Filmanmeldelse«The Running Man»
Terningkast 3
«The Running Man» later som den har noe å si om tiden vi lever i. Det har den ikke.
Jeg har jobbet som kritiker og journalist siden 1987. Har bakgrunn som magasinredaktør og journalist i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagsavisen med flere. Har oversatt sakprosa og arbeidet i radio og TV, og vært tilknyttet VG siden 2003.
E-post
Anmeldelse
«The Running Man»
• Med: Glen Powell, Michael Cera, Colman Domingo, William H. Macy, Josh Brolin, Lee Pace, Emilia Jones
• Regi: Edgar Wright
• Premiere på kino fredag 14. november
• Thriller / action. USA. 15 år. To timer og 13 minutter
Vis mer
«The Running Man» (1987), basert på en roman av Stephen King fra 1982, er ikke den Arnold Schwarzenegger-filmen man husker best. Skvist inn som den er mellom «Terminator» (1984) og «Total Recall» (1990).
Men her er jaggu en nyinnspilling likevel, nesten 30 år senere, hvor den østerrikske legenden figurerer på valutaen som så mange i filmen er villige til gjøre hva som helst for å erverve seg. Den såkalte «nydollaren» vi må tro er svakere enn den gamle, i og med at det fremtidens USA som filmen utspiller seg i, er gått lukt til hundene.
Ben Richards (Glen Powell) lever sitt liv i denne dystopien. En vanlig arbeidsmann, det vil si lut fattig, med kone (Jayme Lawson) og en liten datter med helseutfordringer.
De har ikke råd til mat, langt mindre livsviktige medisiner. Ben har nylig fått sparken fra den siste i en lang rekke jobber. Bare fordi han er en rettskaffen kar, som gikk til fagforeningen og varslet om noe.
Fagforeninger er ikke ønsket i dette fremtidens USA (som ni av 10 USA-eksperter vil fortelle deg at er bare noen måneder unna i den virkelige verden). Landet styres av et kapitalistisk konglomerat som kalles the Network, som holder befolkningen i tømme ved hjelp av et alle tiders propaganda-realityshow på TV:
«The Running Man». Programmet der vanlige innbyggere lar seg jakte ned av både publikum og topptrente leiemordere – live på TV. Selvsagt i et malplassert håp om å vinne spillet og komme unna med en pengepremie.
Problemet er selvfølgelig at huset alltid vinner. Det sørger TV-showets produsent Dan Killian (Josh Brolin på absolutt autopilot) for. Programmet bekles hver sesong av én nørd som skal dø umiddelbart, én «dekadent» deltaker som får leve til seerne begynner å hate hen, samt én publikumsfavoritt som overlever så lenge seertallene rettferdiggjør det – og ikke et sekund lenger.
Nå er Ben denne seerfavoritten. Etter å ha meldt seg på i et øyeblikk av absolutt desperasjon. Kan han bli den første til å triumfere i den direktesendte gladiatorkampen? Og kan han tenne en revolusjonær glød i nasjonen i den samme slengen, slik at de mange som har ingenting omsider kan styrte de få som har alt?
Følg med, følg med, i denne science fiction-fortellingen som på langt nær føles så fremtids-aktig som man skulle ønske. Nå, snart 30 år etter at reality TV tok over verden, i en tid da den amerikanske presidenten sender inn militære styrker i byer som overhodet ikke har bedt om dem.
Den britiske regissøren Edgar Wright har fått holde på en god stund, uten at man kan si at han er blitt noen mester av den grunn. Han er personifiseringen av ujevn – sjelden på jordet, men aldri helt på merket heller. Alltid med et 1990-tallsironisk meta-lag.
Wright har åpenbart konsumert en voldsom mengde amerikansk underholdningsfilm. Ergo er det som kommer ut av hodet hans også amerikansk underholdningsfilm (med tilsatt apropos-musikk). Eller en etterligning av amerikansk underholdningsfilm, for å være mer nøyaktig.
Det er lov, bevares. Men jeg blir sittende og tenke at Wright er en som imiterer allerede eksisterende populærkultur, snarere enn å bidra med noe til den selv.
Det er noe halvkvedet ved actionsekvensene hans, og jeg kan ikke hevde at han slår meg som en spesielt talentfull person-instruktør. Humoren kommer ofte i veien for genuin spenning. Og omvendt.
Hva gjelder det komiske har han funnet en ideell leading man i Glen Powell. Han tar filmen med akkurat den graden av alvor den fordrer, det vil si: ikke mye. Powell er en all-american beefcake med selvironisk glimt i øyet, ikke minst da han tidlig i filmen som oftest opptrer i en tettsittende hvit singlet, glinsende sleip av svette og/eller babyolje, samt halvt og endog helt naken.
Sammenlignet med høstens moderne klassiker «One Battle After Another», som «The Running Man» i sin revolusjonsflørt har visse overflatiske likheter med, er Wrights film barneleker. Det tror jeg regissøren selv, som jo er veldig glad i film, ville være den første til å innrømme.
Men fornøyelige drøye to timer i kinosalen? Ja. Fornøyelig er alt «The Running Man» er.
Se flere saker fra film- og serieverdenen: