Mangelen på railshootere i dagens spillandskap er virkelig en skam. Klønete historiefortelling, uventede vendinger, teite karakterer og ubarmhjertig skyting … hva er det å ikke elske? Derfor føles MegaPixel Studios nyinnspilling av klassikeren The House of the Dead 2 som en kulturell bjørnetjeneste.
Ett år etter hendelsene i det første spillet bryter det ut et zombieutbrudd i Italia. AMS-agenter blir sendt ut for å etterforske og avdekke hva som skjedde med deres savnede kollega. Hvis du ikke har spilt originalen The House of the Dead, kan det hende at handlingen i oppfølgeren flyr rett forbi deg. Navn og hendelser slenges rundt som om alle allerede er kjent med de mest bisarre vendinger og karakterer. Men når spillet først er i gang, er tempoet så hektisk at historien knapt spiller noen rolle. Dramaet på såpeopera-nivå og de narrative omveiene er lette å se bort fra når skjermen flommer over av groteske monstre som tigger om å bli perforert med et arsenal av våpen i et herlig voldsraseri. Selv om historien alltid ender på samme sted, endres veien dit basert på spillerens valg og hvilke mål som blir skutt, noe som gir den omtrent timelange kampanjen anstendig gjenspillingsverdi.
Kjernekonseptet er forfriskende enkelt. Spilleren blir automatisk guidet gjennom ulike områder, og stopper opp når monstre angriper. I førstepersonsvisning styrer du et trådkors for å sikte og skyte. For å komme videre må du fjerne fiender fra hvert møte, og det blir mer interessant når hjelpeløse sivile dukker opp. Å redde disse stakkarene kan låse opp alternative ruter eller gi nyttige bonuser som bedre våpen eller ekstra liv, der redningen som regel avhenger av reaksjoner på brøkdelen av et sekund, før monstrene kaster seg over dem, med mindre avtrekkerfingeren din forsegler skjebnen deres for tidlig. Det har skjedd meg oftere enn jeg liker å innrømme…
Dette er en annonse:
Spillmekanikken føles litt ujevn i kantene. Siktet er upålitelig, selv om innstillingene byr på overraskende detaljerte tilpasningsmuligheter. Spillet skinner klarest med gyrokontroll, som gir en mer autentisk arkadefølelse til skytingen. Dessverre lider gyroen på Joy-Con av upresisjon og, enda mer irriterende, av drift og tilkoblingsproblemer. Etter bare en kort økt begynner trådkorset å bevege seg utenfor midten, noe som tvinger deg til å spille med en skjev kontroller, med mindre du rister den for å tilbakestille. Noen ganger fryser gyroen til og med eller mister trådkorset helt, noe som er langt fra ideelt midt i en ildkamp.
Til tross for sitt enkle utgangspunkt er The House of the Dead 2: Remake et tøft spill. Selv på den enkleste vanskelighetsgraden vil de ubarmhjertige bølgene av raske monstre og overraskelsesangrep få deg til å svette. Ammunisjonen er kanskje ubegrenset, men du må likevel lade om mellom skuddsalvene, og spillets ikoniske «Reload!»-melding blir et nesten konstant mantra som gjentar seg med noen sekunders mellomrom i kaoset.
Du kan lette på vanskelighetsgraden ved å aktivere co-op-modus. Historiekampanjen kan spilles med en venn lokalt, noe som øker morofaktoren. Dere kan ta dere gjennom historien sammen eller konkurrere om poeng. Kampanjen er tilgjengelig i både original og oppdatert arkadeversjon, selv om forskjellene er minimale. Det finnes også en treningsmodus der du kan skjerpe siktet ditt ved å redde gisler eller kjempe mot sjefer. Disse modusene byr på noen timer med solid sprengning.
Dette er en annonse:
Visuelt og lydmessig er The House of the Dead 2: Remake en tidskapsel fra arkadenes gullalder. Den opprinnelige stemningsfulle estetikken er bevart, helt ned til de kantede figurmodellene. Teksturene er skarpe, handlingen er tydelig, og verdenen er full av detaljer, fra bonusfylte kasser og tønner til sjenerøse blodsprøyt. Det er også flott at kulehullene forblir synlige på veggene. Fiendenes design er underholdende kreativ, selv om variasjonen bare er moderat, med noen resirkulerte modeller. Lydsporet er en forutsigbar blanding av rockeriff og gotiske vibber, som passer som hånd i hanske til det monstereksploderende kaoset. Lydeffektene er for det meste høyfrekvente fnis, men våpnene har litt trøkk, og stemmeskuespillet er herlig stivt og keitete, noe som tilfører et sjarmerende lag til alt blodbadet. Et flygende monsters heliumfylte skrik er så absurd at det får spillet til å bli helt komisk. Men i det store og hele kjører spillet problemfritt på Nintendo Switch OLED, selv om det å bla gjennom fiende- og skattegalleriet forårsaker store forsinkelser som bare en omstart kan fikse.
The House of the Dead 2: Remake er et forfriskende gjensyn med fortiden. Det beviser at gammeldags spilldesign fortsatt har noe for seg, og at rail shooters fortjener et comeback. Nyinnspillingen kunne ha trengt mer finpuss, og det er visse problemer, men spesielt i co-op er det fortsatt en morsom tur som er verdt å prøve, selv for dem som ikke opplevde det første gangen.