Jeg inkluderer ikke grusbanen i Super Mario Kart i rallykategorien, for det er det ikke. Jeg tar heller ikke med Super Nintendo -tittelen Top Gear her, eller Super Off Road, da de ikke er rene rallyspill. I stedet var det i 1993 at jeg for første gang spilte et dedikert rallyspill som virkelig fikk meg til å tenke; Hvorfor finnes det ikke flere spill av denne typen? Trash Rally for Neo Geo var en av SNKs svakeste racingtitler, og de var ikke spesielt gode til å utvikle racingspill i utgangspunktet, men for meg var det likevel starten på noe. Dessuten hadde jeg på det tidspunktet ingen anelse om at Sega jobbet med det som skulle bli Sega Rally.
I 1995 kom det Sega-spillet som jeg ofte og gjerne omtaler som «et av tidenes beste», en opplevelse som naturligvis betydde mye for rally-subsjangeren og dermed også for Sega. Jeg så det litt enorme dobbeltkabinettet for første gang i sommerferien 1996 og husker veldig godt hvor utrolig innbydende det så ut. Rally var også min favorittmotorsport på den tiden. Jeg så mitt første virkelige rally som snørrunge på seks år sammen med bestefaren min (som blant annet elsket Lancia-rallybiler). Mitt kjærlighetsforhold til Sega Rally var på mange måter grenseløst. I flere måneder brukte jeg halvparten av frilanslønnen min fra jobben som spillanmelder for underholdningsseksjonen i lokalavisen min på Sega Rally, og så snart jeg fikk tak i Sega Saturn -versjonen, spilte jeg enda mer. Jeg tror jeg spilte det samme spillet og de samme tre banene med den samme bilen i tre timer om dagen i flere måneder. «Easy left, maybe» og «Game Over Yeeeaaaaah!» levde (som ungdommen sier) husleiefritt i hodet mitt, og Sega Rally står som en av de beste racingopplevelsene som noensinne er laget.
Dette er en annonse:
Etter hundrevis av timer i Sega Rally byttet jeg ut Carlos Sainz’ ikoniske Toyota Celica med et ærlig lite WRC-chassis og AM2s brede skrens med mye strammere kjøring i Infogrames’ PlayStation-tittel V-Rally (1997). Jeg husker spesielt hvor merkelig lette bilene var i dette spillet, og hvor frustrerende det var å snu hele kjøretøyet og rulle over på taket bare ved å berøre en stein eller en stubbe, noe som til syvende og sist definerte V-Rally som en opplevelse. Det var vanskelig, det var teknisk, om enn på feil måte (hvis vi skal være litt strenge), men den gang, i 1997, spilte det ikke så stor rolle. Infogrames hadde kommet mange konkurrenter i forkjøpet, spillet solgte veldig bra, fikk flere mer eller mindre fornuftige oppfølgere, og definerte hva Infogrames i stor grad skulle bli. Det er bare synd at det ble neglisjert. V-Rally er dødt og begravet i dag, men det hadde virkelig ikke trengt å være slik hvis kortene hadde blitt spilt annerledes.
For meg var det i stor grad Sega Rally (som nevnt) og Colin McRae Rally (1998) som banet vei for at rally som spillhobby har opptatt tusenvis av timer av min tid siden midten av 90-tallet. Colin McRae Rally ble utgitt til PlayStation den 15. juli 1998, og jeg husker utgivelsesdatoen som om det var i går. Måneden før lå det en demo med en enkelt etappe og en enkelt bil (Colins ikoniske STI) på en demoskive fra Sony, og jeg tror jeg kjørte gjennom akkurat den lille biten av spillet minst 200 ganger før jeg fikk mine svette hender på det ferdige produktet. I hvert fall for sin tid… Codemasters’ suksess ble ansett som den mest realistiske simuleringen av rally som sport som spillverdenen noen gang hadde sett, og selv om vi i dag vet at Colin McRae Rally ikke var særlig mer «realistisk» enn for eksempel Sega Rally, føltes det i det minste som om det etterlignet virkeligheten i WRC bedre.
Dette er en annonse:
Året etter ble jeg hektet på Magnetic Fields’ nykommer Mobil 1 Rally Championship, som på den tiden føltes mye mer «hardcore» enn Codemasters’ spill og V-Rally i særdeleshet. Jeg husker de ekstremt lange etappene som krevde en annen type konsentrasjon, og bare noen måneder etter at jeg gikk lei av Mobil 1, mye på grunn av bilenes manglende vilje til å skli eller skli, kom Colin McRae Rally 2.0, som var noe av en overlesset Colin McRae både når det gjaldt grafikk, innhold, etapper og presentasjon. Alt var forbedret, forstørret, forfinet og dermed helt fantastisk i dette spillet, som jeg fortsatt anser som en av de beste oppfølgerne som noensinne er laget. Jeg husker det minimalistiske, vakkert designede grensesnittet, hvor mye bedre grafikken så ut, og hvordan interiøret i bilene var mye mer nøyaktig gjenskapt, noe som også betydde at jeg med dette spillet begynte å styre fra innsiden av cockpiten og dermed ga opp å kjøre med støtfangerkamera helt og holdent.
