Vi har akkurat hatt en opphetet debatt om lederlønninger og mangelen på kompetanse i distriktene. Men mens sykehusdirektørene svever rundt på bonuser og frynsegoder, står fremdeles folket i distriktskommunene med lua i hånda, og stadig trangere budsjett.

I distriktene har kommunekassa har blitt slanket til bare ekkoet igjen etter 4 år med renteoppgang og «det må prioriteres». Helsetilbud som må nedjusteres, reduserte kollektiv- og flytilbud, og veier som har like mange hull som ei helsetrøye fra 50 tallet. Vi kan enda høre ekkoet fra debatten om de nødvendige millionlønningene, «kompetanselønn» og frynsegoder, mens vi nynner på refrenget om «regninga og renta» og vurderer om det er budsjett til sykepleier på vakt eller ikke.

Fra regjeringen sier finansministeren Jens Stoltenberg at kommuneøkonomien ikke er så ille. Han begrunner dette med at han aldri har hørt en ordfører si «at jeg har nok penger». Dette på tross av at 58 % av kommunene gikk i minus i fjor. Arbeidspartiets nestleder Tonje Brenna viser ikke til mer forståelse og avfeier nødropene fra Kommune-Norge med å si at regjeringen har gitt nok penger og at lokalpolitikerne nå må gå i seg selv og prioritere enda tøffere. Det virker som Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag ikke forstår situasjonen Kommune-Norge nå står i. For mens Ap-regjeringen selv kan dra en milliard opp av hatten fordi de har sagt ting i valgkampen som kanskje var mer ønsket enn sant, har ikke lokalpolitikerne den samme magiske hatten for å finne penger til underfinansierte oppgaver.

Det virker som om sparekniven som skjæres over hele Kommune-Norge nå, ikke treffer like skarpt i hovedstaden. For samtidig som det ropes fra Oslofjorden «Spar, effektiviser, bli mer kompetent», ­reises selve monumentet for «ansvarlig økonomistyring» statens eget kontorbygg, Regjeringskvartalet, seg i hovedstaden. Et prosjekt som en gang var estimert til å koste mellom 3–6 milliarder kroner, nå til den nette sum av 53,3 milliarder kroner. Det er klart sikkerhet er viktig, men til en kostnad på 12 millioner kroner per ansatt? Og mens helseminister Jan Christian Vestre gjør seg klar for nytt kontorlandskap og pakker flytteeskene sine i hovedstaden, pakker fødeavdelingene i distriktene sammen – for godt. Lokalsykehusene i distriktene må fremdeles prioritere mellom nytt røntgenapparat eller å tette taket, mens Vestre sitter i et møterom til 18.000 kroner kvadratmeteren og snakker om «nødvendige prioriteringer». Det kan virke som om regjeringen sitter på stortinget og har en magisk pengesekk til egen økonomistyring, mens distriktene står til knes i realiteten.

Bestillingen til kommunene er tydelige: «prioriter og effektiviser». Men kravene og forventningene til hva kommunene skal levere, de øker. Dekningsgrad, kvalitet, tilgjengelighet- alt skal bli bedre. Samtidig får kommunene ikke kompensasjon som står i stil med bestillingen. Utgiftene til kommunene kommer til å vokse kraftig i årene som kommer med eldrebølgen. Og enda mer utfordrende blir det med regningene for lovpålagte oppgaver man ikke kan planlegge eller budsjettere for, og som man heller ikke får full kompensasjon for. Eksempel innen barnevern og nye ressurskrevende brukere. Det er rett og slett ikke samsvar mellom forventning og krav, og finansiering.

Og byråkratiet vokser. Flere lover, forskrifter, rapporteringskrav, kontroll og dokumentasjon. Alt binder opp tid som kunne brukt på å levere tjenester. For mens ansatte i tjenestene bruker stadig flere timer på skjemaer og systemer, sitter pasientene, elevene og innbyggerne på gangen og venter. Gratis barnehage er fint det, men ikke når det ikke er nok folk igjen i avdelingene til å passe på barna.

De viktigste velferdstjenestene leveres av kommunene. Vi bygger ikke glasspalass ute i distriktene, vi bygger liv og vi bygger tjenester. Distriktene trenger en forutsigbar kommuneøkonomi og et system som står i forhold til de tjenestene det er forventet at vi skal levere. Kommunepolitikerne må selvsagt også gjøre en jobb med å rigge tjenestene i forhold til størrelsen på pengesekken. Men da skulle man vel også kunne forventet at regjeringen gikk foran som gode eksempler på trygg økonomisk styring.

Og kjære stortingspolitikere; når Regjeringskvartalet en dag står ferdig, be oss ikke på marsipankake. Men la oss heller beholde ambulansene, sykepleierne og lærerne – for det er de som holder Kommune-Norge gående.