Martin Bech Holte: «Alternativt Statsbudsjett»

Da jeg anmeldte «Landet som ble for rikt» etterlyste jeg Bech Holtes løsning. Her kommer den.

ALTERNATIV: Samfunnsøkonom Martin Bech Holte lanserer nå sitt alternative statsbudsjett. Her fra en paneldebatt under Arendalsuka tildigere i år. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Norge må bli mer produktivt. Her kan vi ikke skylde på Martin Bech
Holte. Han leverer sin andre bok om temaet på et drøyt år. Den første ble en
overaskende salgssuksess: «Landet som ble for rikt» traff en øm nerve. Norge
blir nok rikere og rikere, men er ikke Norge i ferd med å førtidspensjonere seg
og leve av rentene?

Løsning etterlyst

Martin Bech Holte mente vi burde skjerpe oss, stå opp om morgenen,
innovere og produsere. Staten var en klamp om foten og altfor dyr i drift. Offentlige
kostnader måtte ned. Men hvor, og hvordan?

Da jeg anmeldte forrige bok for Dagbladet, skrev jeg:

«Bech Holtes løsning er at de rundt 400 milliardene oljefondet
drysser over oss hvert år bør løftes ut av statsbudsjettet.

Da er det veldig synd at han ikke viser oss hvordan et slikt
statsbudsjett ville se ut, så vi kan se effektene av å kutte drastisk i
helsesektor og skolevesen.»

Snakk om å bli hørt: Holte har nå skrevet boka «Alternativt
statsbudsjett». Her skisserer han sin modell.

Uten disiplin

Men før Bech Holtes budsjettmodell kommer en innledende refs:
Staten har mistet budsjettdisiplin. Alle får og for mange prosjekter blir langt
dyrere enn planlagt. I snitt har staten brukt 80 milliarder mer enn budsjettert
i året siden 2020. I den perioden har vi også håndtert covid og krig i
Ukraina. Slikt er krevende å budsjettere i forkant. Verre er det med
byggeprosjekter: ti kilometer toglinje i Moss koster 50 milliarder, men var
opprinnelig budsjettert til seks milliarder. Hvordan skjedde egentlig det?

Bech Holte løfter fram det som kalles prinsipal-agent modellen. Vi lar staten ta seg av helsevesen og skole og stoler på at den gjør en god
jobb. 

Men politikerne har alltid neste valg i tankene – og de får mye mindre
kjeft for pengene de bruker enn alt de sier nei til. Staten har et oljefond,
men norske kommuner har nå 750 milliarder i gjeld. Det er jo penger det og, og
de koster renter.

Faglitteratur, sakprosa, økonomi

Forlag:

Kagge

Utgivelsesår:

2025

«»

Se alle anmeldelser

Ambisiøs middelmådighet

For Bech Holte er ikke problemet at vi er rike. Det bør vi jo
kunne leve med. Problemet er at vår rikdom påvirker vår adferd. Arvinger bør
også lære seg å stå opp om morgenen. Problemet er heller ikke at vi har en velferdsstat.
Den har tjent oss godt. Problemet er at måten vi tar inn skatt og fordeler
velferd på er blitt feil og koster oss dyrt. Næringslivet må jakte lønnsomhet,
ikke subsidier. Velstand forutsetter vekst. Selv om vi er rike, må vi fortsatt
være sultne. Eller i det minste lære oss å simulere sult.

Diagnosen er at vi lider vi av ambisjonsløs middelmådighet. Vi
drar til hytta på torsdager. Vi har større ambisjoner for ungene innen fotball
enn i matematikk. Samtidig er norsk
økonomi like dopet som Johann Mühlegg var det i Salt Lake City i 2002. Inn til
margen dopet på subsidier, offentlig pengebruk og svak krone.

Hvilket bringer oss til Bech Holtes ideer til et nytt
statsbudsjett. Nå har han moderert seg fra å kutte 400 milliarder ned til
200-250 milliarder. Ambisjonene er altså dramatisk kuttet de også. Til hans
forsvar er dette bare det han vil kutte på fire år. Mer kan følge. Også kutt
tar tid.

Sosiale skattekutt

Bech Holte er god på innsalg. Det første han presenterer er
skattekuttene. Tjener du under 250 000 kr blir skatten null. Marginalskatten for
dem med opp til 640 000 i inntekt
blir 15,7 prosent. Skatten kuttes klart mest
for dem med lav og middels inntekt. Men: Sykepenger skal fortsatt skattes av de
gamle satsene, ikke de nye lave. Det skal lønne seg å jobbe. Og nei, renter på
boliglån skal du ikke lenger kunne trekke fra på skatten.

Formueskatt vil Bech Holte fjerne. Den erstattes med en
statlig progressiv eiendomsskatt. Eiendomsskatten skal fordele seg slik
formueskatten gjør i dag – ingenting eller lite for vanlige folk, stadig dyrere
jo mer verdifull eiendommen er. Den øverste promillen vil betale 420 000 i
eiendomsskatt.

Og så kommer kuttene: Strømstøtte? Glem det. Subsidier av EL-bil?
Glem det. Betal din moms og veiavgift med glede. Barnehager og SFO skal igjen bli
dyrere, men barnebidraget vil til gjengjeld bli høyere for dem med lave inntekter. Kollektivreiser blir dyrere,
flyreiser blir dyrere, gratis ferger ryker. Trøsten er at cruiseturister må
betale turistskatt.

Vi er ikke ferdige der. Landbruket skal deles i to: Det vi må
gjøre for å ta vare på kulturlandskap og ha til beredskap – og det som faktisk
er landskap for næring. Åtte milliarder skal kuttes. Innen kraftkrevende industri
skal 12 milliarder i subsidier kuttes. For andre næringssubsidier nær ti milliarder til. Det er kraftig lut.

Og det er før staten økses ned til passe høyde. 40 milliarder vil
Bech Holte kuttes i statlige innkjøp av varer og tjenester. I tillegg skal 60
milliarder kuttes i offentlige investeringer. Dette er ikke som engangssummer,
men hvert år og på permanent basis. De tallene kunne absolutt fortsatt trengt
en konkretisering. Her holder det ikke å kutte en skipstunnel og kjøpe inn
mindre toalettpapir.

Forbildet Argentina

Bech Holt roser frekt og ukorrekt nok Argentina og Javier Milei
(han med motorsagen) for gjennomføringsevne og resultater.

Konsekvensene for norsk distriktspolitikk diskuteres ikke, og for
folk flest vil skattelettene merkes best for dem som ikke rammes verst av
kuttene i subsidier og støtteordningene.

Bech Holt er fortsatt vagere på ulempen og omstillingssmertene ved
sine forslag enn på gevinstene. Det er lettere å la seg begeistre av kraftige
skattekutt for folk flest enn å få tak i akkurat hvordan staten skal kutte 100
milliarder i året i investeringer og innkjøp.

Noen vil definitivt gå i minus. Det er jo også slik adferden deres
skal endres. Vi vil få nye vinnere, men også nye tapere.

Bech Holts har gode innspill til en grunnleggende diskusjon om
hvordan staten henter inn og fordeler penger i Norge, men underspiller de
uønskede sosiale og økonomiske konsekvensene av endringene.

Der nøyer han seg med en forsikring om at det vil nok gå seg til.