Vi må alle spise. Selvfølgelig er det mat over alt i spill.
Noen av oss* er litt for interessert i mat på et litt for detaljert nivå. Noen av oss klarer nemlig ikke å skaffe en interesse uten å bli litt vel opphengt i den, uansett hva interessen er. Det er en helt lovlig måte å leve på. Og om ikke en betydelig andel av Gamers lesere vet akkurat hva jeg mener, spiser jeg sokka mine.
Hos undertegnede har det manifestert seg i «men dette kan jeg jo gjøre hjemme» og litt historieinteresse: Et litt for nært forhold til både Hanna Winsnes (1789–1872) og Schønberg Erken (1866–1953), The Forme of Cury (ca. 1390) samt Apicius (ett eller annet sted rundt år 100 etter vår tidsregning, under Tiberius).
Hvorfor mat? Det er et innblikk i andre liv og tider, men med en felles rød tråd frem til oss. Alle må spise. Vi må spise.
Legende: Norske Hanna Winsnes, kokebokforfatter
Illustrasjon: Mathias Stoltenberg
Gitt at mange spill er satt i en eller annen setting inspirert av disse tidsepokene, blir man interessert. Man blir det. Tar en titt nedi grytene. Snakker litt med en bonde eller to. Det viser seg at jeg ikke er den eneste sultne personen i verden.
Landbruksrevolusjonen
Jeg blir alltid skeptisk når jeg er i et spill med altfor liten primærnæring i forhold til størrelsen på byene. Alle kjøkken i Skyrim har masse kjøtt, men alle gårder har én ku og fem høns. Det henger ikke på greip. Og det er altfor lite salt å finne til en middelalder-ish setting i et kaldt klima.
Selve historien om vår sivilisasjons fremvekst er at landbruksrevolusjonen muliggjorde at hver bonde produserte flere kalorier enn hen trengte selv. Sånn at alle ikke trengte være bonde lenger.
For at noen skal kunne drive med magi, bygge enorme slott med plass til drage, eller drive trylledrikk-butikk må det finnes store nok jorder rundt.
Dette er for øvrig noe ganske mange fantasyforfattere er opptatt av å få riktig. En troverdig økonomi gir en dybde i settingen, og kan føre til gode knagger for historiefortelling. I Game of Thrones er statsfinanser og Jernbanken gode eksempler. I satiresettingen i Terry Pratchetts skiveverden er hovedstaden Ankh-Morpork en by omringet av kålåkre så langt øyet kan se, der trafikk-kork i vare-levering kan sette byen ut av spill.
For spesielt interesserte i fantasyverdensbygging: Denne hendige guiden fra Victor Salinas gir noen eksempler.
Landbrukssimulatorer som Stardew Valley, og andre lignende der du sår og høster, er langt mer troverdige i hvordan produksjonen din mates inn i den lokale økonomien.
Du får en imponerende produksjon i Stardew Valley
concernedape
En del spill har stramme krav til hvor mye mat du må produsere for befolkningen din. Civilization har alltid hatt noen form for matkrav for befolkningsvekst. Banished er brutal. En liten feil i forhold mellom demografi og produksjon, og du får se befolkningen sulte i hjel. Gjerne etter tre år, når det er for sent å rette opp. Rimworld gir deg en smak av den virkelige verden: Den har hendelser i spillet som potetråte og kuldeperioder som kan ta livet av hele matforsyningen din.
Noen burde kanskje regnet litt. Anno 1800, for eksempel. Det virker lite sannsynlig at schnappsproduksjonen som trengs for å holde 30 hus gående, utgjør hele produksjonen til ett industriellt destilleri, uten at det følger med visse helseproblemer i befolkningen.
Noen spill lar deg aktivere realisme. Hvis du ikke spiser, dør du. Eller så krever folkene dine, særlig etter økt status, variasjon og finere mat for å holde seg fornøyde.
SCUM tar det helt ut i hyperrealismen. Du blir syk av vitaminmangel.
Oppskrifter
Det er av og til påkrevd å lage mat i spill.
Noen spill har det som hele poenget. Sushi-kosespill, Job Simulator i VR, eller Overcooked! Den siste en coop-favoritt for deg som skulle ønske du var underbetalt og overarbeidet på et restaurantkjøkken med tidvis udugelige medarbeidere, avhengig av hvem du spiller sammen med. Du skal ha et solid ekteskap for å ha Overcooked! som paraktivitet.
Eller du er i et spill der du får noen oppdrag. Du må finne eksotiske ingredienser eller grave frem en gammel oppskrift. Kanskje må du lage en suppe som mammaen til oppdragsgiver lagde en gang, og dermed ut og plukke blomster og finne den ene eremitten som selger riktig kjele.
Traiileren til Overcooked! 2 med gameplay.
Dette skjer ikke uten spillmekanismer. Som i det virkelige liv kan mat være sunt og gi deg ulike typer forbedringer.
På ett tidspunkt var det å steke intrikate fiskeretter en nødvendighet i World of Warcraft. Fisking som hobby er en sentral spillmekanisme i flere kosespill.
Noen klarer ikke dy seg. Brian David Gilbert, da i «Polygon», bestemte seg for å lage alle oppskriftene fra Breath of the Wild, for å finne ut hvilke som faktisk ga mer liv. Og hvilke som gjorde det motsatte.
Slår man sammen ulike varianter, er det 78 oppskrifter. Her også med en mistenkelig mangel på salt, må jeg legge til. Det er ikke sunt å spise så lite salt hvis det er varmt og du driver med så mye fysisk aktivitet som det kreves for å redde Hyrule.
Youtuberen «Babish» har selvfølgelig tatt for seg det ikoniske bakverket søtbolle fra The Elder Scrolls.
Merch
Og siden det finnes mange av oss med betalingsvilje, kokkekniv, sous-vide-maskin og gjennomføringsevne i møte med middagsselskap, har spillselskapene gitt ut kokebøker.
Jeg kan glede interessenter med at Pokémon har en offisiell kokebok som fokuserer på bakst, mens The Elder Scrolls, Horizon og Diablo har mer variasjon. Noen av rettene i Baldur’s Gate sin offisielle kokebok er faktisk ganske gode.
I det minste har de lagt inn litt innsats i oppskriftsutviklingen. De salter for eksempel maten.
*meg, det er meg
Les flere kommentarer av Oda Rygh her