Mange tenker nok at det å være begravelsesagent, er et yrke som ikke passer for alle. Tor-Håkon Gabriel Håvardsen (36), derimot, har jobbet som begravelsesagent i over 20 år. I tillegg er han forfatter, og har mange følgere på sosiale medier.
Han har vært åpen om at det er en tøff jobb, men at forfatterskapet blir som en beskyttelse fra alt.
Forfatterdrømmen dukket opp i ung alder. En bibliotekar i nærheten av pappaens jobb la merke til Tor-Håkons interesse for bøker – spesielt de han ikke fikk lov til å låne på folkebiblioteket. Som Stephen King-bøker og grøssere. Men denne damen lot ham låne disse bøkene.
Fikk skrekk-diagnose: De første tegnene
– Jeg ble veldig glad i å lese. Og da jeg skrev norskstiler, hjalp hun meg masse. Om det ikke var for henne, ville jeg ikke blitt forfatter. Hun næret den litterære delen av meg, og fikk meg til å tro på at jeg kunne skrive, sier Tor-Håkon til KK.
Han blir tankefull noen sekunder. Forteller om en dag på jobb for noen år siden, da han så et navn han kjente igjen. Han gikk for å stelle den døde personen, og oppdaget at det var bibliotekaren.
– Jeg innså at jeg aldri sa takk til henne. Jeg sa det på stellerommet, men da var det jo for sent. Hun er grunnen til at jeg ble forfatter, men hun visste det ikke. Det er en tankevekker: Ikke vent med ting du ønsker å gjøre eller si, for en dag er det for sent.
– Ekstremt frustrerende
EN SISTE HILSEN: Tor-Håkon med sin nyeste bok. Foto: Ida Bergersen
Bok om pappa
Det er neppe overraskende at flere av bøkene til Tor-Håkon handler om døden. Den nyeste boka, «En siste hilsen», er hans tredje bok om døden, og hans niende bok totalt. Den handler om pappaen hans, som fikk prostatakreft.
– Jeg jobber med døden hele tiden, men jeg tenkte at pappa ikke kan dø, for han er jo pappa. Han er alltid der.
Han beskriver pappaen sin som en mann med stor personlighet. Veldig karismatisk. En friluftsmann som elsket å være i naturen. Hardbarka nordlending.
Kreften spredte seg til lymfene, og videre til bein og skjelett.
– Pappa forsto det ikke selv, eller ville ikke forstå det. Han var fast bestemt på at han skulle ut på tur, slik vi hadde gjort i alle år.
Barndommen husker Tor-Håkon som en «Lars Monsen-oppvekst». De løp rundt i nasjonalparker, dro på jakt og fiske.
– Vi hadde et håp om at pappa skulle bli frisk nok til at vi kunne trille han til et fiskevann, men på slutten gikk det brått nedover.
UT PÅ TUR: Tor-Håkon og pappa. Foto: Privat
– Er det OK å smile når man har det så vondt?
Tok hensyn
Under perioden pappaen var syk, tok Tor-Håkon hensyn på forskjellig vis. Han kjørte ikke likbilen hjem til foreldrene, for det føltes så makabert.
– Jeg ville ikke ha noe som handlet om døden, i nærheten av ham. Jeg snakket ikke om jobb. Da jeg dro på besøk, hadde jeg aldri på meg svarte klær. Og jeg går vanligvis alltid i svart, sier han, og legger til:
– Han syntes sikkert det var både vanskelig og rart å vite at det var jeg som kom til å stelle ham når han døde.
Lenge mistenkte Leah han for dette
Ville ikke snakke om døden
Under sykdomsperioden begynte Tor-Håkon å skrive. Men denne boken var vanskelig. Han som vanligvis var så strukturert, hadde plutselig vanskeligheter med å skrive. Det var nesten så han glemte norsk.
