Kommunen står overfor et valg som vil få konsekvenser langt utover neste budsjettår. Skal vi spare noen lusne fem millioner kroner ved å legge ned en skole – eller skal vi tenke på det som faktisk betyr noe for barn, familier og lokalsamfunn?
For hvem er denne nedleggelsen egentlig god for? Ikke for elevene. Ikke for foreldrene. Og slett ikke for et nærmiljø som mister et av sine viktigste samlingspunkter. Skolen er mer enn et bygg. Den er et sted hvor barn finner trygghet, vennskap, tilhørighet – en arena som bygger samfunn, ikke bare karakterer.
Når en skole forsvinner, øker skoleveien for mange barn betydelig. Noen må krysse farlige veier eller bruke uforholdsmessig lang tid på transport. Andre må forlate klassekamerater og lærere de kjenner godt. Er dette virkelig en pris vi er villige til å betale? Skal vi gi barna sønvløse netter, vanskelige nye valg, kanskje ensomhet ved den nye skolen. Nye elever i en gammel klasse har alltid store utfordringer med å finne nye venner, nytt kammeratskap. Det blir mye ensomhet, gå alene hjem fra skolen osv. Jeg snakker av erfaring fra egen familie. Er de sparte 5 millioner verdt dette?
Har vi som kommune virkelig råd til å gjøre barnas hverdag dårligere – for å spare en sum som knapt utgjør en promille av det totale budsjettet? Det er lett å kutte i det som ikke kan protestere høyt nok. Men barnas behov må ikke undervurderes bare fordi de ikke sitter ved forhandlingsbordet.
Det er på tide at vi spør oss selv: Hvilket lokalsamfunn ønsker vi å være? Et som setter tall i et regneark foran kvaliteten på barns oppvekstmiljø? Eller et som tar ansvar for at våre unge får trygge rammer, korte skoleveier og et nært og levende nærmiljø?
Vi må kreve at politikerne ser helheten – ikke bare budsjetttallene. Fem millioner kan spares på tusen andre måter. En skole kan ikke erstattes.
La oss velge barna. Alltid.