MOSS (Dagbladet): – Det er bare tull å være kritisk til det.
Erland Johnsen lener seg tilbake i kontorstolen når han snakker om det berømte kjærestebesøket under fotball-VM i 1994. Alle de norske spillerne fikk muligheten til å få besøk av sin bedre halvdel noen uker inn i mesterskapet i USA.
– Det er det beste du kan gjøre. Det kom opp under evalueringen som vi hadde noen måneder etterpå, at det hadde tappet noen krefter – og der var ikke vi spillerne enige i det hele tatt. Det er noe positivt i det å få besøk.
– Det var kun én natt damene var der?
– Ja. Jeg brukte ikke så mye … det er to minutter, så er det … Etter to uker så er det to minutter, du blir ikke sliten av det, sier Johnsen med latter i stemmen.
Det kom blant annet fram i TV 2s dokumentarserie «Våre Beste Menn» at det var en stor diskusjon om hvor mye tid spillerne skulle få med fruene. Besøket kulminerte til slutt i et klimaks på hotellet.
«Jeg kan si såpass at det jordskjelvet vi opplevde i San Diego i januar var som ingenting å regne i forhold til i natt. Hotellet skalv», uttalte keeper Erik Thorstvedt i dokumentaren.
– Jeg skulle sagt til Erik at det var kort det jordskjelvet der, sier Johnsen med latteren løst.
Dette med WAGs (wives and girlfriends) er noe som ofte får omtale under store mesterskap, særlig i England, hvor flere av fotballfruene er influensere og har store navn.
Det er ikke utenkelig at det også blir et tema i sommerens VM i USA; Canada og Mexico – også i den norske leiren.
– Det blir det sikkert, og deres jobb er å finne vinklinger hvor det er interessant, og det er det jo. Når noen av damene til de engelske spillerne er mer populære enn mannfolka – da er det opp til forbundet å sette begrensninger på det, for det kan jo bli en utfordring. Så sosiale medier nå er sikkert utfordrende for spillerne, sier Johnsen.
TILBAKE TIL RØTTENE: Erland Johnsen speider utover gressmatta på Melløs. Arenanen har knapt endret seg på flere tiår. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
– Aldri en del av «Drillos»
Johnsen møter Dagbladet på brakka utenfor Melløs stadion i Moss. Han er tilbake til røttene mer enn 40 år etter at han fikk sin profesjonelle debut i klubben på 80-tallet. Nå er han markedssjef og jobber samtidig med talenter i klubben.
58-åringen var kjent for å være en knallhard og kompromissløs midtstopper, som blant annet spilte én sesong i Bayern München og åtte sesonger i Chelsea.
I denne artikkelserien tar Dagbladet for seg historiene til Norges landslagshelter fra VM i 1994 og 1998. Johnsen var med i førstnevnte og det var en stor kamp på stopperplass under trener Egil «Drillo» Olsen.
– Hvis ikke Tore Pedersen hadde blitt skadet, så hadde ikke jeg blitt med, sier Johnsen og fortsetter:
– Jeg er veldig stolt av det da. Jeg tenkte at dette ble en opplevelse som ingen andre har vært med på. Så det tenkte jeg på, en stolthet over å bli tatt ut på det norske landslaget og være med i en VM-tropp.
Det som er litt spesielt, er at Johnsen gjorde comeback på landslaget 22. mai i 1994, etter nesten fire år utenfor det gode selskap. Han var derfor ikke en del av laget som faktisk kvalifiserte seg til mesterskapet.
– Det var litt rart å ikke ha det bakteppet, jeg tenker det var enda sterkere for dem. Jeg kalte meg aldri en del av «Drillos» – jeg følte aldri at jeg var en del av det, siden jeg ikke var med på hele oppløpet, sier han oppriktig.
CV:
Erland Johnsen (58)
Født: 5. april 1967 i Moss.
Yrke: Markedssjef og hovedtrener junior i Moss FK.
Klubber som spiller:
Moss (1983-1988), Bayern München (1988-1989), Chelsea (1989-1997), Rosenborg (197-1998), Strømsgodset (1998-1999).
Klubber som trener:
Moss (2002-2003), Follo (2003-2006), Lillestrøm (2008), Strømmen (2012-2013).
Posisjon: Midtstopper.
Landskamper: 24 (2 mål).
