Avkolonisering. Det er tittelen på Renaud Camus’ siste bokutgivelse. I denne sammenhengen betyr dette at kolonimakten, i form av immigrantene, trekker seg tilbake fra landet de ifølge Camus har kolonisert, skriver den danske avisen Berlingske som har møtt Camus og hans mannlige partner på slottet deres i Plieux i sørvestlige Frankrike.

Problemet er at når et land først har blitt kolonisert, er det ifølge Renaud Camus legitimt å ønske at kolonimakten – i dette tilfellet immigrantene – skal dra hjem igjen.

Camus (79) er så omstridt i Frankrike at Berlingske tar i bruk paria-karakteristikken for å sette han inn i en offentlig ramme i sitt hjemland. Men han er populær, svært populær, ja, kanskje en ledestjerne, i de miljøene i Vest-Europa som mener tiden er kommet for remigrasjon av alle dem som har kommet fra Asia og Afrika til Europa. Da tenker man på dem som er kriminelle, som lever av offentlig forsørgelse og som har alle tegn på ikke å være tilpass i kulturen i landet de har slått seg ned i.

Folk som er dømt for forbrytelser, folk som ikke kan forsørge seg selv og leve av offentlige penger, de burde ikke være her.

Alle de andre – de er hjertelig velkomne. Egentlig en holdning som burde være ganske så selvfølgelig i vår urolige tid, der områder i Norge og Vest-Europa likner mer på opprinnelseslandene til dem som har flyttet hit.

Persona non grata

Camus har i mangfoldige år hyllet ideen om remigrasjon. Nå foreslår han imidlertid et paradigmeskifte i debatten og politikken rundt innvandring. Nemlig at vi europeere skal se på utviklingen som har skjedd siste om lag 50 årene som en kolonisering. Dermed blir det også legitimt å ta til ordet for avkolonisering, mener han. At kolonistene trekker seg tilbake til landene de dro ut fra.

Camus insisterer på at dette siste utspillet han ikke bare er et ordspill. Han mener tvert om at hans tolkning av ting er en løsning på et av problemene som europeiske ledere for øyeblikket ikke ser ut til å klare å løse.

Camus plasserte seg for alvor på det offentlige kartet i 2010 med boken, Abécédaire de l’in-nocence, som kan oversettes med Ikkevoldens ABC (ifølge Berlingske).

Det var fra denne boken han begynte å argumentere for at innvandring faktisk er ensbetydende med befolkningserstatning.

Siden den gang har han holdt temaet varmt igjen og igjen i bøker, intervjuer og taler. Ettersom han er blitt parkert av det offentlige Frankrike nederst på rangstigen, blant pariaen, vil ingen anerkjente forlag gi ut bøkene hans, det gjør han derfor selv. Tidligere i år ble han endog utestengt fra å reise inn i Storbritannia (i motsetning til …). Han kunne utløse sosial uorden, het det fra myndighetshold. Han anses altså som farlig av det britiske etablissementet. 

Det plager ham visstnok ikke nevneverdig å være «pariaenes paria», som han sier.

 – Jeg kommuniserer utelukkende med verden gjennom sosiale medier.

Han legger til:

 – Kanskje det er mindre vanskelig for meg enn det er for andre. Jeg trenger ikke et sosialt liv, jeg er veldig lykkelig slik.

– Aldri skjedd før

Så hva var det som utløste hans skriverier om utskiftning av befolkninger i Europa? For undertegnede minner hans begrunnelse om hva historikeren og forfatteren Lars Hedegaard fortalte oss i intervjuet «Folkefienden: – Vi vil se sammenbruddet av en hel løgnkultur.»

– Jeg spesialiserte meg som historiker på det 20. århundre. Som samtidshistoriker interesserte jeg meg jo for å finne ut hvorfor ting skjer. Jeg hadde jo merket meg at det kom mange mennesker til Danmark, båtflyktninger fra Vietnam, kinesere, latinamerikanere, alle mulige folk, ungarere, polakker, og det var knapt aldri noen problem. De lærte seg dansk, og så kunne de gjerne spise mat fra deres opprinnelsesland og gå i det tøyet de ønsket, men det var aldri problemer. Så kom det mange muslimer, og jeg tenkte at det blir som da ungarerne og polakkene kom, og vietnameserne, men det gjorde det jo ikke. Så det historiske problemet for meg var jo: Hvorfor gjør det ikke det? Hvorfor ser vi ikke den integreringen som vi har sett med de andre? Og med integrering mener jeg jo ikke at de skal begynne å spise frikadeller og brun saus, altså. Personlig liker jeg jo best thaimat, ikke sant. Så de må meget gjerne bevare sin religion og sin kultur og skikker bare de i det minste gjør et forsøk på å bli en del av vårt fellesskap. Så kom det altså en del som ikke ville ha noe med oss å gjøre. Og det hadde meg bekjent aldri skjedd før i dansk historie.

