Lokaldebatten, Meninger | Dette er ikke lenger et innsparingsvedtak: men framstår mer som en nedbyggingsplan

Kommunene kutter i skole, kultur og omsorg, samtidig som staten krever at de skal spare enda mer de neste årene. Når så mange kommuner står på kanten av ROBEK-lista, bør kanskje ikke spørsmålet være hvorfor kommunene ikke klarer å utføre lovpålagte oppgaver – men hva slags system som har gjort det umulig.

I Debatten, med Fredrik Solvang, fortalte nylig unge mennesker om sitt møte med arbeidslivet: søknader som aldri blir besvart, døde lenker i digitale portaler og arbeidsgivere som krever erfaring før du får muligheten til å få den. Samtidig roper kommunene over hele landet etter «folk og kompetanse».

Mens de unge står utenfor og banker på, blir erfarne arbeidstakere – som meg selv – dyttet ut av systemet. Flere med faglig tyngde, erfaring og full ansiennitet har en opplevelse av at «økonomien ikke tillater dem». Hvor er det blitt av kvaliteten? Kontinuiteten? Respekten for håndverket og menneskene bak?

For arbeidslivet etterspør ikke nødvendigvis kompetanse – men heller billig arbeidskraft. De vil ha fleksible ansatte som tåler midlertidighet, som ikke koster for mye, og som kan byttes ut uten konsekvenser. Det er ikke kvaliteten man belønner, men lønnsnivået. Paradokset kunne ikke vært tydeligere.

I et møte i dag fikk vi presentert følgende scenario: «Det må spares 50 millioner kroner hvert år fra 2026 til 2029.» I nyhetsbildet ser vi at kommuner over hele landet sier det samme: Stillinger forsvinner, bygg skal «avhendes», kulturtilbudene for unge og eldre forsvinner, og helse måles opp mot oppvekst – vi blir flere eldre og færre yngre. Samtidig skal det investeres i nye strukturendringer og grønne industrieventyr – investeringer som krever mer penger, ikke mindre.

Det som gjør situasjonen enda mer underlig, er at tallene er nesten identiske overalt. Vi kan for eksempel lese at i Leirfjord skal det kuttes mellom 19 og 25 stillinger – omtrent den samme størrelsen på kutt som i en rekke andre kommuner i landet. Hvordan kan så mange kommuner med ulik størrelse, økonomi og behov ende opp med ganske nøyaktig samme sparekrav og konsekvenser? Det kan se ut som om alle har fått utdelt det samme manuset og at det lokale handlingsrommet bare er en skinnprosess.

Dette er ikke lenger et innsparingsvedtak: men framstår mer som en nedbyggingsplan. For hvordan skal en kommune klare å hente ut så store summer år etter år, når man allerede har redusert bemanning, lagt ned tilbud og solgt unna eiendom? Det minner om et system som ikke lenger styres etter virkeligheten, men etter et regneark.

Etter tre år med slike kutt er det ikke lenger tjenester man reduserer – det er selve grunnstrukturen i samfunnet man river i stykker. Skole, helse, omsorg, kultur og nærmiljø – alt det som holder lokalsamfunn levende.

Hva har vi igjen da? Når vi allerede nå forbereder kutt som vil rive ut grunnpilarene i skole, helse og kultur – hva skal da stå igjen etter flere år med slike «innsparinger»?

Dette handler også om beredskap og forebygging. Når vi bygger ned det lokale nærværet – lærerne, helsesykepleierne, kulturarbeiderne, de som ser ungene og de eldre hver dag – da bygger vi også ned evnen til å forebygge, fange opp og reagere.

Og mens vi snakker om «bærekraft» og «effektivisering», forvitrer det bærekraftige: menneskene. De som bærer omsorgen, som møter barn og eldre, som står i arbeid hver dag – ofte med mindre lønn og mer press. De som etter hvert gir opp, ikke fordi de vil, men fordi systemet ikke vil ha dem.

Når så mange kommuner i Norge nå står på kanten av ROBEK-lista, bør kanskje presset rettes oppover. Kan det være slik at et flertall av landets kommuner har blitt udugelige til å drive? Er det lokal vanstyring – eller konsekvensen av en feilslått sentraliseringsstrategi? Et system som flytter makt, midler og muligheter bort fra lokalsamfunnene, og som samtidig legger ansvaret for konsekvensene igjen hos dem som står nærmest innbyggerne.

Dette er ikke lenger bare et kommunalt regnskap – det er en psykisk belastning for hele lokalsamfunnet. Folk går på jobb og legger seg om kvelden med den samme uroen i magen, og vi må snakke om den kollektive uroen som sprer seg når alt oppleves som midlertidig og truet. Den bidrar i aller høyeste grad til psykisk uhelse hos både unge, voksne og eldre – som til slutt kan sende enda flere mennesker utenfor arbeidslivet.

Det er heller ikke et spørsmål om politikk, men om retning. Når politikere administrerer en forvitring de selv kaller «omstilling», når de følger et manus skrevet av konsulenter og byråkrater – og når ingen lenger kan forklare hva som egentlig skal stå igjen til slutt – da må vi våge å stille oss selv det spørsmålet Reiulf Steen stilte en gang på 1970- og 80-tallet, og som også ble sitert i NRK-serien Makta.

Trenger vi egentlig politikerne da?

Spørsmålet ble opprinnelig stilt av Reiulf Steen i et TV-intervju, som en ironisk kommentar til politikernes avstand fra virkeligheten. Det var ment som en spøk – men også som et varsko. I dag, flere tiår senere, føles spørsmålet mer aktuelt enn noensinne.

Mange føler denne avstanden større enn noen gang. Når lokaldemokratiet reduseres til budsjettskjemaer og målstyring, når mennesker blir regnskapsposter, og når fellesskapet måles i kroner og ikke i omsorg – da har politikken mistet sin kjerne. Da er spørsmålet ikke lenger et retorisk grep – det er en alvorlig påminnelse om at politikken må finne veien tilbake til folkestyret.

Tove Solbakk
Lektor, maskør og medlem i Grønt Hemnes