Den tragiske ulykken ved Nesvatnet i Levanger er et nytt eksempel på at kvikkleireskred krever et menneskeliv og påfører storsamfunnet enorme kostnader. Alt tyder nå på at skredet ble utløst som følge av sikringstiltak, noe som i tilfelle innebærer at sikringstiltakene virket stikk i strid med det som var målet.

Mener ingeniørene har for mye makt i skred-arbeid: – Farlig

Åpen

Dette henger nært sammen med at vår nasjonale skredmyndighet, NVE, og det geotekniske fagmiljøet misforstår hva som er mekanismene i et kvikkleireskred, og derfor har utformet regler som fokuserer for mye på den såkalte «skråningsstabiliteten» i kvikkleireområder.

Den manglende forståelse har trolig ført til at:

– Gjerdrumutvalgets vurdering av årsakene til Gjerdrumskredet er feil,

– at kartleggingen viser at mange færre bor i områder med fare for kvikkleireskred enn det som er reelt, det vil si at mange flere bor der det er rasfare,

– at det har blitt tillatt utbygging i skredfadlige områder som burde vært stanset, og

– at utbyggere mange steder har brukt sikringstiltak som øker skredfaren i stedet for at tiltakene reduserer den.

Dette er noe som Rune har dokumentert grundig i sin bok Kvikkleire – farlige teorier (2021) og i en høringsuttalelse til NOU 2022:3 På trygg grunn, og som vi begge har belyst i en rekke kronikker og debattinnlegg etter Gjerdrumskredet.

NVE deltar nå i forskningsprosjektet SAFERCLAY, som har kommet med uttalelser som viser at de langt på vei erkjenner feilene. De har funnet at mange flere av de store skredene har skjedd i tilnærmet flatt terreng enn tidligere antatt, og at vektbelastning på leira ser ut til å være en viktigere årsak til kvikkleireskred enn dårlig skråningsstabilitet. Dette kan få spesielt stor betydning i områder der det er gjennomført sikringstiltak som hever grunnvannsnivået, fordi høyere grunnvannsstand øker faren for at underliggende leire kollapser.

I Gjerdrum ble oppfylling og heving av Tistilbekken gjennomført som sikringstiltak. Sammen med etablering av en vanndam på golfbanen, førte dette til at grunnvannsnivået på det meste økte med i alle fall 11 meter, like ved der den første skråningen raste ut. Gjerdrumutvalget kritiserte oppfyllingen, men mente at den bare bidro med 15-25% i det samlede årsaksbildet. Med grunnlag i den kunnskapen vi har i dag, tror vi at oppfyllingen og den korresponderende markante hevingen av grunnvannet sitt bidrag til skredet kan ha vært betydelig større enn som så.

Selv om det nå kommer frem at mange flere bor i områder der det kan gå skred enn det fagmiljøet har forstått tidligere, er det viktig å huske at det i gjennomsnitt går bare ett alvorlig kvikkleireskred per år i Norge (noe mer de siste få årene). Det betyr at det er et slags «uflakslotteri», der sjansen for å bli den uheldige «vinneren» er liten sammenlignet med dagliglivets risiko for øvrig. Det som er viktig, er at ny kunnskap vil gjøre det enklere for folk å ta bevisste valg om hvor mye risiko de tar når de velger bosted. Noen har generelt høyere aksept for risiko enn andre. Det avgjørende er at man kan ta informerte valg, noe vi mener folk i liten grad har hatt mulighet til frem til nå.

Vi mener at hensynet til liv og helse er viktigst og at:

– utbyggingen i kvikkleireområder bør stilles i bero inntil fagmiljøet forstår skredfaren godt nok og dette har blitt kommunisert på en informativ måte til folket,

– gjennomførte sikringstiltak som har hevet grunnvannsnivået i slike områder må undersøkes, og

– årsakene til Gjerdrumskredet bør gjennomgås på nytt.

Ja, det er klart at dette vil koste penger og ta tid. Noen prosjekter vil bli kansellert og andre kommer til å bli satt på vent i lang tid. Men, som undersøkelsesgruppen som gjennomgikk årsakene til Kattmarkaraset konkluderte med: «Har du ikke råd til å bygge sikkert, så får du la være å bygge.»

Rune Østgård

Advokat og forfatter av Kvikkleire – farlige teorier.

Johan Petter Nystuen

Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Oslo.