Lørdag kjemper EIK i B&G Parken om å ta seg videre i kvalifiseringen til Eliteserien. Mot Ranheim står klubben foran en ny potensiell sportslig bragd, og den kampen handler om mer enn bare opprykk. Den handler om klokskap, sunn drift og riktige prioriteringer som beviser at de store pengesekkene i norsk fotball ikke alltid vinner frem.
EIKs prestasjoner denne sesongen er intet mindre enn en sensasjon. Å bli nummer fem i Obos-ligaen er etter mitt skjønn en enda sterkere prestasjon enn i fjorårets debutsesong. Dette er en klubb som ligger på nedre del av lagene i divisjonen når det gjelder budsjett og ressurser. Derfor er det ekstra sterkt at de nå igjen kan spille kvalifisering til Eliteserien.
EIKs suksess er på mange måter naturstridig, men den er slett ingen tilfeldighet. Klubben har vist at alt ikke bare handler om penger. Lag med langt større ressurser, budsjetter og bedre forutsetninger har gjort det dårligere enn EIK i år.
Mye av æren skal Endre Eide ha for å ha tatt arven videre etter forrige suksesstrener Kjell André Thu, som la et usedvanlig godt grunnlag. Trenerbyttet har vært sømløst og strategisk. Suksessformelen ligger nettopp i dette: smarte spillerkjøp, låneavtaler og det å sette sammen en god og bred stall. Tilgangen på lokale spillere er ikke god, men den utfordringen har EIK løst mesterlig gjennom klok spillerlogistikk.
Resultatet har vært en sunn konkurransementalitet, med sterk konkurranse om plassene gjennom hele året. Det fører til en vinnerkultur hvor alle ønsker – og har vist at de kan – bidra. Formkurven etter sommerferien har vært nesten upåklagelig; ved siden av Lillestrøm er EIK laget som har tatt flest poeng. Det er et bevis på at laget er i sitt livs form når det gjelder som mest.
EIK fortjener all mulig ros for den posisjonen klubben nå har opparbeidet seg. Men oppslutningen om laget kunne vært bedre. Et tilskuersnitt på hjemmekampene på litt over 800 er ikke dårlig, men jeg tror potensialet er større.
Mange av dem som ikke kommer, er gjerne eigersundere med tilhørighet til naboklubbene Eiger, Hellvik, Helleland, Moi og Hovsherad. Jeg har stor sans for den sunne rivaliseringen som eksisterer mellom de lokale klubbene, men jeg har vanskelig for å forstå at denne rivaliseringen skal føre til at mange velger bort EIK-kampene. Det tenderer til barnslighet.
Hvorfor? Fordi i kampen om Eliteserien representerer EIK ikke bare Egersund sentrum, men hele Dalane-regionen. Hva i all verden er poenget med å snakke ned et lag fra Egersund når man bor like utenfor sentrumskjernen? Jeg skjønner det ikke.
På andre områder, for eksempel innenfor næringslivet i Dalane, er man flinke til å heie på hverandre. Her finnes det en sterk Eigersund- og Dalane-patriotisme. Den må også få lov til å skinne gjennom i idretten!
Derfor er det så gledelig å registrere det grep klubben har tatt i forkant av Ranheim-kampen: Spillere og ledere fra klubbene i Dalane er invitert, og mange har takket ja. Ting tyder på en nærmest fullsatt stadion lørdag. Det er akkurat det tigrene har fortjent.
I morgen er det slutt på den barnslige rivaliseringen. Da skal Dalane stå samlet bak EIK.
EIKs suksess er en inspirasjon for hele Fotball-Norge. Den beviser at driften er viktigere enn dronene, og at kløkt kan utfordre rå kapital. Nå har vi lov å drømme.
La oss vise at EIK, en klubb som har bygget seg sten for sten og vist muskler der pengene er få, har hele regionen i ryggen når de skal kjempe for Eliteserien.