Vi står i en kommersielt drevet folkehelsekrise, men deler av debatten rettes mot «helsepopulisme» i stedet for mot systemene som gjør oss syke.
The Lancet publiserte denne uka sin omfattende serie om ultraprosessert mat – ikke bare en vitenskapelig oppsummering, men en global alarm. Etterlengtet for mange.
Les også: Verdensledende forskere advarer – slår krisealarm om denne maten
43 eksperter slår fast at ultraprosesserte produkter nå utgjør en av de største truslene mot folkehelsen, og at industrien bak dem har brukt strategier som ligner tobakksindustriens for å forme politikk, forskning og befolkningens oppfatning av hva som er «normalt» å spise.
Resultat av dette er velkjent i klinikken. Nylig satt jeg på et seminar om forebyggende helse, fullt av leger, ernæringsfysiologer og terapeuter. Under engasjementet lå samme erkjennelse hos alle: Vi vet utrolig mye om hva som forebygger sykdom – likevel går folkehelsa i motsatt retning.
Vi vet at søvn påvirker metabolsk helse.
Vi vet at kosthold kan reversere sykdomsprosesser.
Vi vet at stress, ensomhet og stillesitting driver sykdomsutvikling.
Vi vet at fysisk aktivitet er en av de mest kraftfulle intervensjonene som finnes.
På et grunnkurs i spesialistutdanningen for fastleger sa en foreleser det rett ut, til et auditorium fullt av leger:
«Vi står midt i en kommersielt skapt folkehelsekrise, og politikken henger etter.»
Det traff meg fordi det ikke lenger er et marginalt synspunkt, men realiteten vi ser i klinikken hver dag:
Et helsevesen som behandler symptomer i et system som fremmer sykdom.
Ikke tilfeldig
Flere dør nå av overvektsrelaterte sykdommer enn av underernæring. Diabetes, kreft, allergier og autoimmune sykdommer øker. Mer enn halvparten av nordmenn er overvektige. Medikamentforbruket stiger sammen med uhelse. Likevel bruker Norge 97 prosent av helsebudsjettene på symptombehandling – og bare tre prosent på forebygging.
Dette er ikke tilfeldig. Det er strukturelt.
På et kurs i astma og allergi nylig pekte foreleseren på det samme mønsteret: Økningen i allergier skyldes ikke feil i menneskekroppen, men miljøet rundt. Et redusert tarmmikrobiom – påvirket av ultraprosessert mat, tilsetningsstoffer, miljøgifter og sprøytemidler – svekker immunreguleringen. Det er ikke kroppen som har endret seg. Det er omgivelsene.
Vi må tørre å si det høyt:
Helsevesenet er ikke overbelastet fordi folk er late. Det er overbelastet fordi systemet rundt oss fremmer sykdom raskere enn vi klarer å behandle.
Ultraprosessert mat er et symptom
I Norge kommer omtrent halvparten av energiinntaket hos voksne fra ultraprosesserte produkter. 60 prosent av varene i butikk er ultraprosessert. Nivået har vært skyhøyt i mange år.
Samtidig øker sykdomsbyrden, sykefraværet og helseutgiftene.
Dette kan ikke avfeies som tilfeldigheter. Ultraprosessert mat er ikke den eneste årsaken til sykdomsutviklingen, men et tydelig symptom på systemer som har beveget seg i feil retning.
EU og WHO opererer i systemer der industrilobbyisme er en reell kraft. Efsa vurderer i stor grad data produsert av industrien selv. Via EØS tar Norge inn store deler av reguleringene uten stemmerett. Kliniske retningslinjer blir ofte mer medikamentvennlige enn livsstilsvennlige – ikke fordi fagfolk ønsker det, men fordi systemet er rigget slik.
Når industrien påvirker politikk, når maten er designet for avhengighet og overkonsum, og når kunnskapen underkommuniseres fra offisielle hold, er det ikke rart folkehelsa svikter. Det ser vi resultatet av nå.
Grasrota tok kampen lenge før helsemyndighetene gjorde det.
Les også: Internasjonale forskere vil ha tiltak mot ultraprosessert mat
Ble ignorert og latterliggjort
Her ligger noe av det mest interessante – og minst omtalte:
Det var ikke myndigheter, EU eller WHO som først løftet problematikken rundt ultraprosessert mat.
Det var grasrota: forskere, klinikere, ernæringsfysiologer og helseformidlere som så mønstrene i klinikken, industrien og forskningen – og våget å si det høyt.
De ble ignorert, latterliggjort og bagatellisert. Likevel fortsatte de.
Og derfor står Lancet-serien der den står i dag.
Hvorfor kritiseres da helsefolk i sosiale medier?
Fagpersoner i offentligheten blir ofte stemplet som «helsepopulister» eller «helsetrumpister».
Det er en bemerkelsesverdig avsporing.
For mens disse faglige stemmene kritiseres for forenkling, idealisme eller «populisme», er det nesten total stillhet rundt de strukturelle kreftene som faktisk driver sykdomsutviklingen: matsystemet, markedsføringen, global industriøkonomi og politisk påvirkning.
Når grasrota er mer opptatt av forebygging enn helsemyndighetene, er det ikke grasrota som svikter. Det er systemet.
Les også: Norsk slanke-studie ryster eksperten: – De sulter barna
En kunnskapsrevolusjon nedenfra
Det har vokst fram en bevegelse av fagfolk som bruker digitale plattformer for å formidle helhetlig helse – søvn, stressregulering, kosthold, tarmhelse og metabolsk balanse.
Dette er ikke populisme.
Dette er et korrektiv til et helseapparat som ikke klarer å prioritere forebygging.
I et politisk landskap der overnasjonale systemer styrer mye av helsepolitikken, og hvor høyre – venstre-aksen gir mindre utslag enn mange tror, blir sosiale medier en viktig demokratisk arena. Det er et sted der fagfolk og befolkning møtes uten filtre.
Nettopp derfor møter dette rommet motstand: I frykt for desinformasjon roper man etter regulering og kontroll. Bak det ligger ofte en usikkerhet på om folk selv klarer å navigere.
Helsepopulisme er ikke problemet.
Det er symptomet.
Veien videre
Skal vi bremse sykdomsutviklingen, må vi gjøre det Lancet-serien peker på:
- Regulere tilsetningsstoffer, prosesser og ingredienser
- Begrense markedsføring, særlig mot barn
- Bruke avgifter og subsidier strategisk
- Endre jordbrukspolitikken til flere små, lokale, regenerative og bærekraftige bruk
- Redusere industriens påvirkning av forskning og politikk
Det finnes en grense for hvor lenge et samfunn kan behandle symptomer mens årsakene får vokse fritt. Ultraprosessert mat, stress, miljøgifter, ensomhet og et helsevesen som løper etter sykdom i stedet for foran den, har skapt en folkehelsekrise vi ikke kan medisinere oss ut av.
Lancet-rapporten gjør én ting krystallklar: Problemene vi står i skyldes ikke svake individer, men sterke systemer.
Det bør oppfordre til en systemendring.