Ekstrem trening

Noen må sette en stopper for de ekstreme treningsregimene som sender folk på sykehus.

SYKE TILSTANDER: KK-journalist Ida synes at enkeltes treningsregimer er altfor ekstremt. Foto: Charlotte Spenning

Det var en helt vanlig ettermiddag på SATS i Oslo. Jeg gikk på
mølla for å varme opp, og et par møller bortenfor var det en kjent person som
gikk med en form for «sauna suit» – noe som for meg så ut som søppelsekker festet til kroppen. Og lue, selvsagt. Han gikk i radig tempo i motbakke, og pustet og
peste noe voldsomt.

Åpenbart varmetrening. Hvorfor? tenkte jeg. Det så jo helt uutholdelig
ut. Må ha vært på kokepunktet på innsiden av den klamme drakta.

10 minutter senere kom det en annen kar ved siden av meg. Han
begynte å gå baklengs på mølla. Artig.

Havnet på sykehuset

Det er mye rart som foregår på treningssentrene om dagen. Og
ikke bare på mitt lokale treningssenter: Stadig vekk får jeg opp videoer på
Tiktok og Instagram av folk som nærmest trener seg i hjel.

En av disse videoene var av en norsk dame som hadde løpt
ultramaraton på 160 kilometer. Det resulterte i innleggelse på sykehus. CRP på
200, feber, og med behov for intravenøs behandling. Det har gått litt for langt
da, eller? Må man virkelig løpe seg syk, og belaste helsevesenet fordi det er
så trendy å pushe seg selv til det ytterste?

Dette er bare én av mange videoer med lignende eksempler. Det er jo galskap!

Jeg husker før i tiden, hvor det å pushe seg selv var å løpe
en mil på under en time, eller trene to gruppetimer etter hverandre. Kanskje
løpe intervaller så man fikk kjenne på makspuls og blodsmak i munnen, eller ta
ny rekord i benkpress eller markløft.

Hva skjedde med hverdagsmosjonisten? Hvorfor har «alle»
plutselig blitt ekstremsportutøvere, og mannen i gata trener som om det er
forberedelser til neste OL.

Baller på seg med skader

Spesielt løpere får skader i fleng, og må kanskje bruke uker
og måneder på opptrening. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være verdt det? Trening
skal bidra til en sunn kropp – ikke en kropp som knapt henger sammen.

Selv er jeg heldigvis glad i trening, og det morsomste med det er
å trene variert, slik at det forblir lystbetont. Klart det er gøy å
sette seg noen mål innimellom også, for å kjenne på mestring.

Jeg har aldri vært en av dem som løper mila på under en
time. I mai valgte jeg å gå utenfor komfortsonen ved å delta på Holmenkollenstafetten –
med forbehold om å få den korteste etappen. Det holdt for meg, som hater løping. 

STAFETT: For noen er det ukomfortabelt nok å løpe en meget kort etappe under en stafett. Foto: Mari Jatta

I mine øyne er det fullstendig galskap å løpe flere titalls mil! Hva feiler det
dere? Det må være en diagnose?

Hyrox er en annen treningsform som plutselig «alle» skal
delta på. Og fint er det, men jeg blir litt trist av å høre at folk ikke føler at de kan
delta før de er «gode nok» – det vil si at de klarer det på under en gitt tid. Det er for mange knyttet så mye forventningspress til det.
Som om man blir henrettet om man bruker en time og et kvarter på å fullføre det
blytunge løpet.

Bekymret

Ingrid Kristiansen (69), tidligere friidrettsutøver og
langdistanseløper, har tidligere uttalt til KK at hun er bekymret for løpetrenden
– hvor folk løper ekstreme distanser, uten at de nødvendigvis har trent seg opp
til det.

– Jeg er bekymret. At unge jenter løper i to-fire timer om
dagen, i sin beste alder hvor man skal leve livet litt, og sier at det er
lystbetont, nekter jeg å tro. Det er ikke bra for helsa å løpe så mye, sa hun.

Hun trakk frem Bergen City maraton som et eksempel, hvor 23
personer ble innlagt på sykehus i forbindelse med løpet. Alle mennesker i 20- og
30-årene, som hadde overvurdert egne evner.

Jeg synes det er imponerende at så mange kaster seg ut i det, men det er jo litt pinlig å havne på sykehus?

Jeg føler meg som et overmenneske om jeg kommer meg på en
HIIT-time klokken 06.30 om morgenen. Det får da være bra nok. 

Kan vi ikke bare gå tilbake til den tiden hvor dørstokkmila var dagens
største utfordring, så kan alt annet være en bonus?

Har du et tips?

Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?