Eller burde det være Statens vegvesen?
Den siste uka har avslørt noe grunnleggende galt i vinterdriften i Nord-Norge. Ikke på grunn av ekstremvær eller uforutsigbare naturhendelser, men under helt vanlig novemberføre. Og mens sjåfører og publikum sto fast i timevis, var det ikke vinterdriftsapparatet som møtte dem – men Militærpolitiet. Det reiser spørsmålet ingen lenger kan ignorere.
November er ikke ferdig engang. Likevel har vi bak oss en uke som burde få alle ansvarlige for norsk vinterdrift til å kjenne uro i magen. Det har ikke handlet om ekstremvær, men om helt ordinære forhold i Nord-Norge: nullpunktsskifter, snøfall, ising og vind. Likevel har konsekvensene vært dramatiske.
Kvænangsfjellet har vært stengt, vogntog har stått fast på utsatte punkt, friksjonen har vært fraværende på sentrale strekninger, og det ene føret varslet flere dager i forveien har gang på gang blitt møtt med tiltak som kommer altfor sent – eller ikke kommer i det hele tatt. Hendelsene står ikke lenger som enkelttilfeller, men som en serie symptomer på en modell som ikke fungerer.
13. november – et lite bilde på et stort problem
En tungbil fikk problemer ved Kåfjordbergene nord for Olderdalen. Det var glatt. Det var ikke strødd. Bergingsmannskapet ringte 175 for å be om en strøbil – slik man skal, slik rutinene tilsier. Uten strøing kunne bergingen ikke gjennomføres uten fare for liv og materielle skader.
Strøbilen kom fire timer senere.
I mellomtiden stod både bergingsmannskap og trafikanter i en situasjon som aldri burde fått utvikle seg. Og som et siste tillegg fantes ikke lenger sandkassene som tidligere hadde vært plassert ved både Kåfjordbergene og Djupvikbakken. Hvorfor de er fjernet, er det ingen som har gitt et svar på.
Dette er ikke en bagatell. Dette er et driftsmessig sammenbrudd.
17.–18. november – en av vinterens viktigste fjelloverganger overlatt til helt feil instans
Noen dager senere stengte Kvænangsfjellet. Det skjer – fjellet er krevende. Men det som skjedde etterpå er det som bør få alarmklokkene til å ringe.
175 informerte om at fjellet ville åpne klokken 20:10. Det åpnet klokken 01:00.
Fem timer senere satt trafikanter fast i mørket uten informasjon fra dem som faktisk har ansvaret for driften.
Og her skjer noe som sier alt om tilstanden i dagens vinterdrift:
Det er Militærpolitiet som står og informerer publikum.Det er Militærpolitiet som dirigerer trafikken.Det er Militærpolitiet som forsøker å skape oversikt og trygghet i en situasjon som skulle vært håndtert av Statens vegvesen.
Når jeg spør MP om de har sett noe til Vegvesenet, får jeg svaret:
«De kom til stedet, ba oss ta ansvar for situasjonen, og kjørte videre.»
Den setningen alene er nok til å fylle en hel kronikk.
Og den reiser spørsmålet som står som overskrift:
Er det virkelig Militærpolitiets oppgave å være eneste synlige myndighet på landets viktigste vinterfjell i en akutt driftskrise?Eller er det Statens vegvesen?
Svaret sier seg selv. Likevel er det ikke slik systemet fungerer i dag.
Når ingen i systemet tar selvkritikk, faller ansvaret ned på de som står nederst
Det mest bemerkelsesverdige med hele uka er fraværet av selvkritikk. Tiår etter tiår med omorganiseringer og kontraktsregimer har skapt en kultur hvor feil skyves nedover – ikke oppover.
Når ingen vedgår at strøing kom for sent, når ingen forklarer hvorfor brøyting uteble, når ingen kommenterer at været var varslet god tid i forveien, blir det igjen én forklaring:
Da må det vel være sjåførene som er problemet.
Slik sies det aldri direkte. Men slik leses det i stillheten.
Men sjåførene kjører faktisk etter forholdene. Det er forholdene som ikke blir håndtert.
Milliardprosjekter hjelper lite hvis driften svikter
Staten har brukt milliarder på nye tunneler gjennom Kvænangsfjellet. Et imponerende prosjekt, viktig for fremkommelighet og sikkerhet. Men før julen engang er kommet til dørterskelen, har den gamle hovedfartsåren vært stengt i seks timer.
Dette viser noe vesentlig: Du kan bygge så mye infrastruktur du vil – men hvis driftsmodellen ikke fungerer, hjelper ingenting.
Og dette er bare starten
Det er fortsatt november. Vinteren har knapt begynt. Det burde skremme langt mer enn værmeldingen.
For utfordringen er ikke været. Utfordringen er systemet.
Og hvis november ser slik ut – hvordan vil da januar og februar bli?