Skrevet av Arne Håkonseth, pensjonert prest
På søndag leste vi i kirka om den barmhjertige samaritan. Det er ei av de fortellingene fra Bibelen som er kjent blant flest av oss. I alle fall burde den være det. For der bruker mester Jesus et suverent grep for å snu perspektivet når vi vil rettferdiggjøre oss i møte med egen unnfallenhet eller tilkortkommenhet.
En kort repetisjon: En lovkyndig som ville rettferdiggjøre seg overfor Jesus sitt budskap om nestekjærlighet, spurte Jesus om hvem som er hans neste. Det er vel slik vi ofte spør eller tenker: Hva forventes egentlig av meg? Hvor langt skal jeg strekke meg? Jesus kom da ikke med ei filosofisk utredning, men ei fortelling. En mann blei utsatt for landeveisrøvere og etterlatt skamslått i grøfta. En prest kom og gikk bare forbi. Likeså en kirketjener («levitt»). Så kom en fra et nabofolk som deres eget folk ikke sto på god fot med og ikke anerkjente gudsdyrkelsen til, en samaritan. Denne samaritanen tok vare på mannen på beste måte. Jesus avslutta fortellinga med å snu den lovkyndige sitt spørsmål på hodet. Han hadde spurt: «Hvem er så min neste?» Nu fikk spørreren sjøl et spørsmål: «Hvem synes du viste seg som en neste for den som var falt blant røvere?» Svaret ga seg sjøl. Og den lovkyndige fikk høre: «Gå du og gjør som han.»
Dersom vi kunne slutte å rettferdiggjøre oss med at vi ikke strekker til eller ikke kan anna enn å gjøre så godt vi kan, men heller innse at vi er en neste, et medmenneske, for alle som vi møter, så er det håp. Sjølsagt stemmer det at vi ikke strekker til overfor kravet om å elske vår neste som oss sjøl, og at vi ikke kan gjøre noe mer enn vårt beste. Men det er ikke det som er problemet.
Problemet er at det er så lett å bruke denne vissheta som ei unnskyldning, for å rettferdiggjøre oss overfor den som ber oss om å elske vår neste som oss sjøl, for så å lukke øynene for den som ligger i grøfta. Tilkortkommenheta blir til unnfallenhet.
Håpet mitt i dette Håpshjørnet er at vi kan se oss sjøl som en neste for alle medmenneskene våre, at holdninga vår er at vi er satt til å tjene hverandre med de gavene vi har fått. Begynner vi å spørre hvem vi egentlig er her for å hjelpe, hvor langt det er rimelig at vi skal strekke oss, så er det lett å miste det fokuset mester Jesus ville lære oss: at vi er vår nestes neste. Og da håper jeg også at du og de andre medmenneskene mine ser slik på meg: at du er min neste. Da nærmer vi oss et bærekraftig fellesskap der vi oppfyller Mesteren sin intensjon.