Liker du å feire fremskritt av typen musesteg, er klimatoppmøter virkelig arenaen for deg. Kan du juble over «det kunne vært verre», vil du finne deg til rette.
Resultatet fra klimatoppmøtet i Brasil burde vært bedre. Det er den viktigste sannheten.
Det 30. klimatoppmøtet føyet seg inn i rekken.
Men en ting skjedde for første gang:
Brann på konferansesenteret!
Symbolikken er himmelropende. Som om ikke alle alarmer, varsellamper og sirener har ult og blinket i årevis.
Klimakrisen har kontinuerlig vært ensbetydende med en mikroskopisk snikende krise. Plankton for plankton, hogstfelt for hogstfelt, isflak for isflak.
Klimakrisen har manglet en pandemi-vaksine, et krigsutbrudd eller en energipriskrise som fikk alle makthavere til å sette krisestab og forte seg.
I år gikk brannalarmen!
Toppbyråkrater som filet på ordvalg måtte avbryte arbeidet. Verdensledere som skulte på hverandre for å enes om fossil energi skulle fases «ut», fases «ned» eller bare starte/fortsette en «omstilling bort fra», måtte sammen løpe vekk fra flammene.
Det hastet!
Brasil hadde store ambisjoner for et klimatoppmøte ved inngangen til Amazonas. Det ble ikke enklere å peke ut en felles retning, selv tett på regnskogen.
Foto: Adriano Machado / Reuters / NTB
Ikke godt nok
Verdens arbeid for å få ned klimagassutslippene går ikke raskt nok. Tiltakene er ikke kraftige nok.
Det er ikke å komme unna at resultatene fra Brasil burde vært bedre.
Så la oss ta nedsiden først:
Det er to år siden verdens land ble enige om å starte en overgang og rettferdig omstilling bort fra fossil energi. En milepæl etter 30 forsøk.
I år skulle man bli enige om å konkretisere mer av hvordan overgangen og omstillingen skulle skje. Disse forhandlingene kollapset i Brasil. Fossil energi er ute av avtaleteksten.
Et globalt veikart uten tidsfrist ville hatt mer enn symbolsk verdi, selv om det ikke ville forpliktet stort. Når veikartet ikke er å se i hovedvedtaket fra Belém, viser det hvilke land, hvilken agenda som har mest makt.
Som enhver norsk familieskitur er det den tregeste som bestemmer farten for resten av flokken. Slik er det også i verdens klimasamarbeid.
Og nå viser de bakerste at de ikke har tenkt å få opp farten. Og at maktspillet deres virker.
Fra før var tilliten mellom rike og fattige land på et lavpunkt inn i klimaforhandlinger på den globale arenaen. To uker i Belém har ikke ført til mer tillit, vilje og visjoner for klimaarbeidet. Selv om det er det som er behovet.
Derfor var det mye som gikk opp i røyk i Belém.
Kunne vært verre
Likevel er det ikke helsvart på brannstedet.
Arbeidet med veikartet forteller noe om presset på fossilproduserende land (ja, oss også!). Presset øker år for år.
Årets COP-president kunngjorde at han ville fortsette arbeidet med å lage veikart for klimaomstilling.
Et slik «dokumentvedlegg» har nok liten reell verdi, men forhåpentligvis en symbolsk funksjon – om så på sikt og inn i kommende klimatoppmøter.
Skulle bare mangle? Jo, men man får feire det man kan.
Årets toppmøte viser også at ambisjoner og rammeverk fra Paris-avtalen overlever. Paris-avtalen er fortsatt gyldig ledestjerne for alt globalt klimaarbeid.
Vi vet at vi ikke gjør nok, men vi har et felles politisk språk og målemetoder og standarder som står seg.
Skulle bare mangle? Jo, men man får feire det man kan.
COP30 har også videreført arbeidet fra fjorårets konferanse om å øke finansieringen og byrdefordelingen til klimatilpasning i fattige land.
Skulle bare mangle? Jo, men man får feire det man kan.
I noen timer så det til og med ut til at det ikke skulle bli enighet om en slutt-tekst. Det ble det!
Skulle bare mangle? Jo, men man får feire det man kan.
Angår oss så til de grader
Alle mulige ambisjoner om å starte omstilling vekk fra produksjon og forbruk av olje, gass og kull går rett inn i hjemlig politikk.
Regjeringen innrømmer at klimatoppmøtet ikke fikk til så ambisiøse vedtak som verden trenger og Norge håpet på.
Det gjør nok bare at klimaaktivister og -politikere vil mane til at flinke land må gjøre jobben selv på hjemmebane.
Landene som kjempet om ordlyd i avtaletekster, kan jo bare trappe opp konkret handling i hverdagen på egen hånd.
En dårlig klimaavtale går rett inn i vår hjemlige budsjettforhandling.
Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) hadde håpet på en mer forpliktende avtale.
Foto: Milana Knezevic / NRK
Ap-regjeringen sitter akkurat nå i budsjettforhandlinger om neste års statsbudsjett. Der møter de krav om å stanse leting etter nye oljefelt. Det er et begynnelsen på slutten.
Flere partier mener det er i vår langsiktige nasjonale interesse å tegne et veikart for resten av solnedgangen for oljenæringen, selv om den skulle ta 20 år.
Ikke lete. Stenge de mest forurensende feltene først. Bevare viktigst infrastruktur lengst. Trappe ned studieinntak på noen studier, men øke på andre. Legge til rette for nye og andre arbeidsplasser. Kanskje også boregioner. Mindre offentlige oljeinntekter. Hvilke regler og ordninger skal gjelde for oljebransjen. Hva trenger vi mer og mindre av når? I hvilken rekkefølge.
Spørsmålene er mange, svarene bør planlegges.
En slik plan er for omfattende for et budsjett, men det nye stortingsflertallet vil legge press på regjeringen i årene som kommer.
Klimaministeren snakker om veikartet som en koordinering mellom land som selger og kjøper fossilt brennstoff, CO₂-prising og kvotemarked.
Da er det noe ganske annet enn et langsiktig veikart som faktisk sier noe om veien ut av oljealderen for vår del. Både MDG, SV, Rødt (og Venstre) vil kreve mer av denne stortingsperioden. Klimabevegelsen like så.
Det er når klimapolitikken kommer hjem, man skjønner hvorfor det globale kompromissene er så vanskelige.
Men i VM-klare, oljeproduserende Norge, feirer vi det vi kan.
Publisert
23.11.2025, kl. 08.53