– Å følge pappa gjennom kreftsykdommen, var veldig sterkt. Jeg kan mye om døden, så mange tenkte kanskje at det ville gå bra. Men det gjorde jo ikke det. Jeg ble en liten gutt igjen da pappa døde.
Vanligvis er Tor-Håkon for at vi skal snakke mer om døden. At vi må være åpne, og tørre å prate om det. Men da han ble konfrontert med det selv, ville han ikke.
– Jeg har alltid sagt at det er fint å gå bort til noen som har mistet noen, og si kondolerer. Men da jeg sto i det selv, ville jeg ikke at noen skulle snakke til meg.
MISTET PAPPA: Tor-Håkons pappa døde av kreft. Foto: Privat
– Hvorfor det?
– Jeg var så sliten, og ville bare trekke meg inn i skallet mitt. Det var min pappa, jeg ville ikke høre noen artige historier fra kaia eller fiskebåten. Men jeg vet jo at desto mer man snakker om det, og lar folk komme inn på seg, blir det bedre. Jeg ble bare veldig overrasket over at jeg ble så innesluttet – jeg trodde ikke jeg var sånn.
Han tar en slurk av kaffekoppen. Ser på boken som ligger på bordet foran oss.
– Det ble til slutt en fin, veldig ærlig bok. Pappa hadde elsket å vite at det kom en bok om han, men han fikk aldri vite det.
Etter deltakelsen gikk det et lys opp for far og sønn
Fra begravelse til Forræder
Fem år etter at pappaen til Tor-Håkon fikk diagnosen, døde han,
– Øyeblikket han døde var unektelig vakkert. Det var så fint det kunne bli. Samtidig følte jeg med litt forrådt av min arbeidsgiver, døden. «Hvorfor skal du ta mine, når jeg har vært så trofast mot deg?», ler han.
Det er åtte måneder siden farens bortgang. Tre dager etter begravelsen ble Tor-Håkon med på Forræder.
– Det er det dummeste jeg har gjort.
Han ler godt.
– Det var grusomt! Jeg trodde jeg skulle få litt tid for meg selv til å sørge, men det gjorde jeg ikke. det gikk virkelig i ett.
– Hadde ikke grått på 16 år
Uventet vennskap
Tor-Håkon sa ikke til noen, hverken produksjonen eller de andre deltakerne, at han nettopp hadde mistet pappaen sin. Den som først la merke til noe, var Sophie Elise Isachsen.
– Jeg prøvde å være meg selv, og smile, men i et øyeblikk så hun at det var noe, og spurte meg om det gikk bra. Jeg overrasket meg selv litt ved å svare at pappa gikk bort nylig. Og fra det øyeblikket, var hun den beste støtten jeg kunne hatt gjennom innspillingen. Det var fantastisk å ha henne der, og hun ble en veldig god venn.
Da Tor-Håkon så at Sophie Elise var en av deltakerne, tenkte han ikke at de to kom til å gå best overens, men hun overrasket ham veldig.
– Fy fader for en skarp jente. Hun er veldig smart og omsorgsfull. Hun spurte meg hver dag om det gikk bra, og om det var noe hun kunne gjøre. Plutselig ble det veldig godt å ha henne der, hun ble en slags mamma, sier han, og ler litt.
FORRÆDER: Tor-Håkon ble med på forræder tre dager etter pappaens begravelse. Foto: Privat
Selve opplevelsen av å delta på Forræder beskriver Tor-Håkon som veldig kul, men det var absolutt ikke riktig tidspunkt å gjøre det på.
– Jeg trodde jeg kanskje hadde noe smart å komme med, men det ble bare et kaos av ADHD, sorg og alt mulig… det var umulig for meg å gjøre oppgavene der inne. Men pappa ville vært veldig stolt om han hadde sett meg på tv. Det var på et vis 50 prosent av han som deltok, og det er jo en fin tanke.
Lene trodde tenåringsdatteren sov – så gikk hun inn på rommet hennes
Har du et tips?
Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?