Norge taper på hjerneflukten, men Arbeiderpartiet og venstresiden tjener på den. De blir kvitt noen av sine farligste motstandere. Formuesskatten er vårt lands skjulte eksilmekanisme for en del begavede og energiske opposisjonelle. Å oppheve den ville være bra for landet, men politisk selvskading for venstresiden.
Norge blir over tid mindre relevant for dem, og de mindre relevant for oss.
I mange år har stjerneinvestoren Øystein Stray Spetalen stått for en næringslivsbasert kritikk av norsk politikk, særlig Ap i regjeringsposisjon. Endelig sendte formuesskatten ham i eksil. Det må være deilig for Ap-ledelsen å vite at Spetalens adresse nå er Sveits. Finansmannen blir ikke borte fra debatten, men – lik andre i skatteeksil – vil vi høre mindre til ham. Det blir som med andre hjerneflyktninger. Norge blir over tid mindre relevant for dem, og de mindre relevant for oss.
Stoltenbergs fastholdelse av den urimelig harde exit-skatten kan peke i motsatt retning ved å holde en del kritikere tilbake i Norge. Men en drakonisk flytteskatt for de produktive tvinger en del unge flinke til å dra fra Norge tidlig. Dermed blir Ap kvitt en del talentfulle potensielle kritikere, jf. skolevalget, der Ap særlig taper hos ambisiøse gutter. Ingen kan påstå at venstresiden har skjerpet exit-skatten fordi de dermed får sendt yngre mulige kritikere i eksil. Men det kan sitte ekstra tungt inne å lempe den siden de stemmetaktisk tjener på den.
Andre mekanismer Norge taper på, men der Ap og venstresiden vinner, er de 700.000 utenfor arbeidslivet på uføretrygd og sykepenger/arbeidsavklaring, samt et høyt antall innvandrere. Disse grupper er avhengig av offentlige overføringer og vil ofte se seg tjent med venstresidens løsninger.
Tiltak som effektivt gjør noe med dette utenforskapet, blir dermed for venstresiden politisk selvskading ved valg der hver stemme teller. Kanskje ikke så rart at Støre og Stoltenberg prioriterer tøysetiltak som skattelotto med arbeidsfradrag og mindre lettelser i skatt, fremfor å ta tak i de reglene som skaper utenforskapet – og stemmene.
Den kvasireligiøse og irrasjonelle troen på at likhet er rettferdighet, gir en hjerneflukt Norge taper på, men som samtidig låser landet politisk. Vi blir likere, men også fattigere og dermed sintere, og lettere ofre for ideologier som stempler våre beste verdiskapere som våre største fiender.
Ole Gjems-Onstad
Professor emeritus i skatterett ved Handelshøyskolen BI