Tre lag med yttertøy ligger slengt over bordet i resepsjonen til Grand Hotel. 

Hun er «ordblind» på Celsius og tydeligvis litt vimsete, siden både mobilen og hodetelefonen blir liggende igjen når vi trasker inn i frokostsalen.

Trolig kan det skyldes at det om dagen går i hundre for den folkekjære skuespilleren. 

– Jeg later som at jeg er yngre enn jeg er. Men i realiteten må jeg ta strekkøvelser om morgenen og gjesper når klokka er ni. 

NY TAPPEKRAN: Flere har slitt med tappekrana på pappvinen i sommer. Vi har fått en oppklaring på hvordan den skal brukes. Video: Embla Hjort-Larsen.

Likevel tar Linn Skåber seg tid til å møte Dagbladet for en prat om hverdagen, livet og romantikken.

– Selv om jeg egentlig ikke har tid, holder jeg på med noe som er så spennende at jeg ikke kan unngå å snakke om det. 

– Irriterende lovlydig 

Vi fyller tallerkenen opp og setter oss ved vinduet ut mot Karl Johan.

– Det er ikke verst å starte dagen med en skikkelig luksusfrokost, sier hun og deler at hun ikke er fremmed for å planlegge møtene sine slik at det klaffer godt med buffettidene. 

I hennes yngre dager var det imidlertid sjanglende etter nachspiel hun tok til frokost på byens hoteller. Riktignok ikke som gjest. 

– Nå sniker jeg ikke lenger altså, supplerer hun raskt. 

Hun er faktisk irriterende lovlydig, påstår hun selv.

– Jeg elsker når folk bruker blinklys, selv på parkeringsplassen, ler den selvutnevnte vaktmesteren. 

KARDEMOMMELOVEN: Vaktmester-Linn er ikke redd for å rette pekefingeren om hun oppdager at noen er slepphendt med «ordensreglene». Foto: John Terje Pedersen.

Hun innrømmer at vaktmestertjenesten til tider har gått litt langt. 

– En gang oppdaget jeg noen som kastet søplet sitt ut av bilen, da tok jeg det opp og pælmet det inn vinduet igjen. 

«Hva faen driver du med?», ropte han. «Hva faen driver du med som kaster søppel på gata mi?», skrek hun tilbake

– Det der kunne nesten endt i en slåsskamp. 

En annen gang var det en ung dame som rygget mens hun var i telefon som fikk Linns skjennepreken.

– Hun holdt på å rygge ned skokken med unger jeg hadde hentet på skolen. Barna sto rystet og så på at jeg holdt på å knuse bilvinduet hennes, forteller hun rak i ryggen. 

– Gikk inn i det som mor 

At Linn kan oppfattes hard, av og til litt brutal, har hun hørt mange ganger. 

Men selv er hun uenig i påstanden. 

– Det er bare ikke alltid jeg forklarer meg så godt. 

Når det skal sies er det gjerne med vilje. For det er ikke alt som trengs å diskuteres, mener hun. 

– Jeg er egentlig veldig myk. 

Og det er den siden hun viser fram på skjermen i hennes nyeste TV-rolle. 

For i kontrast til flere av hennes tidligere roller, med en mer humoristisk karakter, har hun denne høsten formidlet bunnløs sorg og endeløst savn i NRKs nye dramaserie. 

– Jeg kom hjem helt utslitt og øm i mellomgulvet. 

«Etter Benjamin» er en fiksjonsserie som skildrer Holmlia både før og etter kvindrapet på Benjamin Hermansen, den 26. januar 2001. Det er i rollen som 15-åringens mamma, Marit Hermansen, vi ser Linn. 

– Jeg gikk inn i det som mor, det Marit var og ville være. En vanlig mor, med en vanlig brødskive og en helt vanlig hverdag. En mor som bare ville kose med gutten sin, men isteden fikk han revet ut av hendene sine på et blunk. 

Linn, som selv har bodd alene med sin sønn Niels, hadde ikke vanskeligheter med å se for seg hvordan det var å være Marit. Likhetspunktene i de to familiene er mange. 

– Jeg tok med meg mye fra forholdet til meg og Niels. Kælingen med hendene i sofaen. Knuffingen før skolen om morgenen. Den skarpe, ikke så høflige, men den fine tonen jeg opplevde at også de hadde. 

– Kan du huske da det hele skjedde, for snart 24 år siden? 

– Ja, jeg husker det godt. 

Nyhetssendingene som rullet hele døgnet. Fakkeltogene i landets gater. Den hjerteknuste befolkningen. 

– Noe av det såreste jeg vet er å se folk som er så skrapa på bunn, men likevel løfter hodet.

Det er da Linn kjenner at tårene presser på. 

– Jeg har vanskeligheter for å bli lei meg når folk sier hvor jævlig de har det. Men når mennesker viser et lite glimt av framgang, rører det meg som mest. 