Camus har denne forklaringen på hvorfor han ble opptatt av innvandringens konsekvenser:

 – Jeg sto overfor en historisk situasjon. Den var åpenbar, og ingen ville si det høyt. Når man er forfatter, må man gå inn i samfunnets mørke sider. Dette var det viktigste fenomenet i europeisk historie. Selv de store invasjonene på 400- og 500-tallet hadde ikke de samme proporsjonene, og ingen snakket om det.

Som Hedegaard er og var Camus søkende etter svar på nye fenomen – hva er dette og hva betyr dette for samfunnet vårt? – og løsninger på fenomen som skaper gnisninger sosialt og kulturelt i samfunnet.

– Europa voldtas

Camus ser ikke på seg selv som en intellektuell. Han er utelukkende en forfatter, sier han. Men, skriver Berlingske, dette endrer ikke på det faktum at han har argumentene på plass for påfunnet han nå vil at resten av verden skal bli med på.

Fordi i sin nye bok forklarer forfatteren hvorfor innvandring er feil ord for å beskrive hva som skjer når folk fra Afrika og Midtøsten kommer og bosetter seg i Europa.

 – Innvandring var et historisk fenomen som fant sted på slutten av 1800- og 1900-tallet. Folk kom til et annet land med den hensikt å integrere seg der. Det fungerte ganske bra. Men det har ingenting å gjøre med det som skjer i dag. Det er en gigantisk bølge.

Og det er dette – bølgens omfang – som får forfatteren til å bruke begrepet kolonisering, som typisk har blitt brukt når ettertiden har pekt en anklagende finger mot Vestens kolonisering av Afrika og Asia.

I Europa ser vi gjerne på oss selv – i skammens navn – som en kolonisator av land i Afrika og Asia. Camus ser helt annerledes på dette. ja, vi erobret land, men vi koloniserte ikke land, mener han.

«Det var mer en militær, administrativ, politisk erobring», sier han, og påpeker at det sannsynligvis fantes soldater, administratorer, prester, lærere og et og annet hvitt nabolag, men ikke hele områder som hovedsakelig var befolket av franskmenn.

Berlingske spør: I dag er alle enige om å kalle det Frankrike gjorde i land som Tunisia, Marokko og Senegal for kolonisering. Hva håper du å oppnå ved å bruke ordet om innvandring i Europa nå?

Camus ønsker seg en mer sannferdig debatt, sier han. For:

 – Frankrikes tilstedeværelse i Algerie, Marokko, Tunisia, Afrika og andre steder var absolutt kolonisering. Men tilstedeværelsen i Frankrike av algeriere, marokkanere, tunisiere, senegalesere, afrikanere generelt og andre representanter for den tidligere tredje verden i dag, er 100 ganger mer omfattende enn det som skjedde den gang.

I boken drar han en barsk sammenlikning mellom Frankrike og Europa og Gisèle Pelicot, kvinnen som ble dopet ned av ektemannen som gjennom årene arrangerte massevoldtekter av henne. 

 – Det gamle Europa har ikke blitt solgt eller forrådt, det har blitt «pelicotisert», skriver Camus i boken, og mener at Europa har blitt dopet og voldtatt – akkurat som Gisèle Pelicot.

Går i rette med ideen om lønnsom innvandring

Camus peker på at innvandring skjøt fart på 70-tallet og at de fylte arbeidsplasser som trengte hender. Han mener dog ikke at det var billig arbeidskraft som kom. De som kom var forbrukere, mener han. De som kom var altså ekstra munner å mette for Europa, ikke arbeidskraft. De sosiale overføringene går til innvandrere i all hovedsak, noe vi ser på budsjettene i byer som Oslo, Drammen og nå også Sarpsborg.

Camus sier: «Siden det ikke lenger finnes et proletariat i dag, går alle pengene til innvandrerne.» Og det er mange av dem, derfor kreves omfattende utbygging av infrastruktur.

