Alt var ikke bedre før. Det meste var verre. Det er likevel ganske ufrivillig komisk at musikktilbudet til NRKs TV-sendeflate var hakket hvassere på slutten av åttitallet enn det er i dag. Det var ræva da også, for all del, men de prøvde i det minste, gjerne med program som hadde Z i seg, for å treffe ungdomspulsen.

De hadde diverse program der de til og med intervjuet både norske og internasjonale artister, og med journalistiske spørsmål hakket over «What du think about fjords and lutefisk?» -nivå.

Å se noe av dette i det utmerkede nettarkivet til Krinken kan selvsagt være lattervekkende i dag, men de prøvde iallfall; det var sågar genuine element av vilje i veggene på huset.

David Bowie ble sur på programleder Vera Kvaal i programmet I egne øyne i 1990, og Televisions frontfigur, Tom Verlaine, ble komplett latterliggjort i programmet Gundersen & Grønlund A/S i 1992. Muligens ufrivillig, men de intervjuet iallfall Bowie og Verlaine (i 2023 skulle endelig Espen Omdahl i programmet Transmission lage to timer glimrende radio om Verlaine, i anledning hans dødsfall).

Den gang hadde de verken musikksjefer, musikkprodusenter eller hundrevis av mellomledere som løp rundt i korridorene med kuleramme og talte tall, og ropte «New Public Management!» i kor, som om det var en metafor på seksuelt klimaks.

De hadde sågar bare én kanal, og måtte gå rundt på dørene til folk og true dem med svarte skjermer om de ikke betalte kringkastingsavgift. Men de prøvde, God bless them.

Etter noen magre år kom Lydverket (2002-2012, R.I.P.), et TV-program der flere dyktige programledere og et solid team laget masse bra TV, og hvor populærmusikken ble tatt like på alvor som det utenrikspolitiske stoffet i nyhetsavdelingen.

Etter å ha redusert budsjettene deres, og flyttet rundt på sendetider, la de like godt hele programmet ned i 2012. Det har aldri blitt erstattet. NRK TV ga offisielt opp.

Til slutt var de sørgelige musikkrestene redusert til å slippe den hjerneskadde reven inn i hønsehuset, bedre kjent som konseptet «musikkonkurranser», gjerne helt meningsløst fjollete varianter, der utdaterte has-beens fra showbiz blir solgt inn som «stjerner», og der den største underholdningsverdien ligger i at de prøver seg på det de musikalsk ikke behersker.

I stedet for å vise en konsert med Motörhead eller Beyoncé, kan du heller glede deg over å få se Mia Gundersen forsøke å brøle som Lemmy eller Wig Wam-Glam som etter beste evne prøver å tolke Destiny’s Child, gjerne med crazy og ellevill Beyoncé-parykk. Hvis du er heldig. For ikke å glemme MGP junior og senior, en sangkonkurranse som i løpet av 65 år har generert mindre musikalsk kvalitet enn en enkel karaokemaskin i ei bygd i Nord-Norge.

Alle NRK-ansatte har dessuten panikk for at Norge skal vinne MGP, for da må NRK produsere den internasjonale finalen det påfølgende året, som er ensbetydende med nedlegging av programposter og sparebluss for å finansiere fjasesirkuset.

Heldigvis er Norge en av Europas aller dårligste nasjoner i dette gamet, så det skjer ikke så ofte. Da Alexander Rybak vant i 2009, ble for eksempel Lydverkets budsjett redusert kraftig det påfølgende året. Når krybben er tom, bites hestene, og Rybaks fairytale ble en tragedy for dem som jobbet seriøst med musikk.

På radio har det heldigvis vært en annen dans og melodi hos allmennkringkasteren. Der har det alltid vært en bråte flinke folk som oppriktig bryr seg om musikk, selv i tiden med bare én kanal.

Harald Are Lund (som burde stått på sokkel utenfor Marienlyst, ved siden av Erik Bye) spilte undergrunnsmusikk fra hele verden, og slapp til norske band og artister som var på knøttsmå plateselskap, og intervjuet dem med samme respekt og nysgjerrighet, som om de var verdensstjerner.

Lund ble for øvrig respektløst skyflet vilkårlig mellom sendetidspunkt og kanaler helt til siste slutt, men han ga seg aldri. Kompetansenivået var professoralt. Lytteropplevelsene helt fantastiske.

I tillegg hadde vi folk som Sigbjørn Nedland, Arne Berg, Erik Jacobsen og mange andre. De hadde til og med plass til legenden Willy B, som dann og vann satt og spilte obskur garasjerock på søndagskveldene.

Da det ble flere kanaler, kom en ny generasjon folk strømmende inn fra høyre og venstre og fikk egne programposter på P2 og P3, med bred spredning i forskjellige genre. Ingen nevnt, ingen glemt.

