Kall meg en snobb, men jeg leste aldri «Sagaen om Isfolket».
Tanken på at noen skulle se meg med en bok skrevet av Margit Sandemo var så flau at jeg avsto fra det. Dessuten var jeg, uten annet enn fordommer å slå i bordet med, overbevist om at kioskromaner ikke hadde noen verdi utover å tilfredsstille … ja, husmødre.
Derfor gjør det inntrykk når Angelique Heggheim (37) forteller at hun aldri ville drevet en liten, uavhengig bokhandel på Sagene i Oslo, hadde det ikke vært for nettopp denne serien.
– Å lese «Sagaen om Isfolket» endret livet mitt, sier hun.
Bøkene som aldri ble solgt i bokhandel
Ukebladskribenten Margit Sandemo debuterte først som forfatter da hun var 40 år.
I løpet av syv år, fra 1982–1989, skrev hun 47 bøker om Isfolket, som kort fortalt er historien om etterkommerne etter Tengel den onde som solgte slekten sin til djevelen. Derfor vil ett menneske i hver generasjon rammes av ondskap.
Leserne elsket det. 25 millioner bøker i serien er solgt på verdensbasis. 6 millioner bare i Norge.
Men ingen av disse bøkene ble kjøpt over disk hos norske bokhandlere.
Margit Sandemos bøker ble ikke ansett som verdige til å stå blant Ibsen og Garborg. «Sagaen om Isfolket» var smusslitteratur og ble solgt i kiosk, derav begrepet kiosklitteratur.
«Nåja, den jomfrudommen skulle han snart nok plukke av henne. Når han fikk tid til det. Akkurat nå hadde han viktigere ting å tenke på. Som å redde livet, for eksempel.»
(utdrag fra bok nr. 1, side 89)
Men for Angelique Heggheim endret serien alt.
Fra pøbelunge til lesehest.
I oppveksten var Angelique en urolig sjel. Hun bruker uttrykket pøbelunge om seg selv. Som 13-åring leste hun «Sagaen om Isfolket» første gang. Siden ble det seks ganger til, selv om det er lenge siden sist.
– Det åpnet for en livslang kjærlighet til bøker, sier hun.
Mange andre har møtt litteraturen på samme vis.
– Min leselyst smittet over på bestevenninna mi, selv om hun hadde dysleksi og hatet lesing. På skolen ble hun tatt ut til spesialundervisning i norsk. Likevel stavet hun seg gjennom alle bøkene.
Jeg noterer på blokken at de mørke krøllene danser rundt ansiktet til Angelique når hun snakker. Noe slikt ville trolig Margit Sandemo ha skrevet.
For både lyse lokker og mørke krøller snor seg gjennom de mange bøkene om det gåtefulle Isfolket. Og det er ikke så rent lite som skjer med denne slekten.
Hør bare hva den unge «Silje» opplever i de aller første kapitlene i bok nr. 1.
Året er 1581.
- 17 år gamle Silje har mistet hele sin familie i pesten og vandrer inn og ut av et befestet Trondheim for å finne mat.
- Underveis redder hun den lille jenta Sol Angelica og spedbarnet Dag som er satt ut for å dø av adelsdamen Charlotte som ville berge sin egen ære.
- Silje redder også den dødsdømte morderen Heming rett før øksden faller og oppdager sitt eget begjær og medfølgende skam.
- Og jaggu meg viser hun seg også å ha talent med malerpensler. Silje blir i tredje kapittel kirkemaler, og maler djevelen på veggen i lag med en gammel munk med blårød portvinsnese.
Dette er bare starten av en slektshistorie som spenner over 400 år.
Tempoet er med andre ord skyhøyt i bøkene. Det slår meg at serien kan beskrives som en tegneserie uten tegninger.
– Jeg fikk til og med bruk for det jeg leste i historietimene på skolen, sier Angelique.
– Hva? Forteller du meg at Margit Sandemo var historisk etterrettelig?
– Nei ikke helt, men jeg lærte noen hovedtrekk. Hvem som var konge når for eksempel. Det føltes også nært og viktig når læreren fortalte om skikkelser jeg allerede hadde møtt i bøkene.
Men først og fremst var «Sagaen om Isfolket» en magisk verden som Angelique kunne drømme seg bort i når virkeligheten var turbulent.
Fremdeles står serien i skinninnbundet utgave på hyllen hjemme hos moren hennes.
På hyllen hjemme hos mor står hele serien med autografen til Margit Sandemo.
Angeliques mamma leste nemlig romanserier kjøpt i kiosken. Angelique er til og med oppkalt etter en romanserie fra den franske revolusjon.
– Er din mor fransk?
– Nei, hun er fra vestlandet, svarer Angelique og ler.
Men det eksotiske navnet hennes ble viktig også i lesingen av Isfolket.
– Jeg identifiserte meg med Sol Angelica. Navnet lignet litt på mitt, og hun hadde mørke øyne og krøller akkurat som meg.
Flaut å bli oppdaget
Som tenåring oppsto et dilemma i unge Angeliques liv.
Hun fikk kontakt med sin biologiske far og hans nye familie. De var hva hun kaller intellektuelle. Der i huset tiet hun om sin favorittserie.
– Jeg skjønte jo at de voksne ble mye mer begeistret om jeg sa at jeg leste Jens Bjørneboe eller Sigrid Undset. Å lese «Sagaen om Isfolket» var litt flaut.
Selv ihuga lesere av serien visste nemlig å skamme seg over bøkene og leste dem i smug. Kultureliten hadde definisjonsmakten, og kioskromaner var litterært smuss.
