En gammel bobil, et godt humør og håp om en hyggelig reise er alt jeg trenger, tenkte jeg. Men slik ble det ikke helt til slutt. Jeg forventet kaos – absolutt – men ikke helt i det omfanget som denne campingturen resulterte i. Rent praktisk er ideen både enkel og genial: Du skal, alene eller (helst) sammen med venner, prøve å komme deg hjem i en falleferdig bobil gjennom et stykke digital villmark. Veiene er bratte, gjørmete og ødelagte. Kjøretøyet har en vinsj foran og bak som kan festes til trær, steiner, stolper – hva som helst som kan hindre deg i å rulle ned i neste kløft. Det handler om å samarbeide, trekke, styre, dytte og noen ganger bare håpe at tyngdekraften har en bedre dag enn deg. Underveis kan du støte på dyreliv, glemte rasteplasser og følelsen av at fysikkmotoren har sniffet litt for mye ulovlig stoff. Det er et spill som på papiret handler om samarbeid, men som i praksis handler om å prøve å tilgi medspillerne dine for at de nettopp har ødelagt et løp.
Dette er det man kaller et friendslop game – en sjanger som har blitt sin egen lille internettreligion. Spill som ikke er gode i klassisk forstand, men som blir geniale når du spiller dem med de rette menneskene. De er bygget for skrik, latter og sammenbrudd som blir til minner. Og RV There Yet? er selve definisjonen på det. En digital bilkrasj i sakte film der du ikke kan se bort. Noen styrer, noen vinsjer, noen setter fyr på noe de ikke skulle ha rørt, og plutselig ligger hele bilen på siden. Alle ler. Ingen vet hva som skjedde.
«Rett frem nå, Berit, og så trykker du akkurat så mye på gasspedalen og slipper opp clutchen etter at du har lagt inn andregiret.»
Og folk elsker det. Det har allerede solgt utrolig bra på Steam, klatret forbi mye større produksjoner og blitt en kjempesuksess. Men kanskje ikke fordi folk faktisk spiller det – men fordi det er et spill som folk liker å se på. Det fungerer perfekt i det nåværende Twitch- og YouTube-økosystemet, der innhold ikke handler om kontroll, men om katastrofe. Kaos selger. Og RV There Yet er en uuttømmelig kilde av kaos. Det er klippvennlig, skrikvennlig, memevennlig – et spill som er designet for øyeblikk snarere enn opplevelser.
At utviklerne, Nuggets Entertainment, også er svenskene fra Skövde, gjør det hele enda mer interessant. Det er noe dypt sympatisk over hvordan små svenske studioer gang på gang klarer å skape globale fenomener gjennom ren og skjær, ubarmhjertig finurlighet. Vi har en tradisjon for sjarmerende fiaskoer som blir kult – fra Goat Simulator til Totally Accurate Battle Simulator – og RV There Yet? føles som det siste kapittelet i den historien. Det er vakkert på sin egen måte å se et lite team fange verdens oppmerksomhet uten å gå på kompromiss.
Dette er en annonse:
Men når jeg spiller alene, er det som om noen skrur ned en slags gledesmåler. Jeg sitter der, kaffen begynner å bli kald, og bobilen nekter å samarbeide. Den sklir, spretter, mister grepet. Å styre føles som å prøve å flytte et piano med bare øynene. Vinsjen er min eneste trøst – noen ganger helt, andre ganger forræder. Fysikken oppfører seg som om den var lei av å være fysikk. Noen ganger føles det som om verden selv vil kaste meg ut av spillet, og likevel fortsetter jeg av ren stahet, som en som ikke vil gi opp et dårlig forhold fordi det allerede er investert for mye tid i det.
Så, når jeg prøver å spille med en venn, endrer tonen seg. Plutselig blir det latter. Vi prøver å koordinere, roper over mikrofonen, vinsjer inn i feil tre, velter og ler likevel. I et øyeblikk føles spillet levende, til og med briljant til tider. Men det varer aldri lenge. Når adrenalinet har lagt seg, innser du hvor tomt alt egentlig er. Det er ingen reell progresjon, ingen rytme, ingen drivkraft. Bare den samme veien, den samme broen, den samme stigningen, den samme velten. Det er ikke det at RV There Yet? er ødelagt som plager meg – det er at spillet egentlig ikke ser ut til å bry seg. Det er som om spillet selv ler av meg, ikke med meg. Du kan nesten høre koden fnise hånlig bak ryggen din. Og likevel… Jeg klarer ikke helt å bli sint. For selv om det føles som om Skövde-utviklerne bevisst har lagt igjen bugs her og der for å gjøre kaoset enda større, tenker jeg at dette kanskje er det spillet som best fanger den svenske sjelens absurde balanse mellom kontrollbehov og resignasjon.
Det er ikke helt slik jeg husker de få bobilreisene jeg har vært på.
Men feilene hoper seg opp, selv om det faktisk er ganske fint å se på – både estetisk og teknisk. Objekter forsvinner. Kameraet rykker. Motoren hakker. Det er et spill som nekter å velge side mellom sjarm og frustrasjon. Det føles uferdig, som et drømmeprosjekt som ikke kom helt i mål, men som stoppet noen hundre meter før målstreken og satte seg ned på et mykt teppe og skjenket seg et stort krus med rykende varm java. Likevel er det hjerte her. Det koster nesten ingenting og har så mye å by på. Jeg ser for meg at utviklerne sitter på sitt lille kontor i Skövde, ser salgstallene skyte i været og tenker: «Hva i helvete skjedde?». Og jeg er glad på deres vegne. De fortjener det – de rir på den virale bølgen. Smart, selvfølgelig.
Dette er en annonse:
Men jeg kan ikke spille lenger. Etter noen timer begynner alt å flyte sammen. Start, snu, vinsj, bann, start igjen. Start, rull rundt, vinsj, bann, start igjen. Det blir som et mantra. Et motorisert uttrykk for tiden vår. Når jeg til slutt slår av og ser bobilen stå halvveis nede i grøfta med det ene hjulet i været, føler jeg stort sett … ingenting. Bare stillhet. Og i den stillheten gjenlyder tittelen, nesten hånlig: Er vi fremme ennå? Nei, det er vi ikke. Ikke i nærheten engang.
Å krysse en ravine er et åpenbart valg.
For meg endte RV There Yet? ikke opp med å bli et spill, men en metafor for nettopp det: veien som aldri tar slutt, repetisjonen, mangelen på retning. Det er en viral suksess som sier mer om oss enn om seg selv. Vi ønsker ikke lenger å komme frem. Vi vil bare se på reisen. Vi vil se alt gå galt, helst i sanntid. Og på den måten føles det som et spill for vår tid. Et svensk, gnagende, morsomt lite spill som ikke vet hvor det bærer hen – men som i hvert fall gir oss lyst til å se på. Kanskje er det også derfor jeg ikke kan slippe det helt. For selv når jeg ikke spiller det, går det rundt i hodet mitt. En bobil uten GPS og uten egentlig retning – men med en slags merkelig vilje til å rulle videre likevel. Og kanskje, hvis du ser på det på den måten, har RV There Yet? allerede lyktes. Men for all del – ikke spill dette alene.