Det er ikke til å stikke under stol at Nasjonalballetten har skutt gullfuglen når de har fått den anerkjente samiske koreografen Elle Sofe Sara til å skape et verk basert på Kautokeino-opprøret.
Opprøret i 1852 kan sies å ha vært startskuddet for en intensivering av fornorskningspolitikken, og det klinger i så måte tungt inn i vår egen tid – ikke minst etter Sannhets- og forsoningskommisjonens tydelige rapport.
Denne høsten opprørs-danses det i høykulturens høyborg.
OPPRØR: Kautokeino-opprøret er blitt ballett på Operaens hovedscene. Nasjonalballettens dansere imponerer med intensitet og kraft.
Foto: Erik Berg
Mektig musikalsk
Forestillingen «Láhppon/Lost» er blitt kalt et ekko av Kautokeino-opprøret.
Koreograf Sara har, sammen med den islandske koreografen Hlín Hjálmarsdóttir, skapt sitt første verk for Nasjonalballetten som bærer i seg både opprøret og ettervirkningene av det.
I OPERAEN: Koreograf Elle Sofe Sara.
Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
Det går en spesiell linje også i det vokale i «Láhppon/Lost».
Forestillingen starter med joiken over Aslak Hætta, en av de to som ble halshugd etter opprøret, fremført av Lávre Johan Eira.
Så følges forestillingen av bølgende, massiv elektronika i forening med korklang, klassiske instrumenter og nye og tradisjonelle joiker.
Men mektigst er det når Eira og danseren Nora Augustinius improviserer sammen: Han joiker, hun svarer med sang.
JOIK: Lávre Johan Eira (til venstre) fremfører eldre og nykomponerte joiker i «Láhppon/Lost». Til høyre: Ballettmester Yoshifumi Inao.
Foto: Erik Berg
Det skaper en linje fra opprøret til forestillingen, en forening som virkelig må sies å være i forsoningens ånd.
I lydbildet er joiken det bærende elementet sammen med Valgeir Sigurðssons elektroniske komposisjoner.
Her er Eira sentral, det samme er kammerkoret Vokal Nord.
Denne miksen fungerer svært godt. Det skyldes blant annet Vokal Nords vidunderlige bassrekke og korklang. Koret får det rå, nordiske stemmeuttrykket til å skinne.
For mye, for fancy
Visuelt er det til tider mektig, til tider forvirrende.
Tatt i betraktning at «Láhppon/Lost» bare varer en time, skjer det svært mye på scenen. I tillegg vises videoer av danserne med fortvilede ansiktsuttrykk på store skjermer.
Jeg skjønner hvor de vil hen. Men jeg forstår ikke hvorfor publikum må velge hva de skal se på, og dermed velge bort noe annet.
SØLJER: Dekoren på skjørtene de mannlige danserne benytter, har hentet inspirasjon fra søljene som pryder samiske kofter. Det blir likevel for vagt og for lite interessant rent koreografisk i helheten av «Láhppon/Lost».
Foto: Erik Berg
Scenografien er preget av store, dypblå gjerdestaurer med klare henvisninger til høystakker. Danserne bruker tid på å trille dem inn og sette dem sammen.
Scenografisk er det et tydelig element, men de blå stokkene brukes kun mot slutten, og da bare én av dem.
Scenen der gjerdestauren er sentral, er slående, lyssettingen er fantastisk i måten den lar skyggene fra stokken falle på bakveggen på – men ut over dette oppleves denne delen av scenografien mest som pynt.
Funksjonen til et bur som trilles rundt på scenen er også åpenbar, men alle forflytningene til sammen gjør «Láhppon/Lost» travlere enn den trenger å være.
STAUR: Når en gjerdestaur fra scenografien tas løs og bæres rundt i en langsom koreografisk sekvens, er det svært vakkert. Lyssetting, musikk og dans spiller på lag og gir ladede scener. Her: Anaïs Touret og Samantha Lynch.
Foto: Christian Ziegler Remme / NRK
Symboltungt
Duetter og soloprestasjonene gjør størst inntrykk i «Láhppon/Lost».
Aller mest duetten mellom Anaïs Touret og Jim De Block der de nærmest letter fra gulvet i ømme, svevende løft. Også scenen der den blå gjerdestauren blir båret i en myk, koreografisk sekvens, er svært god og symboltung.
GRIPENDE: Som en kontrast til de mange kraftfulle ensemblescenene, kommer duetter der noen av prestasjonene virkelig er gripende. Anaïs Touret og Jim De Block står for den aller sterkeste. Det er en sårbarhet og svevende styrke i løftene som skaper noe spesielt og vakkert, ikke minst inn mot det historiske bakteppet.
Foto: Erik Berg
Danske Henrik Vibskov har skapt en urfolks-futuristisk gjennomgangstone i kostymene. Samiske tradisjoner kobles mot et sportsaktig uttrykk.
Ballettdraktene bærer i seg spor av vidde og blekt vinterlys, men de grå draktene har en underlig, prikkete virkning ut i salen.
Kombinert med en slags haremsbukser og Vibskovs boblete frakker og overdeler blir uttrykket sprikende. De søljeinspirerte skjørtene tar fokuset bort fra dansen uten at det virker å ha et koreografisk poeng.
BLOD: Rekvisittene er virkningsfulle. Som de røde strålignende objektene med klar henvisning til sennagress, vold og blodig opprør. Disse brukes også som pisker i starten av forestillingen og understreker at Kautokeino-opprøret er den mest voldelige hendelsen i samisk historie.
Foto: Erik Berg
«Láhppon/Lost» leverer mange sterke øyeblikk, men til tider står virkemidlene i veien for dansen.
Det uttrykksfulle kompaniet, det musikalske forelegget, improvisasjonen og joiken løfter frem en historie som er svært kompleks.
Dette selv om Nasjonalballetten og det kunstneriske teamet bare delvis lykkes denne gangen – rett og slett fordi de vil litt for mye på litt for kort tid.
Om forestillingen
Tittel: «Láhppon/Lost»
Tid: 31. oktober–9. november. Vises også ved Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš i Kautokeino 14. og 15. november
Sted: Hovedscenen ved Den Norske Opera og Ballett, Oslo
Varighet: Én time (ingen pause)
Kunstnerisk team:
- Koreografi og konsept: Elle Sofe Sara, Hlín Hjálmarsdóttir
- Idé: Elle Sofe Sara
- Dramaturg: Alexandra Wingate
- Musikk: Valgeir Sigurðsson
- Joik: Sara Marielle Gaup Beaska, Lávre Johan Eira
- Kor: Vokal Nord
- Scenografi og kostymedesign: Henrik Vibskov
- Lysdesign: Øystein Heitmann
- Videodesign: Cecilie Semec
- Research: Ellen Oddveig Hætta Gaup
- Medvirkende: Nasjonalballetten, Lávre Johan Eira
Publisert
04.11.2025, kl. 09.16
Oppdatert
04.11.2025, kl. 10.58