For åtte år siden sto jeg på en 216 meter høy bro i Sør-Afrika, bare minutter unna mitt livs største adrenalinkick. Å hoppe i strikk kan for mange forbindes med frykten for å dø. At noe skal gå galt – at strikken ryker.

Men da jeg sto der på kanten og skulle hoppe, var det noe helt annet som opptok tankene mine.

Nemlig tallet 74, skrevet med stor, svart sprittusj på håndryggen min: nemlig vekten min.

Jeg var på gruppereise med tjue andre jenter, og mange av oss skulle hoppe. Først måtte vi stille oss på en vekt, én etter én, mens den mannlige guiden skrev vekten vår på hånden. Og der sto vi – mens vi lot som om vi ikke sammenlignet tallene våre med hverandre. Mitt tall var et av de høyeste.

Under Copenhagen Fashion Week, som nettopp ble avsluttet, ble det slått fast én gang for alle: «Thin is in» – og kroppsdiversitet er ute.

Det innrømmer også Cecilie Thorsmark, administrerende direktør for moteuken.

– Det var tydelig denne sesongen at kroppsdiversiteten på catwalken har tatt et steg tilbake, og det er virkelig synd. I flere år så vi en positiv utvikling med gradvis større variasjon i kroppstyper sesong etter sesong, og jeg er overbevist om at dette henger sammen med den globale Wegovy-bølgen, sier hun til TV 2.

Like etter at de siste modellene gikk av catwalken, offentliggjorde Novo Nordisk sin historiske rekordomsetning for 2024. Omsetningen endte på 290 milliarder danske kroner, og overskuddet etter skatt ble svimlende 101 milliarder. Hovedårsaken? Slankemedisin.

«Smalgoritmen»

Hvorfor har vi laget kampanjen «Smalgoritmen»?

Bakgrunnen for vår felles undersøkelse og kampanje, «Smalgoritme, er Aller Medias innsiktsrapport «The Nordic Women Report 2025», som blant annet avdekket følgende tall:

  • Mer enn fire av ti kvinner i Norden er kritiske til egen kropp.
  • Åtte av ti kvinner mellom 18 og 45 år oppgir at de påvirkes negativt av dagens skjønnhetsidealer.
  • Det er særlig unge kvinner som føler at de ikke er gode nok som de er. 

    • Kampen mot kvinnekroppen er på ingen måte ny, men det som er nytt nå, er at vi, og spesielt unge jenter, har fått en motstander som er fullstendig hensynsløs. I sosiale medier er algoritmene designet for å servere innhold brukeren «ønsker seg». 

    Vi blir jaktet på av algoritmer som forer på vår usikkerhet og leter etter dårlig selvbilde. Dette vil vi ikke lenger sitte stille å se på. Kvinnemagasinene har måttet endre seg mye de siste årene, men nå må også tech-gigantene stilles til ansvar.

Denne saken er laget av Femina.

Vis mer
Vis mindre

– Som voksen har jeg alltid hatt én drøm: å veie under 70 kilo

Fortellingen om at livet mitt ville bli bedre hvis jeg bare var tynnere, har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Som voksen har jeg alltid hatt én drøm: å veie under 70 kilo. Det har vært mitt magiske tall.

Jeg har gitt vekten skylden for alt – fra hvorfor kjærlighetslivet mitt aldri har fungert, til hvorfor jeg i 2012 ikke vant tittelen «Sommerens Søteste» i Ringkøbing-Skjern kommune. En konkurranse storesøsteren min meldte meg på fordi man kunne vinne en charterferie.

Siden jeg var tenåring – ja, egentlig barn – har jeg vært besatt av hvordan jeg ser ut på bilder.
Har jeg dobbelthake? Ser overarmen stor ut? Kan man se på magen at jeg nettopp har spist kake?

Kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg vokste opp på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet – da alle helst skulle ligne supermodellen Kate Moss. Og da filmkarakterer som Bridget Jones ble framstilt som «plus size» – selv om hun i filmen veier 61,6 kilo.

Jeg tilbrakte også mange ettermiddager sammen med mamma på vekten i bakrommet til det lokale bowling-senteret.
Hun var med i VektVokterne – et amerikansk konsept med et poengsystem som ble enormt populært i Danmark tidlig på 2000-tallet. Hver gang man gikk ned i vekt, fikk man et klistremerke i boka si.

Der var voksne i alle aldre og klesstørrelser, men de hadde én ting til felles: De likte ikke kroppen sin.

På den tiden hadde TV-programmer som «Livet er fedt», «Du er hvad du spiser», «En kur, der dur» og «Min fede familie» skyhøye seertall. Rundt én million dansker fulgte for eksempel med på førstnevnte serie, der deltakerne ble fulgt gjennom opphold på Ubberup Højskole – en livsstilshøyskole som nylig måtte stenge dørene på grunn av for få påmeldte.

I kunngjøringen om nedleggelsen skrev skolen blant annet på Facebook:

– Medisinske løsninger fra Novo Nordisk har endret markedet for livsstilsendringer dramatisk. Disse utviklingene har skapt hard konkurranse, som vi tydelig har merket.

Jeg har aldri gått på livsstilsskole, men jeg har prøvd omtrent alt annet for å nå idealvekten min.
Jeg har telt kalorier (og alle som har gjort det vet: når du først begynner, er det ingen vei tilbake – forholdet ditt til mat blir for alltid ødelagt). Jeg har sultet meg, trent som en gal, og likevel aldri vært fornøyd.

En kort periode lå jeg faktisk under mitt «magiske tall» på 70.
Da jeg var ferdig med videregående, veide jeg 68,5 kilo. Jeg husker at jeg så på bildet av meg selv med luen på – og syntes jeg så tykk ut. Da ble det nye magiske tallet 65.

Når jeg tenker på alt kroppen min og jeg har vært gjennom, blir jeg trist over at vi ikke har kommet lenger.
Jeg aksepterer kroppen min – jeg er til og med glad i den – men jeg elsker den ikke betingelsesløst. Populærkulturen har lært meg at jeg ikke skal det. Den lever nemlig ikke opp til idealet – og har egentlig aldri gjort det.
Tynn har alltid vært inn. Hvem prøver vi egentlig å lure?

Det som gjør meg enda mer trist, er at vi ser ut til å videreføre vårt eget, internaliserte selvhat.

En undersøkelse gjort for Sex & Samfund i Danmark, viser at «ni av ti jenter og halvparten av guttene det siste halvåret har gjort minst én handling for å kontrollere sitt eget utseende på grunn av negative tanker om kroppen sin».

Det kan være å gå i løse klær, dekke huden med sminke eller sulte seg selv, skriver organisasjonen i en pressemelding.

Foreløpige tall fra studien EPI-EDY (Epidemiology of Eating Disorders in Norwegian Youth) viser at så mange som én av tre jenter har et problematisk forhold til mat, kropp og spising. En av ti ungdommer har en klinisk diagnostiserbar spiseforstyrrelse, men bare en tredjedel har vært i kontakt med helsevesenet. 

Resultatene viser også at to av tre jenter og én av tre gutter det siste halvåret har unngått minst én sosial aktivitet på grunn av negative tanker om kroppen sin.

Mange sier at 2000-tallet var «en annen tid».
Dessverre gjelder det ikke når det kommer til kropp.
Bowlinghallens bakrom er bare byttet ut med legekontorets venterom.

Det får meg til å spørre:
Hva slags kroppsideal er det egentlig vi ønsker å gi videre til de neste generasjonene?

Er et positivt kroppsideal virkelig en utopi?