Jeg våkner, åpner telefonen – og kjenner det knyter seg.
Jeg vet jeg så det.
Jeg vet det.
Men hvor?
Var det i Spond?
Eller i e-posten fra kollegaen?
Eller kanskje i Teams-meldingen jeg ikke åpnet fordi jeg sto midt i middagen?
Jeg sveiper mellom apper, varsler og tråder, men finner det ikke.
Jeg vet jeg har fått informasjonen – men likevel finnes den ikke.
Slik starter flere morgener enn jeg liker å innrømme: med et forferdelig, digitalt angstanfall.
Jakten på informasjon jeg vet jeg har sett, men som har forsvunnet i et hav av småplattformer, meldingssystemer og samarbeidsverktøy.
Tusen meldingsstrømmer
Det som skulle gjøre hverdagen enklere, har gjort den mer fragmentert.
Jeg har Spond for idretten, Visma for skolen, WhatsApp for foreldrene, Slack for kollegaene, Teams for møter, Google Docs for prosjekter og en Excel-fil ingen egentlig eier.
På WhatsApp-en min er det stappfullt. Bare på trinnet til yngstemann i familien finnes det et helt lite parallellunivers av undergrupper: 17. mai-komité, vennegrupper oppkalt etter ulike farger (vi er på fiolett), egne grupper for guttemammaer, jentepappaer og sommeravslutning. Klart vi skal lage gruppe for det allerede før jul.
I tillegg kommer ekstra krydder i form av fellesmail til hele treningsgruppen (der noen for gøy velger å trykke «reply all»), direktemailene som kun gjelder ditt barn og et Google-spørreskjema for å melde på Polen-turen med tiendetrinn høstferien neste år. Bindende påmelding er 14. november, ikke glem det.
Teknologien gjør det ekstremt lett å sende informasjon – men vanskelig å finne den igjen. Der jeg før lette etter ett ark i skolesekken eller en side i en notatblokk leter jeg nå i et helt økosystem av digitale lapper.
Resultatet er det samme hver gang: følelsen av at noe alltid glipper.
Alltid ligge litt bak.
Alltid måtte lete.
Trening klokken 17, eller var det 18?
Foto: Ørn E. Borgen / NTB
Infosjef i eget liv
Kanskje har jeg skapt kaoset selv.
Jeg ba om mer informasjon, tydeligere beskjeder og hyppigere oppdateringer.
Jeg ville vite alt – i sanntid, rett på mobilen, helst med varsling.
Og jeg fikk det.
Men jo mer informasjon jeg får, jo mindre klarer jeg å håndtere den.
Hjernen min er ikke laget for konstant oppstykking. Den trenger linjer, mønstre, rytme.
Nå hopper den mellom kanaler, språk og kontekster – som en datamaskin med for mange faner åpne og viften på fullt.
Jeg har vent meg til å få informasjon servert, ikke å hente den. Derfor ber jeg om mer. Flere systemer. Flere påminnelser. Men jo mer jeg outsourcer, jo mindre husker jeg.
Jeg har blitt en bruker – ikke en husker.
Når «alt» er viktig
I arbeidslivet har det blitt enda tydeligere.
Alt er plutselig «viktig»: alle møter, alle tråder, alle dokumenter, alle chattekanaler.
Der jeg før kunne tenke «jeg leser dette senere», tenker jeg nå «jeg må lese alt, ellers mister jeg oversikten».
Men oversikten er allerede borte. Det finnes ikke lenger ett sted jeg kan stole på at alt er riktig oppdatert. Ikke på jobb. Ikke hjemme. Ikke i hodet mitt.
Og midt i flommen av beskjeder oppstår en ny type slitenhet – ikke fysisk, men mental. Det er ikke antall oppgaver som tømmer meg, men den konstante følelsen av at jeg jeg har glemt noe.
Jeg lever i et samfunn som hyller effektivitet – men dyrker distraksjon.
Jeg har fått alt på mobilen, men mistet roen i hodet.
Vaffelrøre etter klubbens oppskrift leveres før 9 lørdag morgen. Men i hvilken tråd ligger oppskriften egentlig?
Foto: Ruth Synnøve Barsten / NRK
Den stille støyen
Den konstante jakten på «hvor så jeg det» skaper en lavmælt, men vedvarende uro. En bakgrunnsstøy som alltid ligger der – i redaksjonsmøtet, i bilen på vei til jobb og rett før leggetid.
Der jeg før kunne tenke «jeg husker det», sier hjernen nå: «sjekk appen».
Men hvilken app?
Det er som om jeg har outsourcet hukommelsen min til et dusin plattformer som ikke snakker sammen. Og hver gang jeg prøver å navigere i jungelen, mister jeg litt mer av roen – og kanskje også litt av oppmerksomheten på det som faktisk betyr noe.
Det er ikke meg – det er strukturen
Kanskje er det ikke jeg som har blitt mer distré.
Kanskje er det rett og slett ikke mulig å være et rolig menneske i et system som splitter oppmerksomheten i hundre små biter.
For dette handler ikke bare om teknologi, men om hvordan vi organiserer livene våre. Om hvordan vi forveksler tilgjengelighet med kontroll, informasjon med oversikt, og multitasking med effektivitet.
Forskning viser at det å leve under et konstant informasjonspress har tydelige konsekvenser: kognitiv belastning, dårligere beslutninger, økt stress og lavere produktivitet.
Vi slipper ikke unna systemene, men vi kan temme dem. Litt.
Noen triks hjelper
Et triks jeg sverger til er tominuttersregelen: om en oppgave tar under to minutter å gjennomføre – så gjør den med én gang. Uferdige mikrooppgaver tar langt mer plass i hodet enn selve handlingen.
Så trykk «delta» på den treningen i Spond, svar «jeg kjører» i Whatsappen, godkjenn møteinnkallingen i det den kommer i Outlook og ikke minst: hvis du blir spurt om noe du vet du ikke har tid eller lyst til: si nei med en eneste gang.
Da slipper du at småting blir liggende som mentale varsler i bakhodet.
Forsøk å redusere antall kanaler. Du kan også skru av varsler – og heller sjekke alt samlet. Hver melding er et lite avbrudd. Hjernen trenger flere minutter på å hente seg inn igjen etter hvert ping. Sett deg heller ned to–tre ganger om dagen og gå systematisk gjennom alt.
Ha ett sted med full oversikt. En tavle, kalender eller notatbok du faktisk ser på. Hjernen roer seg når informasjonen finnes utenfor hodet.
Rydd digitalt – som du rydder fysisk. Et kvarter i uka til å slette, samle og lukke tråder gjør mer for hodet enn man tror.
Våg å la ting gå. Informasjonsoverflod gjør at vi tror vi må få med oss alt. Vi må ikke. Noe kan bare forsvinne. Det går helt fint.
Så når jeg igjen sitter der, skroller mellom apper og kjenner stresset bygge seg opp, prøver jeg å minne meg selv på: Det er ikke jeg som er problemet. Det er strukturen.
Men jeg må fortsatt finne ut hvor den treningsoversikten ble av.
Publisert
16.11.2025, kl. 07.32