De ankommer pyntet fra topp til tå. Christina er iført en sort kjole med høye boots, og moren en hvit bluse. Sort og hvitt – nesten som yin og yang – to komplementære og motsatte krefter som utgjør en helhet.
«Vi slet nesten med å komme oss fra parkeringen og hit, det var så kaldt. Vi har pyntet oss, for vi skal på fest med Kompani-gjengen», forklarer Nina idet de kommer inn døren.
Men folk flest er ikke vant til å se dem stivpyntet. De fleste av oss kjenner dem fra TV-skjermen, iført militæruniform. For de er blant deltakerne i årets sesong av Kompani Lauritzen: Tropp 4 – programmet der syv unge voksne skal konfrontere oberstens beinharde militærregime side om side med en av sine foreldre.
Gjennom et krevende opplegg skal duoene finne mestring, bygge samhold og styrke bånd.
– Samhold og bånd har vi for så vidt bestandig hatt. Vi ville melde oss på for å få en utfordring. For vi er ikke spesielt glade i verken kulde eller natur – egentlig er alt Kompani innebærer utenfor vår komfortsone.
– Jeg vet ikke helt hva jeg synes om å lage underholdning av å være kjip mot folk
Ut av komfortsonen
«Du og moren din må jo melde dere på! Dere er jo så morsomme!» hadde flere av venninnene til Christina sagt.
– De regnet vel med at det ble bra TV, legger Nina til.
De lekte litt med tanken, men hadde egentlig ikke tenkt å melde seg på. Så, en sen kveld, var Christina litt nedfor. Mamma Nina ville få henne på bedre tanker, få opp humøret, og sa ut av det blå:
«Hvis du vil, så kan vi jo sende inn den søknadsvideoen?»
Det var dagen før søknadsfristen. Allerede dagen etter ble Christina oppringt mens hun satt i forelesning.
– De sa de egentlig var ferdige med alle intervjuene, men at de likevel ville ta oss inn til intervju.
– Pappa hadde sitt liv. Jeg følte at jeg ikke passet helt inn der
SØKNAD: Etter mye mas fra venner om å melde seg på, sendte de til slutt inn en søknadsvideo. Foto: Ida Ystmark
Da de omsider kom videre og fikk vite at de skulle være med på Kompani, gikk det mer og mer opp for dem hva de hadde begitt seg ut på.
– Jeg har alltid tenkt: «Hvilke idioter er det som melder seg på noe sånt?» Når jeg har sett på Kompani tidligere, har jeg nesten blitt glad når folk ble sendt hjem – så de slapp unna og kunne komme seg hjem, ler Christina.
Og plutselig var hun en av dem som dykket under iskaldt vann og bar på tunge sekker dag ut og dag inn.
– Vi fikk ikke akkurat en varm velkomst av befalet. Det var et hardt regime fra dag én.
At regimet er hardt, og at de ikke er glade i naturen, kommer likevel ikke så godt til syne på Kompani. Stort sett ser man dem positive og smilende, med en morsom kommentar på lur.
Hvordan klarte dere å holde humøret oppe?
– Jeg visste mamma hadde det tøft. Det gjorde at jeg ikke ville vise at også jeg var redd, for jeg skjønte at da ville mamma blitt enda mer redd. Det ble en motivasjon til å holde humøret oppe.
– Skjærer det seg, ringer jeg bare mamma
MOTIVASJON: Datteren var den største motivasjonen for Nina på Kompani. Foto: Matti Bernitz/TV2
Nina bekrefter at datteren var til stor hjelp.
– Jeg skulle ønske jeg klarte å ta enda bedre vare på Christina der inne. Jeg var redd for at man kom til å se hvor tøft jeg syntes det var da Kompani ble sendt på TV, for på innsiden hadde jeg det ofte helt forferdelig.
– Men heldigvis så man det ikke så godt. Jeg tror vi begge er gode på å skjule det hvis vi har det vanskelig. Vi tar på oss et smil og tenker: «Nå hjelper det ikke å henge med hodet. Dette skal jeg klare.»
Skulle det skje at den ene av dem var nedfor og hang med hodet, var alltid den andre der for å passe på – hjelpe med å løfte blikket fra bakken og se fremover.