Vis mer
Vis mindre
FØLTE SEG UTENFOR: Erland Johnsen følte seg aldri som en del av «Drillos». Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
– Et helvete
Førstereis Johnsen bodde under USA-VM sammen med Jan Åge Fjørtoft, som normalt delte rom med Rune Bratseth på landslagsturer.
– Jeg har vokst opp på rom med Jan Åge siden G16-landslaget, så vi var vant til å bo sammen, sier Johnsen.
Og det spørs om ikke Bratseth også var fornøyd med byttet av romkamerat.
– Klokka ett så endte jeg opp med å true med å drepe ham, putte en pute over trynet på ham hvis han ikke sluttet å prate. Vi har alltid ledd mye sammen, men han er jo en pratemaskin. Han er jo bare morsom og veldig engasjert, sier Johnsen om «Fjøra».
Det den daværende Chelsea-stopperen imidlertid husker best fra VM, er den intense varmen, som han omtaler som «plagsom».
– Første trening husker jeg. Det var sånn: «Hvordan overlever man 90 minutter utpå her».
Et av grepene Norge tok for å få bukt med hetebølgen, var å trene med søppelsekker. Målet var å skape en bedre akklimatisering. Stuntet har i ettertid fått mye oppmerksomhet og høstet mange kritikere.
– Jeg trengte ikke noen søppelsekk. Jeg gikk ned mellom tre og tre og en halv kilo på en treningsøkt – da svetter du ganske bra. Tre liter, med mineraler og alt. Jeg har alltid slitt med å spille i varmen. Så for meg var det et helvete å få på de søppelsekkene i tillegg, sier Johnsen og fortsetter:
– Jeg tror vi brukte veldig mye energi på ting som jeg føler vi skulle tatt som det kom.
ULIDELIG VARMT: Erland Johnsen prøver å skåne seg for sola, mens Mini Jakobsen jogger foran ham. Foto: Tor Richardsen/NTB
– Kjedeligste ukene i mitt liv
Det er kun 33 spillere som har vært med i et VM-sluttspill for Norge siden 1938. Én av dem kjedet seg stort under oppholdet.
– Det er jo helt sprøtt. Det jeg savnet litt, var at vi fant på ting. Hotellet lå helt avsidesligget til i Princeton. Jeg hadde lagkamerater i Irland som bodde i New York, og det var jo ikke noe problem det. De kunne gå ut på café og ting skjedde, sier Johnsen og fortsetter:
– Hvis ikke du spilte kort på landslaget, så lå du på senga og ventet på neste trening, eller på å sove.
– Så du kjedet deg?
– Ja, det var kjedelig. Det var nok de tre kjedeligste ukene i livet mitt.
Latteren sitter løst igjen. Gjennom hele intervjuet trenes lattermusklene.
– Du følte ikke at du var i et VM. Før du så det på TV, og det kunne du gjøre i Norge. Det var spesielt.
– Har du en morsom historie fra VM?
– Det var ikke noe morsomt. Jeg kan ikke komme med noe, annet enn da vi fikk dra ut og drikke øl, og da ble det morsomt.
ENDELIG HJEMME: Erland Johnsen skriver autografer med dattera på armen. Foto: NTB
– Høl i huet
I håp om å få bukt med kjedsomheten, besøkte de norske troppen en ambassade. Her fikk de blant annet høre om «pingvinraketter».
Timingen kunne imidlertid vært bedre, for besøket ble gjort dagen etter seieren mot Mexico – og tre dager før den viktige kampen mot Italia.
Det ble også avholdt en tennisturnering utendørs i den intense varmen.
– For meg tapper det meg mer for energi at jeg kjeder meg, det gjør det faktisk. Jeg syns heller det var bedre å dra på et ambassadebesøk. Så skulle vi kanskje vært flinkere til å få i oss nok drikke, sier Johnsen og fortsetter:
– Det måtte vi passe på selv, og det var vi ikke flinke nok til. Tennisturneringen var bare tull, det er jo helt høl i huet. Fjøra og Myggen hadde en times kamp, uten å drikke vann, og de skulle spille kamp dagen etter. Du må bare le av det. Det var slik vi holdt på den gangen.
LATTEREN SITTER LØST: Erland Johnsen må trekke på smilebåndet når han tenker tilbake på USA-VM. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
– Deilig på benken
Johnsen spilte hverken mot Mexico eller Italia. I den siste kampen spilte Drillos menn mot ti mann, men måtte likevel gi tapt 0-1. På benken satt Johnsen, som tenkte på noe helt annet enn du kanskje skulle tro.
