Kort fortalt
Norske redere bidro til å forlenge apartheidregimet i Sør-Afrika ved å frakte olje til landet fra 1979 til 1993, ifølge forfatter Tarjei Leer-Salvesen.
I en ny bok skriver han at rederne utnyttet smutthull i den norske loven fra 1987, og fraktet raffinert olje som ikke var omfattet av de norske sanksjonene.
Leer-Salvesen mener at sanksjoner må være effektive, og ikke bare symbolske, med henvisning til dagens situasjon med Russland og Israel.
Sammendraget er laget av ChatGPT og godkjent av Børsen.
Vis mer
Vis mindre
Det er vel kjent at norske rederier fraktet olje til Sør-Afrika da det stormet som verst internasjonalt og FN hadde vedtatt en generell olje-embargo fra 1979.
Tarjei Leer-Salvesen mener at det norske redere til dels gjorde var dypt uetisk og
at de bidro til å holde det rasistiske regimet gående lenger enn hvis olje-sanksjonene
hadde virket. Han mener likevel at forbruker-boikotten av Sør-Afrika virket bra, fordi den hadde bred folkelig oppslutning.
Leer-Salvesen er ute med boka «Oljefrakten», som handler om de norske rederne og hva det faktisk gjorde under oljeboikotten av Sør-Afrika. Boka er blant annet basert på arkivsøk i Sør-Afrika og Nederland, samt intervjuer med nøkkelpersoner.
Norske rederier skal ha stått for omtrent 40 prosent av oljeforsyningen
til Sør-Afrika 1979-1987, mener Shipping Research Bureau i Nederland.
– Rederne holdt liv i apartheid, sier Leer-Salvesen. I et sør-afrikansk og et nederlandsk arkiv har han fått bekreftet dette.
IKKE LOVBRUDD: Tarjei Leer-Salversen har blant annet gjennom arkivsøk gitt rederiene rett i at de ikke brøt norsk lov da de fraktet olje til Sør-Afrika på 1980-tallet. Men de brøt med folkemeningen, konkluderer han i boka «Oljefrakten». Foto: Kristin Svorte / Dagbladet.
Ifølge Leer-Salvesen
er det ikke noen tvil om at norske redere, med John Fredriksen og
Bergesen-rederiet i front, brøt oppfordringen fra FN (fra 1979) om en generell
olje-embargo. Men norsk lov, brøt de neppe, ifølge Leer-Salvesen, fordi det sto i vedtaket fra 1987
at sanksjonene gjaldt råolje. Det betyr at all form for raffinert olje,
som tungolje, gikk fri av norske lovsanksjoner.
Smutthull
– Vedtaket i Stortinget kom seint, og det var fullt av hull.
Rederne fant et smutthull, sier Leer-Salvesen.
Han sier at han «forstår godt» de folkelige reaksjonene og at folk trodde norske skip hadde brutt
norsk lov.
AVSLØRING: Det ble et visst oppstyr etter at Dagbladet i 1980 avslørte rederiet Havtors oljeefrakt til Sør Afrika,. Men hverken det daværende Handelsdepartementet, Rederiforbundet eller rederiets direktør ser noen betenkeligheter ved frakten, så lenge den ikke er forbudt ved norsk lov. Havtor eksisterer ikke lenger. FAKSIMILE FRA DAGBLADET 12. april 1980.
– Det ble et avvik mellom det folk mente og det loven faktisk
sa, sier Leer-Salvesen
Leer-Salvesen mener vi må tenke oss godt om nå, når det gjelder sanksjoner
mot Russland og Israel.
– Sanksjoner må virke etter hensikten, ikke bare blir «indremedisin» i Norge, og bare
fylle behovet for å «gjøre noe».
Sjekkliste
Tarjei Leer-Salvesen, som har laget en «sjekkliste» for sanksjoner,
mener det var Sør-Afrikas forhold til Iran som tvang fram hemmeligholdet
knyttet til oljetransportene. For Sør-Afrika ville helst ha olje fra Iran, som
passet deres raffinerier best. Nordsjø-olje var ikke så interessant, skriver
han.
Og det var her norske redere tok sjansen, og fraktet olje
fra Iran og Persiabukta, med høy grad av hemmelighold og mye krigseksponering
pga krigen mellom Iran og Irak 1980 -1988, mener Leer-Salvesen.
– Iran og Sør-Afrika hadde et veldig tett og godt forhold,
men det ble vanskelig etter at den religiøse lederen Ayatollah Khomeini kom til
makta i 1979. Derfor kunne kontakten mellom Sør-Afrika og Iran bare skje med
stort hemmelighold. Norskkontrollerte skip ble påtvunget å skifte navn før de
kom tilbake til Iran, sier han.
Krig i Persiabukta
– Det var ellers ikke farten til Sør-Afrika som var spesielt
farlig, men oppholdet i Persiabukta da det var krig der. Norske redere satte sjøfolkene
i fare. Mange døde også, men jeg vet ikke hvor mange døde det var ombord på norske
skip, forteller han.
Tarjei Leer-Salvesen har sin dokumentasjon fra et
nederlandsk og et sørafrikansk arkiv, samt fra intervjuet av en tidligere leder
for Strategic Fuel Fund, et «oljefond» som ble opprettet i Sør-Afrika for å sørge
for at landet hadde nok olje under embargoen.
DEMO 1985: Demonstrantene utenfor Bergesen-huset i Oslo ønsket at Bergesen rederiet skulle slutte oljehandelen med apartheid-regimet i Sør-Afrika. De ropte «Slipp Mandela fri» og var for boikott av Sør-Afrika. Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet
Leer-Salvesen dokumenterer også at fondet i stor grad
benyttet seg av «shady» mellommenn, at Sør-Afrika betalte overpris for oljen og
at oljelagrene mot slutten av embargo-perioden var breddfulle.
Savner etikk-diskusjon
– Norske redere har i veldig liten grad har vist vilje til å
gå ordentlig inn i de etiske diskusjonene, men de responderer veldig bra på
juridiske rammer, sier Tarjei Leer-Salvesen.
Han har også intervjuet noen
redere i bokas anledning. Og han går langt i å forstå deres side av saken, ved
at det går dårlig med næringen når krisen i Sør-Afrika inntreffer.
Samtidig mener han at rederstanden har vært kyniske spillere
i Persiabukta.
Apartheid
Apartheid var det rasediskriminerende lovverket og ideologien som det regjerende Nasjonalistpartiet benyttet for å forsvare det hvite herredømmet i Sør-Afrika etter 1948.
I de siste 15 årene fram mot 1994, da det første demokratiske valget ble gjennomført og Nelson Mandela ble president, ble Nasjonalistpartiet tvunget til flere liberaliseringer og oppmykninger i et forsøk på å møte en voksende motstand fra det svarte flertallet og fra internasjonal opinion.
FNs oljeembargo ble først vedtatt i 1979, og må betraktes som en anbefaling. De norske lovsanksjonene mot frakt av råolje til Sør-Afrika ble vedtatt av Stortinget i 1987.
Kilder: Store norske leksikon / Tarjei Leer-Salvesen.
Vis mer
Vis mindre
«Så kynisk kan shipping være», skriver Tarjei Leer-Salvesen blant
annet. Der han beskriver en episode i 1986, da skipet «Berge King »fikk nye eiere et drøyt
halvår etter at iranske missiler rammet skipet, mens sjømannen Geir
Joar Bremseth sto på brua.
Beskutt igjen
– Bergesen
solgte, og kjøperen var det statlige iranske oljeselskapet NIOC. Heretter
skulle skipet gå i skytteltrafikk for den iranske siden som nettopp hadde
angrepet skip og mannskap. «Berge King» fikk nå navnet «Khark 2».
Allerede
vinteren 1987 ble tankeren utsatt for nye angrep, denne gangen fra irakisk side,
heter det i boka.
– Hovedinntrykket mitt er at rederiene, i hvert fall som bransje,
manøvrerer ganske tett opp til lovens grense, men ikke over. Så kan det være at
det faktisk var noen som fraktet råolje. Men for meg så er det viktigste
spørsmålet ikke om det var et rederi som hadde råolje i stedet for tungolje. Det
viktigste spørsmålet det er hvorfor politikerne la inn de to bokstavene foran
ordet «olje».
Savner diskusjon
Tarjei Leer-Salvesen vil ha en diskusjon om juss og etikk ved bruk av
sanksjoner. Og om de faktisk virker etter hensikten.
Da
Frontline-tankeren Cougar hentet russisk olje ved Novorossijsk i mars 2022,
like etter invasjonen av Ukraina, brøt ikke Frontline sanksjonene som var
vedtatt, selv om saken var egnet til å vekke følelser i den retning, ifølge
Leer-Salvesen.
– I
likhet med Mosvold-tankeren Actor, som gikk til Sør-Afrika med olje i mai 1987,
opererte Frontline lovlig innenfor det tidsintervallet som ble gitt ved
innføring av sanksjonene.
Politikerne ønsker gjerne «myke» overganger. Konsekvensen av vedtak som
avbryter alle inngåtte avtaler brått, mener man blir for store. Derfor gis
næringslivet litt tid til å omstille seg, påpeker forfatteren.
AKSJONERTE: Greenpeace aksjonerte mot oljelasten til russiske «Ust Luga» på Slagentanken i Norge etter Ukraina -krigen. Men lossingen var innenfor de rammer Stortinget hadde satt for en boikott, påpeker forfatteren av «Oljefrakten». Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Russisk olje under Ukraina-krigen
Det
skulle også bli slutt på handel med russisk olje i norske havner. Likevel kom
russisk olje til flere europeiske land i løpet av de første årene av
Ukrainakrigen, og Norge var ikke noe unntak.
– Det
russiske tankskipet Ust Luga leverte i april 2022 olje ved Slagentangen mellom Tønsberg
og Åsgårdstrand til Esso Norges tankanlegg.
Esso
svarte at kontrakten var lovlig fordi avtalen var inngått før sanksjonene, og hadde nok rett. Leveransene
fortsatte ved flere tilfeller utover året, påpeker Tarjei Leer-Salvesen i boka.
Tilsvar fra rederne
Forfatter Tarjei Leer-Salversen har forsøkt å innhente nytt tilsvar fra rederne selv, men det viste seg vanskelig. Han skriver:
– Helst skulle jeg ha snakket med alle de norske skipsrederne som fraktet olje til Sør-Afrika. Noen av dem lever ikke lenger. Flere av rederne har ikke svart på mine henvendelser, og noen har tatt kontakt, beklaget og sagt at hendelsene nå ligger så langt tilbake i tid at det er vanskelig å huske nok til å gi et redelig intervju. Jeg respekterer dette, og nøyer meg da med historiske kilder.
Frontline er blant de som ikke har svart. Bergesen er ikke lenger et rederi.
Leer-Salvesen fortsetter i boka:
– På oversikten som er vedlagt bak i boken, har jeg gjengitt funnene om de norskeide skipene som er dokumentert i materialet til Shipping Research Bureau i Amsterdam. De viser bare noen få anekdotiske eksempler på skipsanløp etter det norske lovforbudet i 1987, og blant disse utgjør JohnFredriksens skip de fleste. Det kan stilles spørsmål ved om lovforbudet gjaldt for hans skip, da han riktignok var norsk statsborger, men hadde både flyttet til London og registrert sitt rederi der.
BESKUTT: Denne båten skal ha fraktet olje fra Iran til Sør-Afrika, via Persiabukta, under FNs oljeembargo flere ganger. I 1986 ble den beskutt i Persiabukta, forteller en sjømann som var ombord, i boka «Oljefrakten». Foto: Rederiet Bergersen d.y.
Også Dagbladet har kontaktet Frontline med spørsmål om å kommentere saken. Ifølge daglig leder i Frontline Management i Norge, Lars Barstad, har selskapet ingen kommentar utover at «Frontline kom under Hemens kontroll i 1996».