I 2014 ble flere av dem overført til den nye kanalen P13, hvor mange av landets flinkeste og mest dedikerte musikkelskere styrte skuta. I 2022 ble de en ren musikkanal, der program som Musikksjefen, Stjernepose, Felbergs loft, Transmission, Selskapssjuk og noen flere ledet an.

Kristin Winsents, Totto Mjelde, Siri Knudsen, Espen Omdahl, Thomas Felberg & co. har på imponerende vis, og stikk i strid med budsjettstørrelser og rammebetingelser, laget kvalitetsradio i flere tiår.

Her har den stolte arven etter Harald Are Lund blitt forvaltet og videreført, der musikk har blitt behandlet respektfullt, journalistisk og lidenskapelig. Betydningen dette har hatt for norsk musikkliv, fra klubber og festivaler, til rekruttering fra gutte- og jenterom, er uvurderlig.

Da ledelsen tidligere i år bestemte seg for å legge ned hele P13, og heller sluse de ovennevnte programlederne tilbake i P3, var det med mye murring ute i Musikk-Norge som resultat, ikke minst siden det skjedde i kjølvannet av en P2-omlegging som allerede hadde vakt mye harme i Kultur-Norge.

Man fikk en uggen feeling av at dette var noe mer, at det var starten på en uthuling. Heldigvis kunne programlederne selv gå ut og berolige seerne med at programposter som Winsents, Stjernepose og Selskapssjuk skulle gå til samme tidspunkt, med samme mengde. Det var jo det de hadde blitt lovet av ledelsen.

De hadde blitt løyet til. I løpet av de siste ukene vet jeg at de har blitt kalt inn én etter én og fortalt at programpostene deres skal sendes sjeldnere, flyttes på til dårligere sendetidspunkt og at de sågar også vil miste kontrollen på hvilken musikk de kan spille i sendingene sine.

Flere av programmene legges bare ned. De involverte er i tillegg pålagt munnkurv av sjefene sine om dette, altså av den gjengen som har bestemt at endringene skal skje. De er opptatt av at de hårreisende endringene skal kommuniseres ut på en positiv måte. Munnkurv, altså. I en statsbedrift i Norge i 2025.

Felbergs loft, Transmission, Selskapssjuk, Musikklunsj og flere andre program legges ned. Winsents flyttes fra dagtid til kveldstid. Stjernepose får én dag mindre, samt at 60 prosent av musikken deres skal være formatert, altså at programlederne selv ikke får plukke ut mer enn 40 prosent av musikken, i en sendetid som altså allerede er barbert ned med 20 prosent.

Den ene dagen i uka, fredagen, skal de heller erstattes av programmet Taran og Kaja, der to unge damer skal «skrolle på TikTok og andre sosiale medier, lete i kommentarfelt og dele hva som er snakkis, trendy og spennende» (som de selv sier), og kjatre om det de ser, tonesatt av formatert musikk.

Jeg vil tro NRK har plass til dette også, og det er selvsagt helt greit, men trenger man erstatte allerede gode og etablerte program med slikt? Hvorfor ikke la Supernytt ta over Utenriksmagasinet, Dagsrevyen og Debatten i samme slengen? Det hadde sikkert blitt både fresht, fett og kult, lzm.

Dette er dårlig nytt for de involverte, som får revet ned et reisverk de har brukt mange tiår på å bygge opp. Det er dårlig nytt for lytterne. Det verste er likevel at det er jævlig dårlige nyheter for musikklivet her i landet, og det skjer attpåtil i en tid hvor man kan telle på én hånd de mediehusene i Norge som tar musikk på journalistisk alvor.

I dette klimaet burde NRK brukt noen av de 7,5 milliardene de får i statsstøtte på å gå i front og satse tungt på musikk. I stedet gir de forfallet aktiv dødshjelp. Det er en kulturpolitisk fallitt jeg håper noen i det bemidlede leddet ser og tør å blande seg inn i.

Musikklivet i Norge har et vilt høyt nivå om dagen, med bred sjangerspredning. Da må en allmennkringkaster ta ansvaret med å forevige og dokumentere samtiden vi står i. Det er ingen som forventer noe av verken TV2, P4 eller Dagbladet (det var en gang). NRK har vi derimot berettigede forventninger til. Det skal de være glade for, for den dagen det er borte, er det sannelig ikke mye igjen.

NRK har cirka 3.300 ansatte. Det er en diger materie med ørten lokalkontorer og mange hensyn og behov som skal tas hensyn til. For all del. Men med så massive ressurser kan de kan ikke gi opp musikk på radio slik de har gjort på TV.

Det er ingen som forventer en dritt av dem på TV lenger. Det er den verste posisjonen en institusjon som NRK kan havne i, altså at folk ikke forventer noe av dem. Nå ser det ut til at også radioen står for tur. Det ser ikke pent ut.

PS: Opplysningen om at 60 prosent av musikken i programmet Stjernepose i tiden fremover skal være formatert, viser seg ikke å stemme. At programmet tas av på fredager er riktig.