– Derfor er det behov for å bygge nye bygninger, sykehus og så videre – alt trengs.

Dette burde være en innlysende konsekvens, men eksempelvis her i Norge er vi foret med påstander om at uten innvandrere stopper Norge opp, for hvem skal stelle de gamle og syke, hvem skal kjøre drosjene, hvem skal vaske gulvene etc. Man «glemmer» å se at de er vel så store forbrukere av samfunnstjenester som den innfødte befolkningen.

Ifølge Camus er det finansfolk, banker, internasjonale selskaper, og store teknologiselskaper som trekker i trådene når det gjelder innvandring. Han peker på Davos-eliten, av ham kalt la Davocratie. Også Trump plasserer han i denne kategorien:

– Det er sant at Trump er anti-Davos. Men det er den samme forskjellen som finnes mellom protestanter og katolikker i kristendommen. Når man ser på oppførselen hans, konene hans, er Trump selve symbolet på Davoseliten, mener han.

Hvordan vet du hvem som er fransk? spør Berlingske.

Hans korte svar sier egentlig alt: «Når spørsmålet ikke oppstår.»

To fordeler

Camus mener det er to klare fordeler ved å se på innvandring som kolonisering. 1) Man innser at det nettopp er kolonisering det handler om, og da er løsningen avkolonisering. 2) Det blir legitimt å endre lovverk. For intet land som har kvittet seg med kolonisatoren sin, beholder okkupantens regler.

Dermed lanserer Camus løsningen på diskusjoner som går høyt om masseinnvandringens negative konsekvenser i Europa.

Hvordan kan Europa unngå å måtte leve opp til de europeiske og internasjonale traktatene som i dag hindrer mange repatrieringer av innvandrere?

«Hele greia (alle traktater og avtaler, red.) må erklæres foreldet. Jeg er for rettsstaten, men jeg er kritisk til dagens rettsstat», skriver han i boken.

Som at utviste kriminelle forblir i Europa. I Frankrike ligger andelen som faktisk forlater landet etter en utvisningsdom på mellom 7 og 22 prosent det siste tiåret, ifølge fransk presse.

I tillegg til å oppheve internasjonale traktater og konvensjoner, mener Camus at man skal fjerne alle ytelser til barnefamilier. Da vil folk miste motivasjon til å bli værende her. Man kan også betale folk for frivillig retur, sier han. Men dette med å betale folk for å remigrere, har han et problem med.

– Hvis du betaler dem, anerkjenner du at statsborgerskapet deres er legitimt.

– Bygg deres eget land

Hvorfor lanserer Camus begrepet avkolonisering? Er det for å fjerne europeeres skyldfølelse dersom man stoppe å hjelpe migranter? «Ikke i det hele tatt. Tvert imot, jeg prøver å få dem (europeere, red.) til å føle seg skyldige. I mine øyne er de forrædere og samarbeidspartnere når det gjelder den store befolkningsutvekslingen», står det i boken. Han utdyper dette slik:

 – De aller fleste flyktninger har ikke flyktet fra noe annet enn sin egen og sitt folks forsømmelse. Og i stedet for å handle innenfor sin egen historie, sniker de seg inn i andre folks historie. Et folk som allerede har gjort arbeidet for frihet og velvære som de – flyktningene – unngår.

I Danmark er det særlig leder av Dansk Folkeparti som snakker om remigrasjon. Camus mener han bør intensivere denne debatten, og at Messerschmidt – dersom han får makt nasjonalt – må gjennomføre programmet. For: «Ingen kolonial okkupasjon kan avsluttes med mindre kolonisatoren drar hjem.»

Og hva skjer om avkolonisering ikke blir en realitet?

– Da vil vår befolkning og dermed sivilisasjon bli erstattet. Fordi det selvfølgelig er fullstendig illusorisk å forestille seg at en annen befolkning kan oppnå den samme kulturen. Det betyr at en av de mest strålende kulturene i menneskehetens historie vil bli ødelagt. Det betyr en forferdelig katastrofe. Det vil være den største forbrytelsen mot menneskeheten i det 21. århundre.

Berlingske 22. november 2025, betalingsmur

Du kan støtte HRS ved å dele artikkelen, ved å følge oss på Facebook og ved å gi en gave. Vises ikke artiklene våre i Facebook nyhetsstrømmen din? Se her for mer informasjon.