Før helgen annonserte Peter Frølich (H) at han ikke er aktuell som lederkandidat i Høyre. Dermed står kampen per nå mellom Henrik Asheim og Nikolai Astrup. Den mest åpenbare lederkandidaten, Ine Eriksen Søreide, har foreløpig ikke svart på om hun er aktuell eller ikke. Hvis hun sier ja, er hun trolig favoritt.
De tre det nå står mellom er fra Oslo, Oslo og Bærum, altså Stor-Oslo. Det betyr at når Høyre har gjort unna sitt landsmøte i vår, vil begge våre to «statsbærende» partier ha ledere som kommer fra hovedstaden. I Arbeiderpartiet har Jonas Gahr Støre sågar fått med seg to nestledere som begge også er fra Stor-Oslo. På vegne av landets distrikter er det iallfall lov å håpe at Høyres nye leder får med seg andre i ledelsen som kjenner resten av landet.
Vi skal ikke blande oss i Høyres prosess. Det er heller ikke sånn at noen av disse kandidatene er diskvalifiserte fordi de kommer fra Oslo, eller at de ikke er kapable til å forstå landet selv om de stort sett har bodd i hovedstaden. Likevel er det grunn til å reflektere litt over hva det kan gjøre med norsk politikk at de aller mektigste stort sett ser verden med de samme geografiske brillene.
Ap og Høyre er nemlig ikke alene i å ha ledere som holder til i hovedstaden. SV, Rødt, MDG, Venstre har også ledere som representerer Oslo eller Akershus. Ingen av de nasjonale partiene ledes av personer som bor i – eller representerer – Trøndelag og Nord-Norge.
Uansett hvilke partier som styrer, er det partilederne som er landets mektigste politikere. De bestemmer hvem som skal representere deres parti hvis de havner i regjering, og de har ofte en tung stemme når de største politiske sakene skal avgjøres, både i regjering og på Stortinget. Dessuten har de definisjonsmakten over hvilke saker som blir viktige i den nasjonale politiske debatten.
Det kan være mange politiske saker som påvirkes av denne geografiske skjevfordelingen. Penger til prosjekter på vei og bane er det klassiske eksempelet, men det kan også handle om utflytting av statlige arbeidsplasser, landbrukspolitikk, fordeling mellom rike og fattige kommuner eller skattepolitikk. Summen av alt dette utgjør den samlede sentraliseringskraften i Norge. Den er allerede svært sterk, og den blir enda sterkere hvis nok en Oslo-politiker blir leder av et nasjonalt parti.