Hver helg kommer Egon Holstad og Marianne Lein Moe med hver sine kulturelle anbefalinger på hva du kan bruke tiden din på, både hjemme i din egen stue, ute blant folk eller sammen med familien i løpet av helgen.

Egons tre anbefalinger

1. Konsert

THE IMPOSSIBLE GREEN

Fredag, Blårock

Et av Trondheims beste og mest bejublede liveband de siste årene står endelig på en innendørsscene i Tromsø, bevæpnet til tennene med et knippe skiver det er drysset lovord om de siste årene, ikke minst deres siste album, med den Townes Van Zandt-vinkende tittelen, «Quicksilver Daydream», som kom tidligere i år.

Kvartetten er gode på plate, men det er jo likevel live de virkelig kommer til sin rett, noe de ikke minst beviste da de spilte en heidundrende og fin konsert under gratisarrangementet Bukta for alle i fjor. Liker du The Long Ryders, Drive-By Truckers og GospelbeacH (ja, det skrives med stor H på slutten, din fusentast), eller eventuelt velspilt rock med vink til både country og powerpop fra det fjonge syttitall, burde dette være et sikkerstikk på en fredag.

2. Film

«I Kina spiser de hund» (1999)
Kim Bodnia i «I Kina spiser de hund».

Denne hysterisk morsomme, brutale, mørke og enormt underholdende filmen ligger på Netflix fram til og med 14. november, og er virkelig verdt å se igjen, drøye 25 år etter den første gang gikk på kino.

Den dølle bankfunksjonæren Arvid, av kjæresten utskjelt for å være verdens kjedeligste mann, forhindrer et bankran ved å slå raneren i hodet med en squashracket. Dette blir starten på et av de villeste og fiffigste filmmanus vi har sett fra vår del av verden (i dette tilfellet: Danmark).

Filmen er faktisk vel så god å se på nytt, som første gang, nettopp fordi masse underlige brikker i manuset da faller på plass. Kim Bodnia – i rollen som den komplett ravgale, og til det ekstreme oppofrende, storebroren til Arvid – er helt enorm.

3. Musikk

R.E.M. «Fables of the Reconstruction» (1985)

40-åringen «Fables» var bandets tredje plate, og er et mørkere, mer folk-inspirert album enn de to første. Bandet valgte å spille den inn i England, og hyret sågar inn den anerkjente folkprodusenten Joe Boyd, mest kjent for å ha rattet fram gromlyd for Nick Drake og Fairport Convention. Skiva er ved første lytt både krevende og uten noen snarveier. Og den er helt fuckings enorm.

De disharmoniske gitartonene fra Peter Buck slår an tonen i åpningssporet og smygeren «Feeling Gravitys Pull», og derfra og ut kreeres noen musikalske lydbilder, baktepper og malerier som hele førti år etterpå fortsatt låter helt ekstremt slitesterkt, tidløst og måpende briljant. Enkeltlåter som «Maps And Legends», «Driver 8» og den gispende vakre balladen «Wendell Gee» skaper fortsatt gåsehud på størrelse med kløyvde basketballer. Tidløst og genialt. Finnes i alle strømmetjenester.

Mariannes tre anbefalinger

1. TV-serie

«The Hunting Wives» (Netflix)
Malin Åkerman og Brittany Snow i The Hunting Wives.
Foto: Netflix

I den lille, fiktive Texas-byen Maple Brook er det to ting som preger samfunnet: Jesus og våpen. Alle er mot abort – men ingen takker nei til trekantsex.

Jeg er usikker på hvilken sjanger man egentlig kan plassere denne ko-ko-serien i, men den er en slags hybrid av såpedrama, krim, husmorporno og satire – og det er naturligvis skrekkelig underholdende. Uten å gi den dybde den ikke fortjener så sier den nok ganske mye om dagens USA, uten å gjøre det for tydelig.

For det er lenge siden jeg har sett noe som er så vanskelig å rive seg løs fra. Jeg slukte samtlige episoder i løpet av pinlig kort tid.

