Demokratiskjoldet vil overvåke ytringer.
EU elsker å snakke om frihet. Bare se på en av deres nylige pressemeldinger, der de lanserer noe som kalles Det europeiske demokratiskjoldet, som lover å beskytte alt fra «frie mennesker» til «frie valg» til – dette er Brussel – «et levende sivilsamfunn». Alt dette er kanskje beundringsverdig, i hvert fall på papiret. I virkeligheten er imidlertid demokratiskjoldet bare den nyeste visjonen innen ufrihet: Det å undertrykke dissens og kontrollere ytringer under påskudd av å forsvare demokratiet mot utenlandsk innblanding og falske nyheter.
Thomas Fazi.
Som en del av demokratiskjoldet foreslår kommisjonen opprettelsen av et overvåkingssenter som skal identifisere og fjerne «falskt innhold» og «desinformasjon» fra internett. Som Henna Virkkunen, konserndirektør for sikkerhet og demokrati, uttalte, vil skjoldet gjøre det mulig for Europa å «reagere raskere og mer effektivt på informasjonsmanipulasjon og hybride trusler». EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Kaja Kallas, la ikke skjul på initiativets anti-russiske natur: «vi ser kampanjer, inkludert fra Russland, som er spesielt utformet for å polarisere innbyggerne våre, undergrave tilliten til institusjonene våre og forurense politikken i landene våre».
Begrepet «uavhengig» dukker opp gjentatte ganger i pressemeldingen. Et nytt «uavhengig europeisk nettverk av faktasjekkere» vil bli opprettet på alle offisielle EU-språk, mens European Digital Media Observatory (EDMO), EUs flaggskipnettverk for «faktasjekking», finansiert med nesten 30 millioner euro, vil få nye «uavhengige» analytiske fullmakter til å overvåke valg og krisesituasjoner. Men husk at uavhengighet i Brussel betyr økonomisk avhengighet av Kommisjonen. For å garantere denne «uavhengigheten» lover Kommisjonen faktisk generøs finansiering til «uavhengige» frivillige organisasjoner og mediehus.
Demokratiskjoldet bygger på den nylige Digital Services Act (DSA), den mest omfattende internettreguleringen som noen gang er implementert i Europa. I teorien er disse initiativene ment å beskytte demokratiet; i praksis gjør de det motsatte. Målet deres er ikke å «bekjempe desinformasjon», som hevdet, men snarere å kontrollere narrativet i en tid der Europas politiske eliter står overfor enestående nivåer av offentlig mistillit, ved å sentralisere kontrollen over informasjonsflyten og innføre en enkelt «sannhet» definert av Brussel. Kort sagt bygger EU-kommisjonen en kontinentomfattende sensurmaskin.
Som en EU-diplomat nylig uttrykte det, på en ekte orwellsk måte: «Ytringsfriheten gjelder fortsatt for alle. Samtidig må imidlertid borgerne være fri for innblanding». Men hvem bestemmer hva som utgjør «innblanding»? Hvem bestemmer hva som er «sant» og hva som er «falskt»? De samme institusjonene og mediehusene som gjentatte ganger har drevet med skremselspropaganda og desinformasjon. For bare noen få uker siden hevdet Ursula von der Leyen at GPS-systemet på flyet hennes hadde blitt blokkert av Russland – en påstand som raskt ble avkreftet av analytikere . I mellomtiden ble BBC, ofte holdt frem som et forbilde på journalistisk integritet, nylig tatt for å redigere opptak av en Donald Trump-tale for å få den til å virke mer ekstrem.
EU hevder å beskytte borgerne mot «løgner», men på hvilket demokratisk eller moralsk grunnlag tar Kommisjonen myndighet til å avgjøre hva som er sant, spesielt når det er tydelig at EUs politiske medieetablissement selv driver med desinformasjon og propaganda regelmessig? Når såkalte uavhengige faktasjekkere håndplukkes og finansieres av Kommisjonen selv, blir resultatet dessuten en lukket tilbakemeldingssløyfe: EU finansierer institusjoner som deretter «verifiserer» og forsterker EUs egne fortellinger. Demokratiskjoldet, i likhet med sine forgjengere, institusjonaliserer dermed makten til å definere virkeligheten selv.
