Kultur, Porsgrunn | Og plutselig ble ikke november så mørk lenger

Noen ganger opplever man noe som blir sittende i en så sterkt at opplevelsen nesten blir forsterket etter som dagene går.
For noen dager siden, torsdag 13. november, hadde jeg sagt ja til å holde en appell i Østre Porsgrunn kirke. Når Signe Tynning ringer på vegne av Kirkens Bymisjon er det ikke mange som tør si nei.
Og arrangøren hadde besluttet at de ville bruke akkurat denne kvelden til å hylle «Frivilligheten», som det heter.
Alt det viktige arbeidet i et samfunn som gjøres avfolk uten tanke på statens lønnsregulativ – eller overtidsbetaling.
Det gode folk gjør utav sin gode vilje. For å bidra til et godt samfunn.

Vil du se neste video?

Jeg har stor tro på frivillighetens kraft og betydning i samfunnet, jeg tror faktisk helt oppriktig at uten frivilligheten så dør de kvalitetene ved samfunnet som gjør livet rikt.
Så det var lett for meg å si ja til å bidra og å snakke om akkurat dette. Det var en ære.
Så langt er alt vel og bra.

Siden så viste det seg at pågangen fra publikum var såpass stor at de måtte utvide det hele til to konserter, en klokken 17.30 og en klokken 20.00. Det samme programmet to ganger der vi som bidro måtte kjøre to runder med samme innhold.
Jeg må innrømme jeg tenkte i mitt stille sinn at det der blir en lang kveld.

Vil du se neste video?

At sponsorene kanskje var litt andre enn dem som vanligvis sponser kirkelige arrangementer, registrerte jeg i sideblikket.
LO i Vestfold og Telemark, Fagforbundet og Sparebanken Norge, bidro til at det hele ble en gratiskveld, en gratiskonsert.
Man skal ha respekt for at det finnes folk som rett og slett må velge bort kulturelle opplevelser når prisen blir for høy.
Folks budsjett til slike ting er selvfølgelig ulike, men alle fortjener å få del i god kultur, så det var bra at rørsla og pengefolkene hentet litt fra sponsorbudsjettet.

Jeg kjente ikke de veldig godt, de ulike navnene på konsertens spilleliste.
Unntatt vår egen Frøydis Grorud som jeg har fulgt med i mange år.
Hun er så god, så hyggelig, så dyktig, at hun gjør ære på både Siljan og hele Telemark hver gang hun dukker opp på konserter og i TV.
20 år som sentral i et av de mest populære musikkprogrammene på NRK noensinne, på selveste gullrekken, sier sitt.

Maria Haukaas Mittet hadde jeg også fått med meg litt av. Hun er en gjenganger i radioen og har en strålende stemme. Ikke minst når hun framfører sanger nordfra med den nydelige Senja-dialekten.
Hun har også laget noen fantastiske sanger selv.
Som den ganske nye «Havet Maria».
Havet, havet Maria
Havet Maria
Kom kvil di tru
Di frykt og dine tåra
Her i mitt fang
No mens skuta sig mot kveld
Og et liv av ild bli et blaff
Og flammehimlan på netthinna
Slukkes stille i takt

Dessuten har hun en spesielt sterk tilstedeværelse der hun synger.
Hun er så intenst akkurat der, som om hun synger personlig til hver enkelt som til stede. I alle fall fikk hun det til i Porsgrunn forrige torsdag.

Knut Marius Djupvik var et nytt navn for meg. Det sier nok mer om meg enn om ham.
Riktignok hadde jeg registrert navnet i forbindelsen med noen talentprogram på tv, men jeg skal innrømme jeg ikke kjente artisten.
Han var et festfyrverkeri av de sjeldne.
Han var operasanger og rusten britisk popsanger og vekkelsespredikant og standup’er og entertainer i verdensklasse.
Samtidig.
Han var noe helt unikt, helt for seg selv, med et kroppsspråk og en energi som en kraftstasjon.
Og med en autentisk fortelling om å lengte hjem, som har ført til at han har flyttet fra Oslo og hjem til Tomrefjord i Møre og Romsdal, utenfor Molde.
Vi var mange i Porsgrunn den kvelden, tror jeg, som tenkte, den der fjorden der tror jeg muligens jeg må ta en tur til.

Og så hadde vi et kor, en vokalgruppe kalt CAP, Child At Play, som jeg heller ikke hadde hørt om.
Med flere solister som var langt i overkant gode. Det var duett-duell med Simon &; Garfunkels «Bridge over Trouble Water» så god og sjarmerende og med et sitrende humør at man bare måtte elske dem.
De fortjener rett og slett å bli nevnt med navn, de også:
Beate Langeli,
Brigithe Jensen,
Ellen Marie Johnson,
Halldis Kirkeng,
Lennarth Georg Nilsen Gryting,
Magne Fossum,
Thomas Børresen,
Frank Vrabel,
Miriam Støle Ruud
og Tine Hepsøe Hovland.

Både når de backet Maria og Knut Marius og når de framførte sine egne ting var koret fantastiske. De var så gode. De var så ekte. De var så glade.
De var eventyrlige.
Og alt dette på tross av at de er fra Drammen. Om jeg skal tillate meg en liten geografisk blødme.

Og så hadde vi bandet, med kapellmester Trond Helgerud i spissen. Stødige, dyktige musikere med personlighet, finesse, sjel og en ekstrem spilleglede. Man kunne se at dette var musikere som faktisk ikke var gått lei, de hadde glede av å formidle musikk:
Vegard Børresen,
Ole Jørgen Isaksen,
Lasse Gulbrandsen,
Dag Tofteng
og altså Trond Helgerud.

Jeg må ærlig innrømme: At dette skulle bli en fin kveld, ante meg allerede da Signe Tynning ringe meg for lenge siden for å høre om jeg kunne bidra. Men at det skulle bli en slik kveld, en kveld da man nærmest svever hjem igjen, så jeg ikke for meg.

Det var altså to smekkfulle hus i den «nye» kirken i Porsgrunn. Og jeg snakket med mange på vei hjem, i 22-tiden etter konsert nummer to. Alle var over seg av begeistring.
Vi gikk alle med en følelse av at her hadde vi fått være med på noe helt spesielt.

Og det har jeg altså gått og båret på i noen dager nå.
Jeg får det ikke ut av systemet.
Etterklangen lever inni meg.
Både budskapene om frivillighet, Kirkens Bymisjons arbeid blant folk som trenger en utstrakt hånd og gleden over musikk og det å være sammen, lager en indre jubel, som jeg vil dele med deg.
(Og da er det fint å jobbe i TA).

Det hender at en kjølig ukedag i november, kan bli så varm og vakker, at den setter varige spor.
Forrige torsdag i Østre Porsgrunn kirke var en slik kveld.
Og plutselig ble ikke høsten så mørk og vinteren så truende lenger.