Det var omtrent samtidig som Sega lanserte oppfølgeren til Sega Rally Championship, og selv om jeg likte dette spillet den gang, og selv om jeg liker dette spillet i dag, kan jeg ikke komme over hvor skuffende det var sammenlignet med den ikoniske originalen. Grafikken på Dreamcast var fantastisk for sin tid, og Sega hadde klart å fange den litt tåpelige, morsomme og veldig japanske arkadefølelsen som var en del av AM2 -spillene på den tiden, men det var aldri like utfordrende å styre rallybilene i Sega Rally 2 som det var i det første spillet. Det ble aldri like bra.
I 2004 lanserte Warthog det svenskutviklede Richard Burns Rally, og vi vet alle hvilket udødelig spill det har blitt i løpet av de siste 21 årene, og hvordan det har fått nytt liv av lidenskapelige hjemmemoddere som har laget biler, baner, notater og forbedringer av både lydmotoren og grafikkmotoren i dette spillet i løpet av de siste ti årene. I dag kan en dyktig modder laste ned spillet gratis, laste ned mer enn 40 forskjellige mods uten kostnad, sette det hele sammen og nyte det som kanskje er tidenes mest krevende og utfordrende rallyopplevelse, og spillet som sim-racing-fans fortsatt på mange måter anser som den definitive opplevelsen for dem som vil kjøre veldig fort med fokus på realisme, i en barskog. For min del har jeg alltid satt pris på Warthogs arbeid, jeg har alltid likt ideen med Richard Burns Rally og det vanvittige ambisjonsnivået som utviklerne tydeligvis hadde da de laget det. Jeg har imidlertid aldri likt bilfysikken i det, fordi jeg syntes det var langt, langt vanskeligere enn å faktisk kjøre en ekte rallybil på en ekte rallyvei. Den totale mangelen på veigrep har alltid føltes som en litt vanvittig overdrivelse for å gjøre spillet vanskeligere enn nødvendig, og selv om det alltid har vært mulig å lære seg å kjøre på Burns’ premisser, har jeg også alltid sett etter andre rallyopplevelser enn dette, til tross for dets åpenbare kvaliteter (som det finnes mange av).
Etter Burns og helt frem til 2015 dominerte arkaderally hele subsjangeren. Rallisport Challenge 2 fra den svenske utvikleren Dice var strålende, det samme var Colin McRae Dirt, Dirt 2, og flere andre titler som fokuserte på «moro» fremfor realisme. Våren 2013 overtok Kylotonn Games WRC-lisensen fra Sony (som i en årrekke bare hadde gitt ut elendige spill basert på den offisielle lisensen), og allerede tidlig i KT Games’ WRC-fase hadde de de rette folkene på de rette plassene med tanke på hvilken retning de ville ta utviklingen. Produsentassistenten bak Simbin’s GTR 2, Diego Sartori, ledet utviklingen av WRC 5 og 6 til og med 7, og det var definitivt kvaliteter her som senere skulle gå tapt i senere utgaver.
I 2015 lanserte Codemasters Paul Coleman og hans lille team på 30 personer og deres lidenskapsprosjekt, Dirt Rally, som på mange måter var den første virkelige rallysimuleringen siden Richard Burns Rally fra 2004. Dirt Rally ble sluppet nesten med en gang det ble annonsert (ja, nesten) og føltes på mange måter som et sjokk for systemet, ikke minst med tanke på at Codemasters bare hadde jobbet med arkaderallyspill de siste ti årene. Kjøringen var krevende, grafikken fri for overdreven bloom og andre «prangende» filtre, og når vi snakker om rallysimulering i dag, blir det ofte glemt i bredere sim-racing-kretser, noe jeg synes er både synd og mer enn litt urettferdig.