– Mamma har hele barndommen vært en viktig støttespiller. Som barn er det vanskelig å gi tilbake alt foreldre gjør for barna sine. Det var det fine med Kompani – at jeg endelig kunne gi til mamma det hun har gitt meg opp gjennom årene. Jeg følte at jeg fikk en slags morsrolle for min egen mamma der inne.
For Nina var datteren den største motivasjonen til å holde ut.
– Jeg skjønte at hvis jeg ikke klarte noe eller trakk meg, ville det gått utover Christina.
– Men noen ganger var det litt vanskelig å være positiv, for jeg sov så dårlig. Jeg lå nemlig på rom med fem mannfolk som snorket om kapp.
– Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet en slik beskjed selv
Dedikert
Mens vi snakker om det å stille opp for hverandre, tenker Christina tilbake på alt moren har gjort for henne opp gjennom årene. Christina har bestandig vært bestemt og dedikert. Allerede da hun var tre år, var hun sikker på hva hun skulle bli – hun skulle bli turner.
Det var ikke bare en kort fase. Turndrakter i alle mulige farger og mønstre vitner om timevis i turnhallen – dag inn og dag ut, år etter år.
– Fra ung alder satset jeg på turn og deltok i en rekke konkurranser. Da var jeg avhengig av støtten fra familien og det fine samholdet vi har.
Fra ni til fem var hun stort sett i turnhallen. Mellom håndstående, forlengs rulle og araber flikkflakk kom også livet – skole, venninner og familie.
– Turningen tok mye av tiden min. På det tidspunktet var det livet mitt – det kom før alt annet.
Foto: Privat
Moren stilte opp. Kjørte til og fra treninger. Smurte matpakker. Men etter hvert merket hun at datteren ikke lenger var helt den samme. Det var som om gnisten og gleden var borte.
– Fra hun var baby har hun bestandig vært blid og positiv. Hun var veldig liten for alderen, men gikk rundt smilende og fornøyd.
– Christina var fra ung alder så dedikert til turningen at litt av barndommen forsvant. Alt hun ville, var å turne. Men med årene forsvant den gleden. Da husker jeg at jeg til slutt sa:
«Kanskje du skulle sluttet på turn?»
Ordene var helt fremmede for Christina. Hun hadde aldri tenkt på det som et alternativ – for det hadde vært hele livet hennes.
– Jeg så nesten mer til turntrenerne enn til mine egne foreldre. Med tiden mistet jeg lysten til å dra på turn. Jeg husker jeg håpet skoletimene ble forsinket, så jeg slapp å dra på trening.
– Å slutte hadde jeg aldri sett på som et alternativ. På samme måte som at man ikke bare slutter på skolen. Men da mamma sa det, var det som om det gikk opp et lys for meg. Det føltes som om femti kilo ble tatt av skuldrene mine, og at jeg endelig kunne puste ut.
Nina tar en slurk av kaffen, ser fortvilet bort på datteren før hun legger til:
– Det er forferdelig som mor å høre at hun følte det sånn på slutten.
– Gruer meg til å se det
STØTTE: For Christina ble støtten fra moren avgjørende i valget om å slutte på turn. Foto: Ida Ystmark
Så tunge er sekkene kjendisene må bære
Fikk tilbake datteren
Christina studerer nå til å bli vernepleier og har flyttet hjem igjen etter å ha bodd i Oslo en periode – noe moren er svært glad for.
– Vi er veldig familiekjære. Nå får vi tatt igjen den tiden vi mistet sammen til turntreninger.
– Jeg er også ekstremt sosial og takler ikke å være alene. Barna mine pleier å tulle med at de må sende barnevakt til meg hvis det ikke er noen hjemme.
Det kan Christina bekrefte.
– Mamma kan nesten ikke være en kveld alene. Sånn sett passet hun godt inn på Kompani.
– I disse tilfellene er det grunn til å tro at han ikke er ferdig med eksen
Samholdet fra Kompani har bestått, og deltakerne har fortsatt kontakt.
– Man skal lete lenge etter en gjeng med bedre samhold. Positiviteten i gruppa spredte seg som en dominobrikke – en etter en fikk vi hverandre i bedre humør.