Av samme grunn fikk aldri Margit Sandemo være med i Forfatterforeningen på tross av at hun solgte flere bøker enn noen annen forfatter i Norge. Det faglitterære rådet i foreningen mente bøkene hennes ikke hadde litterære kvaliteter.
Selv nå kjenner Angelique igjen ekkoet av skam over å lese serien på kafe. Samtidig prøver hun å undertrykke akkurat denne følelsen.
Fremdeles kan det føles vanskelig å lese «Sagaen om Isfolket» på kafe.
Så klart det er ok at folk ser at hun leser «Sagaen om Isfolket». I hvert fall nå.
For plutselig snudde vinden.
Det sluttet å være flaut
Nå i vinter setter Nationaltheatret opp «Sagaen om Isfolket» som forestilling på hovedscenen. Knut Olav Åmås, leder av Fritt Ord, omtaler serien som «medrivende spennende og drivende dyktig fortalt», og Angelique diskuterte Isfolket med den prisbelønnede forfatteren Agnes Ravatn da de nylig møttes. For også hun har et forhold til serien.
Det kan virke som om mange tidligere smuglesere endelig snakker høyt om sine opplevelser med bøkene.
Dessverre fikk ikke Margit Sandemo oppleve dette. Hun døde i 2018.
Margits dramatiske liv.
Margit Sandemo hadde gjennomgått mange prøvelser i eget liv.
Hun ble voldtatt to ganger som barn og hevdet på slutten av sitt liv at hun også var en morderske. Til VG, ikke lenge før sin død, fortalte hun at hun slo i hjel en omstreifer da hun var ung jente. Han hadde forsøkt å forgripe seg på henne. Saken kom aldri opp for domstolen.
Disse hendelsene skal ha åpnet for en kanal til «den andre siden». Margit Sandemo påsto at hun var synsk og mente at dette hadde sammenheng med disse opplevelsene.
Menge kvinner forteller om hvor godt det gjorde å lese «Sagaen om Isfolket» hvor handlekraftige damer tok igjen mot urett.
Men kanskje hun bare var ute før sin tid?
I serien slåss det gode mot det onde i høyt tempo. Dette ligner mistenkelig på dagens fantasy-romaner. Få stiller spørsmål om bøker i denne sjangeren er kvalitet, og fantasy selges i bokhandlere sammen med Homer og Dostojevskij.
Og på samme måte som Isfolket åpnet bøkenes verden for Angelique, har serien antagelig gjort mer for leselysten i Norge enn all verdens statlige finansierte leselyst-prosjekter.
Sett i lys av alt dette er det opplagt at Nationaltheatret endelig setter opp norgeshistoriens største boksuksess. Det blir derimot ikke lett. 47 bøker skal gjøres om til én forestilling, og fansen kan historien på rams.
Dette gjelder så klart også Angelique. Derfor ba jeg henne bli med på første sceneprøve på teateret for å sjekke om dette kan la seg gjøre.
Veldig mange fødsler
– Kan noen bære ut likene fra scenen?
Lik-dukkene fungerer best på lang avstand.
Det er første sceneprøve på teateret.
Regissør Simen Formo Hay står midt foran scenen og instruerer alle medvirkende i hva de skal gjøre underveis i teaterstykket, og nå må noen slepe ut de medtatte likene for at de skal komme videre i produksjonen.
For en utenforstående virker situasjonen som en forvirrende blanding av kaos, forslag, ombestemmelser og mye venting. Likevel påstår alle at de er i rute til premieren.
Foto: Matunda Bigirimana / NRK
Endelig responderer noen på regissørens spørsmål. Et par scenearbeidere kommer tuslende ut fra mørket og fjerner haugen av livløse dukker.
Angelique og jeg sitter musestille i den mørke salen og prøver å tolke hva som foregår og hvilke skikkelser som blir viktige i forestillingen.
Det går noen sekunder før hun hvisker meg forventningsfullt i øret.
– Jeg er så spent på om det blir noe ligging.
Ligging er det nemlig mye av hos Isfolket.
Margit Sandemo var en liberal dame. Det fortelles at det eneste hun ikke likte, var prester og skatteinnkreveren. Hun beskrev derimot gjerne følelsen av lyst og sterk kjærlighet, akkurat slik en gryende ung kvinne kunne gjenkjenne.
Vi får svaret på ligge-spørsmålet ganske fort. Ja da, det blir ligging. Flere ganger, og helt forrest på scenen, til og med.
Her skal det ikke knusles med følelser.
Dessuten blir det svært mange fødsler.
Sånt oppstår jo av mye ligging. På det mest intense i forestillingen skal det fødes 10 barn på 5 minutter.
Fødsler blir det mange av på Nationaltheatret i vinter.
Om Margit Sandemo var god til å skape tempo i hver bok, er det ingenting mot hva Nationaltheatret planlegger når 47 bøker skal bli til ett teaterstykke.
– Hva sier du Angelique – har du tro på dette?
Hun svarer ikke.
Borte er den beleste damen med egen bokhandel. Her sitter ungjenta med drømmer i blikket.
Og i et lite øyeblikk er jeg ikke lenger sikker på om jeg sitter ved siden av Angelique eller Sol Angelica. I hvert fall danser krøllene på likt vis…
Hei!
Flere har spurt hva jeg tenker når jeg som godt voksen endelig har lest første bok i «Sagaen om Isfolket». Svaret er at det er for sent. Mitt middelaldrende hjerte tilhører kompliserte romaner med mye undertekst.
Jeg har derimot kjent på den ørlille skammen som kommer når man leser en kioskroman på offentlig transport. Den følelsen vil jeg gjerne kvitte meg med for alltid.
Det får være grenser for å være snobbete.