Filmanmeldelse«Hvis ingen går i fella»
Terningkast 4
Innertier for de som er akkurat litt for små for «Stargate».
Jeg har jobbet som kritiker og journalist siden 1987. Har bakgrunn som magasinredaktør og journalist i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagsavisen med flere. Har oversatt sakprosa og arbeidet i radio og TV, og vært tilknyttet VG siden 2003.
E-post
Anmeldelse
«Hvis ingen går i fella»
• Med: Pål Sverre Hagen, Sara Khorami, Vegard Strand Eide, Flo Fagerli, Jon Øigarden
• Stemmer: Jakob Oftebro, Charlotte Frogner, Vivild Falk Berg, Jonis Josef
• Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
• Premiere på kino fredag 7. november
• Familiefilm/julefilm/actionkomedie. Norge. 6 år. 1 time og 20 minutter
Vis mer
I et hus i et landskap som ser ut som det perfekte norske julekortet, har en musefamilie på fire etablert en bolig-i-boligen i et dukkehus som ingen tok med da den staselige villaen i sin tid ble fraflyttet.
Nå forbereder de seg til julefeiring, underholder hverandre med ordspill («musarrest») og aner julefred og ingen fare. Det varer helt til de hører noen fremmede lyder nede i høgget. En bil! Med mennesker! Nærmere bestemt far Peter (Pål Sverre Hagen), mor Sara (Sara Khorami), datter Ane (Flo Fagerli) og minstemann Mikkel (Vegard Strand Eide).
De animerte musene, som snakker norsk til hverandre og oss i publikum, har lært seg å frykte menneskene. Farlige vesener, som ikke vil gnagere noe godt. Ikke før har de fire folkene begynt å installere seg, i det vi skjønner er fars tantes gamle hus, før musene ser seg nødt til å innlede en massiv kampanje for å få jaget dem ut igjen.
Mus er mus og mennesker er mennesker, og aldri kan de to møtes. I hvert fall ikke til julefeiring.
Far er utrygg på huset han har tatt med familien til, trolig på grunn av opplevelser han hadde der i barndommen – som vi kan gjette oss til at hadde med nettopp mus å gjøre. Det begynner å skje underlige ting, det er rare lyder i veggen, Peter faller og slår seg stygt da han er oppe på loftet for å bytte en sikring.
«Tror du på spøkelser?», spør han sin bedre halvdel. Det gjør Sara ikke – foreløpig.
Gnagerne trapper opp bombardementet i ren «Alene hjemme»-stil. Det skjer imidlertid også én ting som kompliserer posisjonene, og det er at muse-datteren Lea går seg bort og treffer Mikkel minstemann.
De to blir venner. Mikkel blir stående midt i en lojalitetskonflikt mellom «lille mus», som han kaller Lea, og familien sin – som gjør sitt ytterste for å utrydde musefamilien. Såpass at de ringer en profesjonell skadedyrbekjemper, spilt av Jon Øigården. En fagmann som tar jobben sin svært alvorlig.
Huset er på rekordtid blitt redusert til rene slagmarken. De diplomatiske forholdene mellom menneske og mus har aldri vært dårligere. Kan det likevel bli en velsignet jul til sist?
Det utrettelige norske fenomenet Henrik Martin Dahlsbakkens 12. langfilm på 10 år (rekord?) låner tittelen fra noe av det norskeste som finnes, nemlig Alf Prøysens «Musevisa». Det er nok mest fordi «Hvis ingen går i fella» er en kjent og salgbar frase.
Filmen han har laget, er nemlig veldig Hollywood: Halvveis animert, halvveis live action, uhyre inspirert av amerikanske jule-actionkomedier det er grunn til å tro at regissøren, som er 36, har vokst opp med («Alene hjemme»-trilogien fremfor alle).
Og vellykket er det blitt. Mer småbarnsvennlig og mindre sadistisk enn det amerikanske forbildet. Fullstappet av voksne som slår seg, ser dumme ut og – gøyere blir det ikke for en seks-til-tiåring – bæsjer i buksa.
Kombinasjonen av «ekte» film og dataanimasjon fungerer langt over forventning. Muse-ansiktene er uttrykksfulle nok til at vi synes de er aldeles bedårende, og menneskene er teite, men ikke så usympatiske at vi ikke håper at de kan skjerpe seg til slutt.
Dahlsbakken, som arbeider med et manus signert Susanne Skogstad, må riktignok holde igjen: «Hvis ingen går i fella» har seksårs-grense, og kan ikke bli for balstyrig.
Men den gjør jammen sitt ytterste for å skøyte helt opp mot grensene. Den skal være en kresen syvåring som ikke fryder seg.
For et voksent publikum går «Hvis ingen går i fella» tom mot slutten. Ikke at dét er så nøye. Dette er Dahlsbakkens beste produksjon til nå.