Sébastien Loeb Rally Evo ble utgitt i 2016 og utviklet av det italienske selskapet Milestone. Produsenten bak spillet er nå produsent av Assetto Corsa Rally og ønsket allerede å skape en mer realistisk simulatorlignende racingopplevelse med Loebs offisielle spill, men ble stoppet av utgiveren som jaktet på «enkel tilgang». Dette kompromisset var tydelig i spillet, som alltid, men det forringet ikke Loeb Rallys åpenbare kvaliteter. Her var det mye potensial som kunne ha blitt brukt til å skape noe virkelig bra i en oppfølger. Det samme kan sies om flere av KT Games’ offisielle WRC-spill opp gjennom årene. Dårlig grafikk som aldri fikk med seg den realistiske skaleringen som rallysporten krever, og dårlig bilfysikk som gjorde at bilene enten snurret ved den minste bevegelse eller ikke snurret i det hele tatt, plaget flere av disse spillene, og for meg var det WRC 10 og WRC Generations (de to siste spillene deres) som føltes mest mislykket når det gjaldt ren rallyopplevelse.
Desto bedre var Dirt Rally 2.0, som ble lansert i februar 2019, og som tok alt som var bra med Paul Colemans kritikerroste forgjenger og la til flere biler, flere baner, flere land og enda mer fart. Jeg ble imidlertid ikke hektet på Dirt Rally 2.0 helt fra starten av, da jeg følte at bloom-filteret motarbeidet den realistiske bilfysikken, og fordi utgivelsesversjonen manglet innhold. Codemasters fikset imidlertid dette, og Dirt Rally 2.0 vokste til mer enn dobbelt så mange baner/rallyland, og FFB ble forbedret sammen med flere andre aspekter. Hvis man ser på bilens oppførsel i dette spillet i dag og sammenligner den med rally i virkeligheten, er det relativt lett å se at spesielt sidegrepet er overdrevet for ikke å havne i Richard Burns Rally territorium. Hvorvidt dette er realistisk eller ikke, er noe som diskuteres selv blant ekte rallyførere. Jeg har blant annet snakket med min venn og tidligere J-WRC-verdensmester Patrik Sandell om dette, som mener at grepet på myke, nye grusdekk er flere ganger bedre i virkeligheten enn det noen gang er i for eksempel Richard Burns Rally. Andre som driver med sporten i virkeligheten, hevder at sidegrepet i Codemasters’ spill er for godt, noe som gjør det for lett å kjøre fort når bilen svinger. Jeg vet i alle fall at jeg har tilbrakt 2 200 timer i Dirt Rally 2.0 og elsker det spillet av hele mitt sotsvarte hjerte.
Som vi alle vet, var EA Sports WRC opprinnelig ikke ment å være basert på en offisiell WRC-lisens, og dermed ikke begrense den delen av utviklingen som var ment å øke følelsen av realisme og innlevelse, snarere enn det motsatte. Men Codemasters ble kjøpt opp av Electronic Arts, som overtok WRC-lisensen, og Dirt Rally 3.0 byttet spillmotor fra den egenutviklede Ego Engine til Unreal 4, og fokuset ble flyttet fra realisme til mer «tilgjengelighet» i kjøringen. Dessverre, dessverre. Det som begynte som en skikkelig oppfølger til et av tidenes beste rallyspill, ble med tiden og gjennom EAs involvering noe fansen til slutt ikke ville ha, og i ettertid vet vi alle hvilken tabbe EA Sports WRC var. Med over 6,3 millioner solgte eksemplarer utkonkurrerte Dirt Rally 2.0 naturlig nok EA Sports WRC, som ikke engang klarte å selge 700 000 eksemplarer på to år, og i dag er teamet borte og spillet er lagt ned. Tragisk…
Desto mer spennende er det at årets Sim Racing Expo bød på den kanskje beste overraskelsen for oss rallyspillfans på mange år i form av Assetto Corsa Rally. Det ble annonsert i midten av oktober og sluppet i forrige uke (Early Access). Utviklerne, Supernova Games, har tenkt å jobbe med ferdigstillelsen i løpet av de neste 18 månedene, med din (og min) hjelp, og allerede i dag, i versjon 0.1, er det klart at dette spillet byr på den mest realistiske simuleringen av rally som motorsport noensinne. Det gjenstår arbeid med låsingen av alle fire hjulene, det gjenstår arbeid med mappingen av hvordan gassen fungerer i alle bilene, og det er detaljer som må legges til i spillets force feedback, men som en start er dette utrolig lovende og veldig imponerende, ikke minst med tanke på hvor godt det føles å kjøre og hvor vanvittig vakkert det egentlig er. Fra nedleggelsen av EA Sports WRC og en iboende tristhet over at rally som spillhobby har gått i glemmeboken, til en oppvåkning uten like, ser fremtiden for rallyspill plutselig lysere ut enn på lenge. For meg har denne fantastiske undersjangeren alltid vært der, alltid vært en favoritt og alltid tilbudt en unik opplevelse fjernt fra alt som heter baneracing. Jeg håper at dette vil fortsette å være tilfelle, og at du også ser lyst på fremtiden for alt som inneholder grov grus og brede skrens.