I en rekke rapporter har jeg vist at EU allerede driver et omfattende propaganda- og sensurapparat som spenner over alle nivåer i sivilsamfunnet – frivillige organisasjoner , tenketanker, media og til og med akademia. Hjørnesteinen i dette systemet er et nettverk av EU-finansierte programmer – særlig CERV (Citizens, Equality, Rights and Values), Creative Europe og Jean Monnet-initiativet – som samlet kanaliserer milliarder av euro inn i organisasjoner som i teorien er «uavhengige», men som faktisk er dypt forankret i Brussel-maskineriet.
Bare gjennom CERV-programmet – som kan skryte av et budsjett på nesten 2 milliarder euro for 2021–2027 – har mer enn 3000 frivillige organisasjoner mottatt finansiering til å gjennomføre over 1000 prosjekter. Offisielt fremmer disse midlene «europeiske verdier». I praksis finansierer de progressiv og pro-EU-aktivisme: kjønnsideologi, multikulturalisme, anti-nasjonalisme og «motvirkning av euroskepsis». Mange prosjekter er eksplisitt utformet for å «øke tilliten til EU» eller «motvirke anti-EU-narrativer». Samtidig får frivillige organisasjoner i Sentral- og Øst-Europa sjenerøs finansiering for å «bekjempe autokratiske narrativer» og «utfordre euroskepsis», ofte direkte rettet mot regjeringer i Polen (under den forrige utøvende makten) eller Ungarn – strategier for ekstern påvirkning ikke ulikt de som historisk sett er assosiert med byråer som USAID.
Resultatet er et pseudo-sivilsamfunn – et nettverk av nominelt «grasrot»-aktører som fungerer som stedfortredere for Kommisjonen, forsterker dens agenda og produserer illusjonen av folkelig støtte for dens politikk.
Det samme mønsteret gjelder for media. Min forskning har vist at EU kanaliserer minst 80 millioner euro årlig direkte til aviser, kringkastere, nyhetsbyråer og «journalistiske partnerskap» – som tilsvarer nesten 1 milliard euro det siste tiåret. Programmer som IMREG (Information Measures for Cohesion Policy) har betalt mediehus for å publisere artikler som roser EUs samholdsmidler, i noen tilfeller uten engang å avsløre at innholdet var EU-finansiert. Kommisjonen kaller det «bevisstgjøring». I enhver annen sammenheng ville det blitt kalt skjult reklame eller propaganda.
EUs propagandamaskineri strekker seg også inn i akademia. Gjennom Jean Monnet-programmet bevilger Kommisjonen omtrent 25 millioner euro i året til universiteter og forskningsinstitutter over hele verden, og finansierer over 1500 Jean Monnet-professorater ved 700 institusjoner. Målet er ikke å støtte uavhengig forskning, men å integrere pro-EU-ideologi i høyere utdanning. Offisielle dokumenter slår eksplisitt fast at mottakerne forventes å fungere som «ambassadører for EU» og «oppsøkende agenter» i samarbeid med media og frivillige organisasjoner. Akademiet har effektivt blitt omgjort til et ideologisk instrument.
Med Demokratiskjoldet har Kommisjonen nå til hensikt å utvide dette maskineriet betraktelig. Den foreslår ikke bare å etablere det som de facto tilsvarer et sannhetsministerium, men også å sprøyte inn enda mer penger i frivillige organisasjoner, «uavhengige» medier og faktasjekknettverk som har som oppgave å fremme «europeiske verdier». Von der Leyen kjøper i realiteten konsensus – og bruker borgernes egne penger til å gjøre det – og bryter dermed grensene mellom den europeiske superstaten, media, sivilsamfunnet og akademia sammen. «Å gi Kommisjonen sitt eget etterretningsapparat ville markere nok en milepæl i Europas transformasjon til en teknologisk-autoritær gigant.»
