Det er noen sjangre jeg personlig ikke kjenner så godt til. Dette kan høres ut som en slags beskjeden skryt, noe som absolutt ikke er min intensjon. Poenget her er at jeg som spiller mange forskjellige typer spill, tror jeg at jeg har ganske god greie på de fleste av dem. Såkalte «twin-stick shooters» er imidlertid noe jeg har spilt totalt sett ganske lite. Dette til tross for at jeg for noen år siden kjøpte en arkadespinne for å dykke dypere ned i sjangeren. Jeg har heller ikke (i hvert fall ikke så vidt jeg kan huske – hukommelsen svikter lettere når man passerer 40) anmeldt noe som dette, så det var et morsomt hull å fylle. Så på forhånd var dette noe jeg gledet meg til. Veldig mye basert på de nevnte faktorene.
Sektori er et hektisk shoot em up der du styrer skipet med den ene spaken og sikter og skyter med den andre. Det har et minimalistisk og nedstrippet design med et lydbilde av pumpende techno. Alt dette, kombinert med høy hastighet, sørger for adrenalinfylte runder. Det man raskt legger merke til, er de røde rutene som dukker opp på banen for å signalisere at den er i ferd med å endre seg. De kan krympe, utvide seg, dele seg i forskjellige seksjoner. Du må holde øye med disse visuelle advarslene for å holde skipet ditt (formet som en pil) trygt. Ellers går et skjold opp, og etter tre treff er det game over og omstart. I tillegg til å overleve dette litt «kampelementet» som dukker opp med jevne mellomrom, er det selvfølgelig også mye skyting. Fiender dukker opp som kuber i forskjellige farger, og du må styre unna det økende antallet som nesten fyller skjermen mot slutten av et nivå, prøve å skyte dem i stykker og overleve de stadig skiftende nivåene.
Hvert nivå avsluttes med en sjef.
I tillegg til skipets vanlige bang-bang er det også mulighet for å pløye beskyttet fremover i et lite rush. Du kan rett og slett foreta en ladning som både flytter skipet raskt og ødelegger det som står i veien. Den er like mye for å ødelegge som for å bevege deg raskt, og etter at du har brukt den, må den lades opp igjen. Det du skyter eller pløyer i stykker, etterlater seg små symboler som du samler for å fylle en måler, og når den når forskjellige nivåer, kan du utstyre skipet med en power-up.
Dette er en annonse:
Sektori er ikke mye mer enn dette innholdet. Det er en kampanje på fem nivåer, muligheten til å endre utseendet på skipet, og noen utfordringer og forskjellige spillmoduser. Men alt er ekstremt nedstrippet. Det hele er utviklet av én enkelt person som tidligere jobbet i spillstudioet Housemarque (kjent for Returnal og det kommende Saros). Utvikleren har selv lagt vekt på at spillet skal ha unike runder, med tilfeldig skiftende baner, og ikke et shoot-em-up der du må huske alt.
Det vil være mange symboler på skjermen mot slutten.
Jeg synes akkurat denne biten fungerer ganske bra. Det er gøy å se hvordan nivået endrer seg for hver spillrunde, selv om resultatet av hvordan spillplanen blir til slutt er stort sett det samme. Men rekkefølgen de dukker opp i, er så tilfeldig for hver nye runde. Spillfeltet kan bli smalt, vokse seg større, noen ganger deles opp i flere seksjoner der en portal tar skipet mellom de ulike delene. Tempoet er høyt, og hver runde krever en god dose konsentrasjon. Den klassiske «bare én gang til»-følelsen har oppstått mange ganger, når jeg har tenkt å sette meg ned for å spille en kort stund, men har endt opp med å sitte der og prøve å slå den gamle rekorden min. Det at banene endrer seg og ikke følger samme mønster eller rekkefølge i hver nye runde, gjør det likevel litt forfriskende.
Dessverre blir det aldri tilstrekkelig variert. Det visuelle er ganske kult, et bevisst enkelt stilistisk designvalg som, mot pumpende techno, gir det hele en særegen overflate. Men det blir også nettopp det, etter en kort stund. Grensesnitt, linjer, symboler, farger… Alt er veldig rent, nedstrippet, men det forandrer seg ikke. Det er en times tid med «åh, fint» over det hele, men siden vi ikke blir tilbudt noen direkte forskjellige miljøer, ingen visuelle overraskelser utover det som er på skjermen – du kan si at det som skjer på skjermen i løpet av en runde – det er alt du får se. Om og om igjen. Like monoton er selve spillsløyfen. En mer pent presentert kampanje, eller bare at de ulike spillmodusene skilte seg mer ut, ville ha trukket det hele opp. Det blir som et av de mobilspillene der du sitter og stirrer på og gjør det samme om og om igjen, til slutt. Eller ja, her gjelder det faktisk å henge med på mye, så jeg skal egentlig ikke være så slem med sammenligningen.
Dette er en annonse:
Når nivåene ser slik ut, er det ganske lett å holde seg i live. De endrer seg imidlertid hele tiden.
Jeg tror også at måten du samler og aktiverer power-ups på, bidrar til følelsen av at det er monotont. For hvis du for eksempel velger å gjøre skipet raskere (som er den første power-upen du kan velge), nullstilles ikke bare måleren (noe som er logisk), men du må også samle på nytt for å komme opp til den første av disse power-upene, igjen. Dermed må du spare det du samler inn i ganske lang tid for å nå det som gir for eksempel missiler eller nye skjold. Et slags «risk and reward»-system som stort sett bare er frustrerende og bidrar til monotonien. Tanken her er at det skal være vanskelig og vanskelig hele veien i stedet for å bli for sterkt. Men da hadde jeg heller sett at utfordringen matchet dette i stedet. I stedet føles runden helt lik uansett om jeg er ett eller syv minutter inn i den. Og det føles kjedelig.
Selv om lydbildet er drivende, er det heller ikke så minneverdig. Bassboksen ved siden av TV-en min får fungere, men det hadde trengt litt mer fengende toner for å få det til å føles ekstra gøy å hoppe inn. Følelsen av det hele minner nesten visuelt om det briljante Tetris Effect, men uten det suverene lydbildet som viser hvordan man gjør nedstrippet design minneverdig. Mine spilløkter, som har vart i rundt tjue eller tretti minutter om gangen, har alle endt med at jeg har innsett at jeg ikke har det så gøy til slutt. Det er litt for enkelt og blir fort repetitivt. Så selv om innholdet som er tilgjengelig fortsatt fungerer, og hver korte dose byr på en spilløkt der reflekser og tålmodighet blir satt skikkelig på prøve – faller alt i glemmeboken i det sekundet jeg slår av.