Fritid, Løping | Jeg skjønner jo at dette virker helt ko-ko

Du tror det kanskje ikke selv, men du kan relatere til dette.

For se for deg en krevende uke på jobben.

Det er typisk novemberhøst, med tåke og regn i luften, det er mørkt når du går ut av døra på vei til jobb, og det er mørkt når du reiser hjem igjen.

På jobben venter lange timer, kanskje skal du ha noen vanskelige møter, kanskje har du kranglet med sjefen, kanskje er du bare lei. Se så for deg onsdag morgen, du har bare kommet halvveis ut i uka, og du skjønner ikke helt hvordan du skal komme deg gjennom tre dager til.

Men du gjør det.

Du står opp. Går på jobb. Og plutselig nærmer helgen seg.

Lyspunktet.

Målstreken.

Nå håper jeg jo at arbeidsdagen er mer fristende enn som så for de fleste av oss, men av og til vil vi alle ha noen uker som er tøffere enn andre.

Og om det ikke er på jobb, er det kanskje på privaten, se for deg ukene og månedene i kjærlighetssorg, for eksempel. Eller når timeplanen rett og slett er for krevende å stokke både på jobb og privat, det er umulig å forstå hvordan du skal få gjort alt sammen.

Da er det bare én ting å gjøre.

Ta én ting av gangen. Puste. Én fot foran den andre. Igjen og igjen.

Nærmere bestemt cirka 55.000 ganger.

Dersom man løper maraton, i hvert fall, som er det denne teksten egentlig handler om.

Søndag sto jeg nemlig på startstreken på Staten Island, klar til å løpe 42.195 meter gjennom fem bydeler i New York. Jeg hadde aldri løpt mer enn 30 kilometer sammenhengende før, og var spent på det meste.

59.000 folk fullførte årets utgave av New York Marathon. Flere fra Asker og Bærum var med.

Kommer jeg til å møte veggen?

Må jeg kaste opp? Må jeg på do? Blir jeg skadet? Kommer jeg til å komme i mål?

Og med så mange spørsmål svirrende i hodet, er det en lettelse når startskuddet går. Og når jeg har krysset den første broen over til Brooklyn, får jeg første svar på hvorfor jeg i det hele tatt er her.

For her venter tusenvis på tusenvis av folk i veikanten, de står langs løypa hele veien til Central Park, og de heier som om vi alle er noen av verdens beste løpere. De aller første av oss er også det, for eksempel løper Sondre Nordstad Moen inn til en 8. plass for Nærsnes-klubben Bamford 1869.

Men flertallet er jo som meg.

Helt vanlige folk.

Som av en eller annen grunn har bestemt seg for å løpe maraton.

For meg handler det om mestringsfølelse.

Om å klare å presse meg selv.

Om å utfordre hodet når kroppen egentlig ikke vil, overvinne det ubehagelige, det vonde.

Og jeg skjønner at det kan virke helt ko-ko dersom du aldri har hatt på deg løpesko før. Selv syntes jeg det virket helt ko-ko senest i fjor.

Nå vet jeg bedre.

Eller.

Det er kanskje ko-ko.

Å bruke så mange timer på å forberede seg. Å gi avkall på en og annen fest, å være manisk opptatt av å få nok timer søvn, å prioritere langtur foran alt mulig annet en søndag.

Men det er verdt det.

For følelsen av å skjønne at du klarer det, den er overveldende, den er altoppslukende.

Jeg kjenner meg uovervinnelig.

At nå kan jeg klare alt.

Og selv om akkurat dette handler om løping, tar jeg med meg erfaringen inn i hverdagen.

Det syns jeg du også skal gjøre.

Du kan få til det du bestemmer deg for.