Og hvis EUs mål her bare var å manipulere narrativer, ville det være alarmerende nok. Men mønsteret peker nå mot direkte innblanding i valgprosesser. Vi har allerede sett dette utspille seg i land som Romania og Moldova, hvor lokale eliter – med åpen eller stilltiende støtte fra Brussel – påkalte spøkelset om «russisk innblanding» (uten å fremlegge mye bevis) for å rettferdiggjøre åpenbar manipulasjon av innenlandske valg. I Romania avlyste myndighetene et valg og utestengte den ledende populistiske kandidaten fra å stille til valg. I Moldova brukte pro-EU-myndigheter «sikkerhetshensyn» for å forhindre Russland-lente utlendinger fra å stemme. Å beskytte demokratiet blir dermed påskuddet for å suspendere det, selv om demokratiskjoldet eksplisitt forutser styrking av det europeiske samarbeidsnettverket for valg og, illevarslende, fremmer «systematiske utvekslinger om integriteten til valgprosesser».
Kommisjonens kontrollappetitt er ikke begrenset til informasjon og valg. Ursula von der Leyen tok nylig også initiativ til opprettelsen av en ny etterretningsenhet under direkte myndighet fra EU-kommisjonen. Målet, ifølge Financial Times , er å forene etterretningsdata fra medlemslandene og «styrke EUs evne til å oppdage og reagere på trusler». Planen forutsetter en eventuell opprettelse av en europeisk etterretningssamarbeidstjeneste, i praksis et overnasjonalt byrå som skal operere sammen med nasjonale etterretningstjenester. Offisielt vil det styrke «strategisk autonomi». I praksis vil det sannsynligvis fungere som et datterselskap av NATO og, i forlengelsen av dette, av CIA, spesielt siden det samme forslaget eksplisitt krever «styrking av samarbeidet mellom EU og NATO».
Det peker på en bredere bekymringsfull trend med maktsentralisering i hendene på Kommisjonen – og på von der Leyen personlig. Forståelig nok finner mange observatører utsiktene til å gi «keiserinne Ursula» en hær av overnasjonale spioner – som opererer utenfor de nasjonale parlamentenes tilsyn – dypt urovekkende. Å gi en ikke-valgt, ugjennomsiktig institusjon som Kommisjonen sitt eget etterretningsapparat ville markere nok en milepæl i Europas transformasjon til en teknologisk-autoritær gigant – en som overvåker ikke utenlandske fiender, men sine egne borgere.
Sett i denne sammenhengen fremstår Democracy Shield som ikke noe mer enn et verktøy for å ytterligere institusjonalisere et regime med kontrollert ytringsfrihet og narrativ kontroll. Målet er å kontrollere nettbaserte ytringer i henhold til vage, politisk ladede definisjoner av «desinformasjon»; å tvinge plattformer, journalister, akademikere og borgere til å tilpasse seg et snevert, kommisjonsgodkjent verdensbilde; og å stilne dissens i navnet «bekjempelse av utenlandsk innblanding». Likevel blir det stadig tydeligere at den virkelige krigen mot demokratiet ikke føres av Moskva eller Beijing; den føres innenfra, av nettopp de institusjonene som hevder å forsvare det.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
Norges regjering sin holdning til DSA (Digital Services Act):
Norges regjering støtter i stor grad EUs Digital Services Act (DSA), som er en forordning for å regulere digitale plattformer og internettjenester. DSA ble vedtatt i EU i 2022 og trådte fullt i kraft i 2024, og Norge vurderer aktivt innlemmelse i EØS-avtalen for å harmonisere regelverket. Regjeringa ser «DSA som et nødvendig og positivt tiltak for å skape et sikrere digitalt rom, bedre beskyttelse mot ulovlig innhold, desinformasjon og skadelig markedsføring, samtidig som det styrker Norges posisjon i et stort marked».