– Jeg tenkte at det var så jævla deilig å sitte der, fordi det var aircondition, så jeg håpte jeg ikke måtte varme opp.
– Måtte du varme opp?
– Det måtte jeg sikkert. Men det å sitte på benken var kanskje det beste.
Johnsen var backup for Bratseth og Henning Berg i VM, og visste at han ikke ville få starte en kamp med mindre noen pådro seg en skade eller suspensjon.
– Det var ikke demotiverende, da kunne du blitt hjemme. Men det var et irritasjonsmoment. Jeg husker vi dro fra Washington og hadde sikkert kjørt buss i 3-4 timer, så måtte vi reservene trene. Da var det greit med leggskinn. Jeg husker meg og Roger Nilsen, vi var sinna. Det smalt bra på de treningene der ikke førstelaget var med.
– Dere kunne skadet hverandre?
– Ja, det kunne vi fort ha gjort. Vi la ikke noe imellom, hverken Roger eller jeg.
GIKK HARDT FOR SEG: Da reservene trente uten førstelaget. Foto: NTB
– Glad for å dra hjem
Døren åpnet seg likevel for Johnsen da Alfie Haaland pådro seg to gule kort og måtte stå over den siste gruppespillskampen mot Irland.
Det store spørsmålet var om Johnsen skulle gå inn i midtforsvaret sammen med Bratseth, og Berg skulle flyttes ut på høyrebacken. Etter en drilling på trening ble det mer og mer tydelig at svaret på det spørsmålet var ja.
– Drillo ga som regel laget noen timer før kamp. Jeg gledet meg veldig til å VM-debutere, sier Johnsen.
Selve kampen ble VMs store antiklimaks. Norge spilte 0-0 og røyk ut på mindre scorede mål enn de øvrige, til tross for at alle fire lagene i gruppa hadde fire poeng og samme måldifferanse.
Underveis i kampen fikk aldri spillerne vite at de trengte scoring mot Irland for å ta seg videre.
– Jeg ropte til benken: «Skal jeg gå opp»? Jeg var jo brukbar i lufta og vi kunne få en ekstra spiss. Da hadde de på benken fått munnkurv, de kunne ikke si hva stillingen i den andre kampen var. Om de visste det, det vet jeg ikke. Vi la oss jo bare ned og døde. Det hadde vært bedre å satse alt framover og tape 0-1.
– Husker du at du reagerte?
– Jeg var bare glad for at vi kunne dra hjem, sier Johnsen og ler hjertelig, før han fortsetter:
– Det var Alfie, Jostein Flo og meg – da vi kom tilbake i hotellbaren, så bestilte vi tre kalde. Det var slik vi tok det da. Vi var litt like typer.
VM-GJENGEN: Dette er den norske troppen som dro til USA. Foto: Terje Bendiksby/NTB
– Helt sprøtt
Alle som har drevet med idrett vet at det kan være en tomhetsfølelse når en turnering plutselig er over.
– Det var et antiklimaks, for det var ikke ordnet noen avskjedsfest, avslutning eller noe. Dagen etterpå måtte vi bestille fly. Noen bestilte cruise, tror jeg. Det ble sånn: «Det var det VM, ses på neste landskamp.» Det var merkelig. Det var veldig surrealistisk. «Åja, var vi ferdige? Sånn ja», sier Johnsen.
Johnsen ble belønnet med 4 av 6 på Dagbladets spillerbørs etter Irland-kampen. Han fikk følgende skussmål:
«Sikkert stopperspill, særlig alene med John Aldridge i 2. omgang. Der og da reddet han Norge fra tap. Er tøff som juling og klarte seg utmerket på erfaring og rutinen mot spillere han møter daglig i England. Primitive klareringer trekker litt ned.»
– Jeg syns jeg var god, og konstruktiv med ball. Det verste var at jeg tenkte på den statistikken til Drillo mens jeg spilte. Han hadde en tendens til å skrive plusser da du traff bra. Dette er helt sprøtt, sier han og fortsetter:
– Jeg hadde gledet meg til spillermøtet dagen etter, for da fikk du statistikken, og jeg visste at jeg lå på toppen. Så ble det ikke noe av. Så var det rett hjem i stedet. På neste samling tenkte jeg: «Skal han ikke vise noe fra den kampen», sier Johnsen med latter i stemmen.
Men Drillo hentet aldri fram spillerevalureringen fra skjebnekampen, og Johnsen fikk bare tre landskamper til før han la skoene på hylla for godt.
Faksimile Dagbladet