Debatt ● Espen Bjarnø

Når pensum er utdatert før trykk, lærere står uten praksis og eksamen er basert på gårsdagens verktøy, kan nyutdannede raskt bli teknologiske analfabeter i morgendagens arbeidsmarked.

— Framtidige utviklere må være villige til å løpe fremfor å gå. Høyere utdanning må tilpasse seg dette for å være relevant, skriver forfatteren.
Foto: Privat

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en tid der kunstig intelligens (KI)
omskriver reglene for programvareutvikling, står utviklere overfor en
eksistensiell trussel. Det som en gang var en høyt betalt, kreativ og
uerstattelig rolle, blir nå utfordret av KI-agenter som jobber døgnet rundt,
uten pause, ferie eller lønnsforhandlinger. 

For teknologidirektører (CTO) er
valget klart: Hvorfor ansette ti utviklere når ti KI-agenter gjør jobben
raskere, billigere og nøyaktig som bedt om?

En moderne CTO kan i dag styre en «hær»
av KI-agenter samtidig. Disse agentene, drevet av avanserte språkmodeller og
spesialiserte kodeagenter, er ikke begrenset til enkel kode. 

De kan:

  • Skrive fullstendige applikasjoner
    fra kravspesifikasjoner
  • Feilsøke og refaktorere
    eksisterende kodebaser
  • Deploye til skyen med en kommando
  • Teste, dokumentere og iterere
    autonomt

Og de koster brøkdeler av en
utviklerlønn.

I motsetning til utviklere, som kan ha
egne meninger, begrensninger, behov for diskusjon eller kreative avveielser,
leverer KI-agenter presist. 

Satt på spissen kan man si:

«Bygg en sikker API med autentisering,
rate limiting og databaseintegrasjon, og deploy til test.»

Innen få minutter har du en fungerende
prototyp. Ingen møter. Ingen kodegjennomgang. Ingen «jeg tar det i morgen».

Kritikere vil si: «KI kan ikke tenke utenfor boksen.»

Svaret er brutalt ærlig: De færreste utvikleroppgaver krever det.

Det meste av daglig utvikling er
repetitivt. Dette er perfekt for KI-agenter.

De overordnede oppgavene, arkitektur,
innovasjon, kreativitet, forretningslogikk, kan fortsatt håndteres av en
seniorutvikler eller CTO. Men nå med støtte fra en armé av digitale arbeidere.

Mens KI-verdenen beveger seg i ukesykluser, opererer universiteter og
høgskoler fortsatt i årssykluser. 

En
nyutdannet utvikler kan ha brukt flere år på å lære gårsdagens rammeverk og
metoder, mens bransjen allerede opererer med autonome KI-agenter, agentbasert
utvikling og selvoptimaliserende systemer.

  • Pensum er utdatert før trykk: Lærebøker fra i
    fjor nevner knapt KI-agenter.
  • Lærere uten praksis: Mange undervisere har
    aldri styrt en KI-agent i reell produksjon.
  • Eksamen basert på gårsdagens verktøy:
    Studenter lærer å kode manuelt, mens bedrifter forventer at de kommanderer et digitalt team.

Innovasjon skjer ikke lenger i semestre, den skjer i iterasjoner, prompt og deploy-sykluser. Den som venter på neste kull, har allerede tapt.

Espen Bjarnø

Nyutdannede
kan raskt bli teknologiske analfabeter i morgendagens arbeidsmarked.

Innovasjon skjer ikke lenger i semestre,
den skjer i iterasjoner, prompt og
deploy-sykluser. Den som venter på neste kull, har allerede tapt.

Effektivitet er ikke gratis, den har en
menneskelig pris. Å erstatte utviklere med KI-agenter reiser dype etiske
spørsmål:

  • Jobbtap og sosial ulikhet: Når en CTO sparer 9
    millioner kroner ved å droppe ti utviklere og erstatter de med agenter til en
    brøkdel av prisen, hvem betaler regningen? Utviklere med familier, boliglån og
    tiår med utdanning blir overflødige.
  • Maktkonsentrasjon: CTO-er og sjefer får mer
    makt. Én person styrer agenter, og dermed hele utviklingsprosessen.
  • Ansvar: Hvem tar skylden når en KI-agent
    produserer usikker kode?
  • Kreativ utarming: Når KI tar over det
    repetitive, risikerer vi en generasjon utviklere som aldri lærer grunnleggende
    ferdigheter.
  • Miljø og bærekraft: Livsløpet til en KI (alt
    fra læring til bruk) krever enorme mengder strøm.

Likevel finnes motargumenter:

    • Økt produktivitet er mer innovasjon.
    • Historisk presedens: Teknologi skaper alltid nye jobber, men overgangen er smertefull.

Den
etiske kjernen: Det er ikke galt å bruke KI. Det er
galt å bruke KI uten plan for de som blir erstattet.

Dette er ikke en framtid, det er i dag.
Utviklere som nekter å tilpasse seg, risikerer å bli overflødige. De som
omfavner KI som verktøy, blir superutviklere: én person som styrer en armé av
agenter og dermed leverer som et helt team.

Kampen er ikke mellom utviklere og KI.
Det er mellom de som bruker KI og de som blir erstattet av KI.

For utviklere er det brutalt: Lær å
lede agenter, eller bli en av dem som erstattes.

For utdanningssystemet er det
katastrofalt:
Lær i ukesykluser, eller produsere
kandidater som aldri når arbeidsmarkedet.

Og for samfunnet er spørsmålet størst:
Kan vi akseptere en fremtid der
effektivitet trumfer menneskeverd, uten å ta ansvar for konsekvensene?

De som velger å ikke søke høyere utdanning,
ser kanskje allerede hvor langt KI har kommet og hvor fort utviklingen går.
Mange forstår intuitivt at tiden brukt på å lære rammeverk og metoder som
allerede er på vei ut, kan være bortkastet. 

Når KI-agenter kan løse oppgaver
som tidligere krevde år med utdanning, fremstår tradisjonell utdanning for noen
som en treg investering i et marked som beveger seg i lysets hastighet. Dekan
ved OsloMet, Laurence Habib, stilte seg spørsmålet i juni 2025, om nedgangen til
teknologistudier kan skyldes KI. 

Det tror jeg. De nye IT-arbeiderne velger å lære direkte
gjennom praksis, eksperimentering og samarbeid med KI for å ikke bli løpt fra.

Overdriver jeg litt? Kanskje, kanskje
ikke.

Det jeg vet er av egen erfaring med KI og
siste årene med kodeagenter samt vanskelig tilgang på arbeidskraft, er
resultatet som beskrevet over.

Framtidige
utviklere må være villige til å løpe fremfor å gå. Høyere utdanning må tilpasse
seg dette for å være relevant.