De konservative partiene CDU og CSU oppnådde riktignok, med 28,5 prosent, flest stemmer, slik at Friedrich Merz kunne avløse sosialdemokraten Olaf Scholz som forbundskansler. Men avstanden er ikke større enn at de konservative føler seg pustet i nakken av AfD. Skrekkscenariet for alle som ikke er AfD-sympatisører, er at partiet skal bli størst ved neste valg til Forbundsdagen i 2029.

Også den tyske etterretningstjenesten har klassifisert AfD som delvis høyreekstrem. Mest graverende er det at Alice Weidel og hennes kolleger i partiledelsen ikke betrakter tyske statsborgere fra muslimsk pregede land som del av «det tyske folk». Med en slik etnisk begrunnet definisjon av «folk» knytter partiet an til völkisch-bevegelsen fra overgangen mellom 1800- og 1900-tallet, der målet var en «åndelig fornyelse» av det tyske folk, ved å gå tilbake til tyske «etniske og kulturelle røtter». Dette tankegodset skulle spille en viktig rolle for framveksten av nasjonalsosialismen.

Foto: Inger M. Witteveen / Fædrelandsvennen Ole Letnes

Fortsatt står den såkalte brannmuren mot AfD, nemlig at ingen av de øvrige partiene skal delta i en koalisjon der også AfD inngår. Dette gjelder også på delstatsnivå. AfD står særlig sterkt i de fem delstatene som utgjorde Øst-Tyskland (når man ser bort fra Berlin). I alle disse delstatene er de høyreekstreme nå største parti. I tre av dem, Thüringen, Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern, ligger AfD på eller nær hele 40 prosent oppslutning. Den ulike appellen partiet har i øst og vest illustreres ved at AfD ved siste valg hadde en oppslutning på 17,9 prosent i vest og 34,5 prosent i øst.

2026 er også et viktig valgår, med valg til fem delstatsforsamlinger. I tillegg til Berlin holdes det valg i (de vestlige) delstatene Rheinland-Pfalz og Baden-Württemberg – og i de to østlige der AfD står sterkest, Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern. Her vil prinsippet om brannmuren bli utfordret, særlig i Sachsen-Anhalt, der velgerne går til urnene den 6. september. Blir AfD største parti, slik alt tyder på, vil oppdraget med å danne ny regjering normalt gå til høyrepopulistene. Den politisk minst urealistiske koalisjonen vil være med CDU, og brannmuren kan bestå bare dersom de konservative ikke viker. Men det er begrenset hvor sterkt selv en partileder og forbundskansler som Friedrich Merz kan gripe inn i delstatspolitikken og instruere sine partifeller.

Sachsen-Anhalt, en etter tyske forhold liten delstat med vel to millioner innbyggere, har tradisjonelt et heller utypisk velgermønster. Sosialdemokratene ligger nær sperregrensa på fem prosent, De grønne og det liberale FDP begge under sperregrensa, mens, riktignok ikke utypisk for de østlige delstatene, venstrepartiet Die Linke har over ti prosent. I tillegg kommer Sahra Wagenknecht-Alliansen (BSW), som også kan oppnå rundt ti prosent. Dette partiet trekker først og fremst til seg velgere som tidligere stemte sosialdemokratene og Die Linke. BSW har populismen, særlig i innvandringspolitikken, til felles med AfD. Men likevel ville det være et politisk jordskjelv om disse to partiene skulle finne sammen i en delstatsregjering. BSW, med den karismatiske, tidligere toppolitikeren for Die Linke Sahra Wagenknecht som frontfigur, led et ergerlig nederlag ved valget i februar, idet partiet ikke nådde sperregrensa.

I innvandringspolitikken forsøker Merz å møte AfD på deres hjemmebane, og han legger vekt på å framstå som hard i klypa.

Merz har nylig igjen presisert at brannmuren skal bestå. Men det er krefter i CDU som ønsker å ta AfD inn i en koalisjon for å gi partiet politisk ansvar, for slik å måtte moderere seg. Også Merz er famlende – usikker på hva som er rett strategi for å få tidligere CDU-velgere som har latt seg lokke til å stemme AfD, tilbake i folden.

I innvandringspolitikken forsøker Merz å møte AfD på deres hjemmebane, og han legger vekt på å framstå som hard i klypa. I øyeblikket er det hjemsendelse av flyktninger fra Syria som står i fokus. Merz vil først deportere ti tusen straffedømte og deretter så mange som mulig av de øvrige én million syrere i Tyskland. Da var det ubeleilig at hans utenriksminister og partifelle Johann Wadephul på et nylig besøk i et nedbombet Damaskus uttalte at syrere neppe kunne vende hjem nå i noe særlig omfang.

Også på feltet «en sikker hverdag for borgerne» har Merz gått inn på AfDs enemerker, ved å påpeke at «bybildet», underforstått med for mange innvandrere, utgjør et sikkerhetsproblem. Merz nektet å beklage uttalelsen, og den vant også gjenklang hos mange, i og utenfor kanslerens parti.

Det er usikkert hvor mange velgere Merz kan hente hjem ved å bevege seg over på høyrepopulistenes banehalvdel. Faren er at velgere som ønsker en restriktiv innvandringspolitikk og streng sikkerhetspolitikk, holder seg til «originalen» AfD heller enn å vende tilbake til CDU/CSU.

Det er å forvente at diskusjonen om slike veivalg vil fortsette. Det store spørsmålet er uansett: Vil brannmuren mot AfD bestå også etter valgene neste år?