2: Arrangement

Julemesse
Dette bildet ble tatt under julemessa på UNN i 2019.
Foto: Ronald Johansen / iTromsø / 2023

Hurra – julemesse-sesongen er offisielt i gang! Helt siden jeg var liten har et av førjulstidens høydepunkter vært å besøke julemesser for å kjøpe julekaker, hjemmestrikka pulsvarmere, nisser og annet nips.

De siste årene har antallet julemarkeder økt kraftig, både i omfang og utstrekning – og denne helgen arrangeres det julemesse i både Kvaløyvågen, Kaldfjord og på Brensholmen.

3. Film (er)

Diane Keaton-maraton
Dette bildet ble tatt av Goldie Hawn, Diane Keaton og Bette Midler under premieren på «First Wives Club» i september 1996.
Foto: FRANK WIESE / AP

11. oktober døde fantastiske Diane Keaton – en av mine absolutte favorittskuespillere gjennom tidene. Etter seg etterlater hun en rekke ikoniske filmer, og nå finnes det vel knapt et bedre tidspunkt til å se dem på nytt – eller for første gang.

Her er mine fem Keaton-favoritter (i vilkårlig rekkefølge):

1. «First Wives Club»

Siden jeg var liten har dette vært en av mine absolutte favorittfilmer om kvinnelig samhold og søsterskap. Det er så mye forviklinger, kaos og moro at man får lyst til å kaste på seg en hvit pels og danse gatelangs.

Keaton er nydelig som den forvirrede og klønete Annie, og sangsekvensen i sluttscenen er verdt hele filmen alene.

2. «Gudfaren»-trilogien

Er det én filmserie som ikke trenger noen begrunnelse, så er det denne. Men for å trekke fram stjernen i denne saken: Keaton som Kay fortjener all oppmerksomhet.

Å se Michael gli inn i den kriminelle verden gjennom Kays øyne gir filmen en ny dimensjon. Hennes endring i samspill med ham viser tydelig hvordan Pacinos karakter gradvis forvitrer.

Fun fact: Keaton og Pacino var kjærester i virkeligheten – og hun fikk faktisk rollen før ham.

3. «Something’s Gotta Give»

Jeg elsker filmskaper Nancy Meyers. Hun klarer å berøre såre, pinlige og gjenkjennelige temaer uten å bli pompøs – men samtidig pompøs nok til at det føles som en drømmeverden.

De hvite møblene, de vakre menneskene og de lykkelige sluttene gir meg ro i sjelen – som en slags organisk, angstdempende medisin. «Something’s Gotta Give» er selve kroneksempelet: en uortodoks kjærlighetshistorie mellom to godt voksne, fabelaktige karakterer.

Det er så fint atte – og Keaton har aldri vært vakrere enn hun er her.

4. «Annie Hall»

«Hei, jeg heter Marianne, og jeg elsker Woody Allen.» Det har jeg gjort siden jeg var ung (flaks jeg ikke traff ham da). I stedet for å kansellere kunsten hans, mener jeg man må se den i lys av det han er anklaget for – og har gjort.

En av de beste filmene hans er nettopp denne, hvor Keaton briljerer som den klumsete og barnlige (apropos anklagene) Annie.

Noe av det jeg setter mest pris på i Allens filmer er dialogen – rask, vittig og proppfull av referanser som gir nye tolkningslag. Her passer Keaton perfekt inn. Hun balanserer Allens nevrotiske energi med varme og sjarm.

5. «The Family Stone»

En av tidenes mest undervurderte julefilmer. «The Family Stone» handler om det som kanskje blir mest synlig i høytiden – familiedynamikken.

Nei, det er ikke akkurat «Festen», men en rørende romantisk komedie som absolutt spiller i samme liga som både «The Holiday» og «Love Actually».

Hvis du har behov for å gråte litt – og samtidig få julestemning – sett på denne i helga.