13 kommuner har over 20 prosent uføre, melder NTB. I dette selskapet er det to kommuner i Troms, syv i Innlandet og fire i Agder.

For Dyrøy og Gratangen er situasjonen ekstrem. De to kommunene har litt over 1000 innbyggere hver. At 20 prosent er uføre gjør ekstreme utslag.

Ikke bare på enkeltindivider, men på hele lokalsamfunnet. Det bereder ikke grunnen for dynamisk næringsliv, omstillingsevne og innovasjon.

Det er mørke utsikter for disse kommunene, som i utgangspunktet er i ferd med å avfolkes. Til slutt blir de gamle og de uføre igjen – det går utover tjenestetilbud for de unge.

Det går også utover arbeidsplasser for de arbeidsføre.

Det er begrenset hvor mye tilflytting og næringsutvikling man får i kommuner med stor andel av arbeidsplasser i eldreomsorgen.

For Norge vil det være maktpåliggende å få antallet uføre ned. Det er rett og slett ekstremt kostbart at vi har så stor andel av befolkningen som er utenfor arbeidslivet.

Norge vil utbetale 125 milliarder kroner i uføretrygd i 2025.

Samme dag som uføretallene for kommunene ble publisert kom Riksrevisjonen med sin økonomiske analyse for Norge. Det var ikke en lystig lesning. Norge er i ferd med å få en trippel utfordring med rekordhøye utgifter, oljepengebruk og en sårbar velferdsstat.

I 2024 brukte staten 800 milliarder kroner mer enn i 2001, målt i 2024-kroner.

– 800 milliarder er en økning i utgiftene på nesten 75 prosent. Alderspensjon har økt mest, men vi ser også en betydelig økning i utbetalt uføretrygd. Fra 2019 til 2024 økte utbetalingene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd med til sammen 37 milliarder kroner, sa riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen under en pressekonferanse.

Det er åpenbart at dette ikke kan fortsette inn i evigheten. Så spørs det om rapporten fra Riksrevisjonen er den kalddusjen som vil vekke Norges befolkning og politikere.

Det burde det være.

Vi må våge å diskutere hva de enormt høye kostnadene i uføre- og sykepenger egentlig betyr. Vi må ha en åpen og stor debatt om hva det innebærer for enkeltpersoner og samfunn. Og vi må ha politisk lederskap som evner å prioritere for å få kostnadene ned.

Samfunnet må omstilles kraftig, hvis vi skal klare å bevare velferdssamfunnet for fremtiden.