Per Asle Rustad: «Kristian Valen: Fra spøk til maskinpistol. Min historie »
Den til dels geniale Kristian Valen hadde fortjent en bedre biografi enn dette.
– LITE HUMOR: Biografien om komikeren Kristian Valen inneholder lite humor og motstand, ifølge Dagbladets anmelder. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
I en tidligere versjon av denne anmeldesen sto det feilaktig at 12 politimenn stormet leiligheten til Valen, kastet ham i bakken og en knust flaske skar inn i halsen hans. Dette er ikke riktig beskrivelse fra boka. Dette er nå rettet opp i og forfatterens tilsvar til anmeldelsen er lagt inn i saken. Endringene ble gjort 13. november.
En
enorm Hollywood-villa der verdensstjernene vanker. Tabloide overskrifter om
våpendesperadoen Kristian Valen, om overfall og skyting og politirazziaer og
selvmordsforsøk – og til slutt en totalkollaps for åpen scene.
Det
har vært nok av overskrifter og skandaler i Valens liv. Her får vi hans
versjon. Den er til dels rystende, blant annet når Valen forteller at politiet
prøvde å drepe ham. Men forfatteren Per Asle Rustad ville stått seg på å nyansere
den sentimentale fortellingen, og å gi Valen mer motstand. For her fremstår Valen
gjennomgående som et offer for en lett forslitt påstand om den evinnelige Janteloven.
Biografi, dokumentar
Forlag:
Bonnier
Utgivelsesår:
2025
«Sentimentalt og humørløst om humoristen Valen.»
Kontakten med politiet
Kristian
Valen ble født på Hillevåg i 1974, som sønn av Inge Valen, en av Vikings beste fotballspillere.
Han forteller om en krevende kjendisfar, og en mor som alltid dunset røyk og
alkohol, og hvisket til ham at barn bør sees, ikke høres. Vi får høre om barnehagen
som jevnlig skal ha stengt ham inne i et kott – årsaken får vi ikke vite – og om skolen
som ikke engang gav ham avgangspapirer.
Valen beskriver barndommen som et
helvete, der en venneløs Kristian på en klassefest måtte sitte ute i kulda mens
de andre satt inne og koste seg. En vanskelig barndom som førte til en
omfattende selvskading, som varte til han var langt oppi tjueårene.
Valens
våpen var humor og parodier. Her er den prisbelønte Valen kanskje Norges
største talent med en vanvittig karriere, som begynte i lokalradioen med
karakteren Sibbe fra Sandnes. Det førte til en rekke sceneshow, deretter NRK,
Melodi Grand Prix og videre til Hollywood, der han kjøpte en gigantvilla oppi
åsen. Et høydepunkt, forteller han selv, var å opptre på ettårsdagen for
Michael Jacksons død. Det var en så stor suksess at han ble Hollywood-kjendis,
og fikk en konjakk oppkalt etter seg.
Det
mest oppsiktsvekkende i boka er Valens kontakt med politiet. Den verste hendelsen, beskrevet i boka, er da politet stormet inn i leiligheten hans. Han ble kastet i en sofa med glassrester etter en glassramme og Valen ble påført skjæreskader, heter det i boka. På sykehuset får
Valen konstatert at han hadde vært klinisk død i 17 sekunder, ifølge boka. Politiet påstår ifølge
boka at det kun var èn politimann og at Valen hadde forsøkt å ta livet sitt.
– Jeg var klinisk død i 17 sekunder
Tilsvar fra forfatteren
Cathrine
Krøger har anmeldt min biografi om Kristian Valen i Dagbladet.
Anmeldelsen
inneholder flere faktiske feil, og viser at hun umulig kan ha lest boka særlig
nøye. Jeg nøyer meg med å påpeke følgende:
I
anmeldelsen står det at 12 politimenn stormet inn i Valens leilighet og la han
i bakken før en knust flaske skar inn i halsen hans.
Hvor
står dette i boka? Svaret er enkelt: Ingen steder.
Det
var ikke 12 politifolk, Valen ble kastet ned i sofaen sin, ikke lagt i bakken.
Og glasskåret kom fra en knust bilderamme på veggen. Politiet påførte ham en
skjæreskade i halsen. Alt dette er dokumentert og korrekt gjengitt i Dagbladets
reportasje om hendelsen, men dette har altså ikke anmelderen klart å få med
seg.
Anmelderen har selvsagt full rett til å mene hva hun vil om boken, men
hvor seriøst skal man ta en bokanmeldelse i Dagbladet når anmelderen ikke en
gang klarer å få med seg enkle fakta? Skivebommen blir komplett når hun ikke
forstår bokens struktur og at dette ikke er en humorbok.
Vis mer
Vis mindre
Hele tida offer
Valens
fremstilling er sannsynlig, men det hadde vært mer troverdig om boka gav et mer
nyansert og analytisk portrett av Valen. Tross all dramatikk er han liksom hele
tiden et offer for alt og alle – og vi kommer aldri på innsiden av ham. Det
skyldes i stor grad forfatteren, som sjelden gir Valen motstand.
«For meg er fakta Gud. Etter 45 år som
krimreporter og forfatter finnes det ikke rom for avvik», bedyrer forfatteren
Per Asle Rustad med den patos som preger boka. Han gjenforteller historien i
presens – som en slags roman, der det er kursiverte intervjuer med Valen. Men
det hele er preget av en sentimental beundring, lite avstand – og en
forbausende mangel på humor med tanke på at Valen tross alt er humorist.
Ukeblad
Det svakeste er det gammelmodige og flosklete språket,
som likner et hjemme-hos intervju fra ukebladene. Eksempelvis når det fortelles
fra den luksuriøse Hollywood-villaen til Valen, der kjendisene kommer i
hopetall for å oppleve «de gode samlingene i huset hans».
Det er «latter og
moro med Charlie (Sheen), som forteller røverhistorier om andre
Hollywood-kjendiser og noen skikkelige groviser.» Mens Kristian «føler at Eddie
(Murphy) er en dyp type som han kan spørre om alt mulig». «Sharon (Stone)s øyne
lyser av godhet», og Kristian husker «Mel (Gibsons) varme øyne og hjertelige
smil.»
Like ukebladaktig er fortellingen om Valens
nåværende liv, i luksusvillaen i Spania med samboeren Karen og deres lille sønn
som etter en «høneblund» titter opp «med de store brune gluggene». Her får vi
høre om det lekre hvite interiøret i kåken på 600 kvadrat, flere-million-Ferrarien, klokka til en million – og alle
de hyggelige kjendisene i nabolaget. Bokas siste setning er nærmest en parodi
på den patosfylte og sentimentale tonen i boka: «Kristian tusler inn i stua og
slukker lyset. Og han vet at også i morgen skinner sola på alle måter for
Kristian Valen.»
..