldigvis ikke helt det samme som i filmens verden. Tvert imot forventer vi nesten alltid at de skal være enda mer fantastiske og grandiose enn forgjengeren. Det tok fem og et halvt år før vi endelig fikk en fortsettelse av Sams eventyr. I løpet av denne tiden klarte Kojima Productions å utvikle noe som var et enda mer polert, stilig og stramt eventyr enn det forrige. Vi fikk mye som tok bort noe av frustrasjonen som noen kanskje opplevde med forgjengeren. Vi fikk også noe som bare kan klassifiseres som noe av det vakreste som kan oppleves på en konsoll for øyeblikket. Omgivelser som byr på fantastisk utsikt, og hvor vær og naturkatastrofer ble et element som fikk mer plass. Sams lange reiser bød også på langt flere muligheter og mer variasjon enn sist. Som forventet var historien på mange måter minst like pretensiøs og gal som sist. Men den bød også på flere forklaringer, flere øyeblikk som bandt historien sammen som en helhet. Vi fikk tilbakevendende karakterer og nye, flotte karakterer i en historie der Kojima nok en gang balanserte mellom genialitet og galskap på en måte som ble utrolig minneverdig. Alt i alt fikk vi en verdig og aldeles strålende oppfølger som, til tross for at den delte mye med det første spillet, likevel klarte å føles helt unik, nok en gang.
(02) Metal Gear Solid
Fra første bilde slås tonen an i det nullgraders vannet rundt Shadow Moses Island – dette er ulikt noe vi har opplevd før. Ambisjonsnivået er skrudd opp til det maksimale når grensene mellom spill og film viskes ut, og Hideo Kojima tar oss og den internasjonale PlayStation-scenen med storm i et av de mest innflytelsesrike spillene gjennom tidene. Den fjerde veggen rives ned av kodefrekvensene som står skrevet på spillets omslag, og Psycho Mantis manipulerer vår fysiske virkelighet. Det isometriske 3D-perspektivet avslørte skjulte laserstråler med en sigarett i munnen, fantastisk gjengitt utelukkende i spillmotoren, og blåste oss i hodet i tur og orden gjennom troverdig stemmeskuespill og et skrudd persongalleri. 1998 formet en hel generasjon og satte ikke bare spillserien på verdenskartet – det sementerte Hideo Kojima som en av bransjens mest respekterte og innflytelsesrike spillskapere gjennom tidene. Solid «David Hayter» Snake satte speidergutten Sam Fisher på potte før han ble født, og vi hyller ham med en velfortjent andreplass.
K O J I M A S BESTE SPILL :
(01) Metal Gear Solid 3: Snake Eater
Selv om vi elsker det aller første Metal Gear Solid-spillet og dets polygonfylte PlayStation-sjarm, spionmystikk, bisarre komikk og særegne tone, er det likevel Snake Eater som troner øverst på denne listen over Kojima-Sans beste verk. Dette fordi hans patenterte originaloppskrift på hvordan god spionaction skal gjøres kom til sin rett da han og Konami-teamet bak Snake Eater backet båndet helt frem til 70-tallet. Solid Snakes far Big Boss og hans kamp mot russiske terrorister der ute i jungelen står som en av de mest bemerkelsesverdige spillopplevelsene som noensinne er blitt tilbudt, og når vi nå snart får oppleve den påkostede nye versjonen av dette mesterverket, håper vi selvfølgelig inderlig at Konami har ytet slangeeteren rettferdighet.