Det er derfor hun elsker Greta Thunberg. Opprørerne i Nepal. Generasjon Z som ikke gidder systemet mer. 

Alles venn

– Jeg skulle så gjerne vært ung igjen. 

Hun elsker å menge seg med de yngre. Høre om utfordringene de står i, livet og alt som rører seg. 

HJERTE FOR DE YNGRE: – Et land har det aldri bedre enn ungdommene sine. Man må derfor se den veien, forteller Linn. Foto: John Terje Pedersen

55-åringen forteller imidlertid at det verste med å bli eldre er at de unge er for høflige med henne. 

– Høflighet skaper et hinder. Det ødelegger den gode dialogen. Jeg vil ikke bli satt på en pidestall på grunn av alderen min, respekt er så jævlig statisk. Jeg vil jo være med på festen. 

Da Linn var ung jobbet hun aktivt for å bryte ned normen. 

– Jeg ble ikke venn med 87 år gamle Sossen Krogh fordi jeg nikka, smilte og spurte pent om vi skulle gå en tur. Jeg snakket rett fra levra, om menn, problemer og kjærlighetssorg. 

– Hva er det beste med å bli eldre da? 

– Det må være å sitte ned med gode venner og tenke «Jammen så ble du med meg hele veien», til tross for krangling, lange netter og faenskap. 

Linn har hele livet hatt en vennegjeng bestående av kandidater fra alle aldersgrupper. Når hun for spørsmålet om det eldste og yngste medlemmet må hun tenke: 

– Hva er det nå da tro?, spør hun seg selv undrende. 

Etter en rask sortering i det mentale kartoteket, konkluderer hun med at ytterpunktene akkurat nå er venninnens 85 år gamle mor og den 19 år gamle skuespillerkollegaen Malik.

Linns fascinasjon for folk, har ført til boktrilogien «Til ungdommen», «Til de voksne» og «Til oss – fra de eldste». 

– Arbeidet med de har gitt meg så mange fine møter, deler hun.

Hun blir myk i stemmen når hun snakker. 

– Jeg ble ringt opp av ei jente en gang, hun fortalte meg at pappaen hennes hadde gått bort. Han hadde lagt nummeret mitt ved siden av telefonen sin, så hun skjønte at hun skulle ringe meg og fortelle det. 

– Forandre verden 

Hun sitter på kanten av stolen når hun dras over til å snakke om hva som opptar tiden hennes nå om dagen. 

– Jeg har skrapt på døra til Scene 3 og klamret meg fast til de unge folka. 

Scenen, som er en del av Det norske teater, fokuserer på nyskapende og grensesprengende scenekunst, ofte i samarbeid med yngre kunstnere. 

– I januar var jeg på NRK i forbindelse med en nyhetssending. Og som jeg alltid pleier, hilste jeg på folka som satt utenfor. «Jeg heter Tani», sa en av dem. Det tok et sekund før det slo meg, «Er du Tani Dibasey?», spurte jeg. 

Teaterveteranen hadde hørt at 31-åringen var kjent for å gjøre opprør i norsk teater. At han jobbet for å brøyte sin egen vei.

«Du må ringe meg», sa hun og sørget for at Dibasey tok henne på ordet.

TETAERPRØVE: Linn og resten av skuespillergjengen lytter nøye til Dibasey når han viser flokken rundt på scenen for første gang. Foto: John Terje Pedersen.

Telefonsamtalen førte til en kaffe. Timevis med prating, om livet, drømmer og teater. 

– Han sa til meg «Men Linn, jeg vil ikke lage teater, jeg vil forandre verden». 

«Åhh kan jeg være så snill å være med på det?», svarte hun.

– Ut av komfortsonen

Til tross for at hun selv mener at hun har tvunget seg på, ser det ut til at den yngre garde trives i Linns selskap, når hun drar meg med på teaterprøve noen meter ned i gata. 

KJAPP I REPLIKKEN: – Vær litt kjapp med bildene da, så du ikke spiser opp hele lunsjen min, ler Linn til fotografen. Foto: John Terje Pedersen.

– Vi henger jo ikke så mye med eldre damer til vanlig, men Linn er en ekte tante, kommer det fra de 30 år yngre kollegaene. 

De glemmer at hun snart har en mannsalder med erfaring bak seg. At hun har stått på utallige scener. Vært «Nytt på nytt»-dronning. Spilt i filmer som «Staying Alive», «Kong Curling» og «Godnight Darling». Og ikke minst spredd latter til et helt folk i seriene «Fra hjerte til hjerte» og «Best før». 

– Hun er så alminnelig og behandler alle likt. 

Når Dibasey får spørsmålet om hvordan det er å ha ringreven med på laget, repliserer han raskt: 

I SITT ESS: I rollen som Tingerlinn er ringreven å se på Scene 3 frem til 13.desember. Foto: John Terje Pedersen.

– Vi har vært mye uening. Linn er gæren. Hun gjør alt for at et rom skal kose seg, hun vil underholde. Jeg vil bare at folk skal ha det ubehagelig. 

Og etter noen heftige debatter og brutale avveininger har det til slutt blitt til teaterstykket «Magic Mouse vs. Capitalism», som hadde premiere den 5. november. 

– Jeg trener på å kaste meg ut av komfortsonen, så det er det jeg gjør nå. 

Hjerte til hjerte 

Jeg drister meg til å kaste Linn ut av komfortsonen på enda et plan. 

 – Jeg visste du kom til å spørre, så jeg grublet litt på hva jeg skulle svare før jeg møtte deg. 

Jeg har nettopp spurt Linn om kjærligheten. Hvordan det står til med romantikken. 

– I overgangen til desember skjer det. Da får jeg meg kjæreste. 

– Jaså, er det horoskopet ditt som sier det? 

– Nei nei, jeg har bare bestemt det. 

Hvem den heldige er, vet hun foreløpig ikke. 

Derimot vet hun godt hva som skal til for å få henne på kroken. 

LINSELUS: – Nå flørter jeg med de unge trettiåringene, roper Linn mens fotografen knipser bilder av henne. Foto: John Terje Pedersen

– Han må være direkte, komme fort til følelsene.

For small talk, det er det verste hun vet. 

– Jeg forelsker meg også veldig fort i menn som bryr seg om verden og de rundt seg. Det er det beste sjekketrikset for meg. 

– Blir du ofte sjekket opp da? 

– Det er litt vanskelig det der, jeg syns litt synd på meg selv på det området faktisk, sier hun med glimt i øyet og drar opp en historie fra en lørdag tilbake. 

Hun var på byen med masse venninner. Lange blikk ble kastet over lokalet. Til slutt tok lunefuglen i baren til motet og gikk i Linns retning. 

– Men alt han ville ha var en selfie, sier hun med en dose oppgitthet.

Den folkekjære skuespilleren innrømmer imidlertid at hun nok har frastøtt seg noen potensielle friere gjennom tidenes løp. 

– Det er veldig dust, men jeg kan ta meg selv i å ikke møte så mange blikk fordi jeg tenker at de ser på meg fordi jeg er kjendis. 

ÅPNE ARMER: – Jeg lover at jeg ringer dere i Dagbladet først når kjæresten min dukker opp. Foto: John Terje Pedersen.

Men skal hun få kjæreste innen månedskiftet, må hun skjerpe seg, sier hun overbevisende til både seg selv og meg. 

Enda et hinder i veien er at hun hater konseptet «date». 

– Det er helt meningsløst. Helt forferdelig rett og slett. 

Hun har derfor ikke utsatt seg for marerittet mer enn en gang i hele sitt liv. Og da ble det skytteltrafikk til restaurantenes toalett for å tørke bort svetten som piplet ned fra pannen hennes. 

– Det var umulig å bli forelsket i meg på den daten der. 

– Dette er kanskje absurt å høre nå, men da jeg var ung var det ingen som gikk på date. Det ordet lærte jeg ikke før jeg var i tredveåra, da datingfenomenet kom med de amerikanske filmene.

Linn begynner å le. 

– Nå slo det meg, kanskje det var noe alle drev med, men at jeg bare ikke fikk det med meg. 

Likevel har Linn flere forhold bak seg, og hun er glad for alle som har kommet hennes vei. 

– Jeg håper jo at også de jeg har streifet innom er glad for at jeg eksisterer, smiler hun. 

– Hva er det viktigste du har lært av tidligere partnere? 

– Jeg har nok lært det meste av livet. Men det hardeste jeg har lært er hvor langt unna man kan komme hverandre, selv om man er hverandres nærmeste. 

Den store frykten 

– Hva er det du håper å bli husket for? 

«Åå» stønner hun trist, før hun utbryter i en mer humoristisk tone: 

 – Kroppen. 

«Hun var ikke så tynn, men hun var jævlig deilig», håper jeg de sier. 

Hun ler og legger til at det heller ikke hadde vært så dumt å bli omtalt som et følelsesmessig elektrosjokk. 

SIRKUS: Linn tror at alle har godt av å få inn litt mer lek, humor og tull i hverdagen. Foto: John Terje Pedersen.

– Et elektrosjokk som har gitt noen en bedre dag, gitt noe en annen vending eller fått noen til å gå en annen vei i livet. 

– Du sukket. Er du redd for å dø? 

– Ja, veldig! Jeg tenker på det hele tiden. 

Hun vil henge på så lenge hun kan, for å følge med på om menneskeheten lar seg selv få det bedre. 

– Før pappa gikk bort sa han at han skulle ønske at han kunne leve så lenge at han fikk se Ekebergparken og Operaen bli ferdig. 

Når hun ser det store hvite bygget pryde seg i Oslo-bukta tenker hun på det. At hun er så heldig å få oppleve utvikling.

– Jeg blir veldig takknemlig for fremgangen og jeg håper at generasjonen etter oss er bedre.