Det var på nettet vi som var litt utstøtte og utafor fant våre egne. Det var, og er – i tilfelle noen har glemt det – ikke veldig populært å skille seg ut på bygda, skriver Oda Rygh.
Foto: Suzi Media Production/iStock

Debatt

Arbeiderpartiets forslag om absolutt 15-årsgrense på sosiale medier dømmer tenåringer som skiller seg ut til ensomhet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Oda Rygh.
Foto: Arnfinn Pettersen

Det store generasjonsskillet mellom da jeg
vokste opp rundt årtusenskiftet og nå som ungdommen vokser opp på internett, er
dette: For meg, liten nerd, interessert i bøker og mørkere musikk, var
internett et tilfluktssted der min fysiske verden ikke kunne følge etter meg.

Nå er sosiale medier definitivt et nytt sted
der den fysiske verden følger etter deg.

Men vi hadde sosiale medier da også. Det var
chatrooms, IRC
og message
boards (internettfora). Det var her vi som var litt
utstøtte og utafor fant våre egne. Det var, og er – i tilfelle noen har glemt
det – ikke veldig populært å skille seg ut på bygda.

Arbeiderpartiets forslag om en absolutt
femtenårsgrense på sosiale medier, er
å dømme de utstøtte tenåringene i identitetssøkende år til ikke å kunne finne
sine egne før etter konfirmasjonen.

Om du ser på kattevideoer og strikkevideoer, er det akkurat det du får mer av.

Det er ikke til å nekte for at algoritmene
driver deg til mer og mer polarisert eller marginalt innhold. Det er slik de er
designet, det er tek-gigantenes melkeku med jurbetennelse når det gjelder
ekstremt innhold. Sånn har vi latt dem få holde på.

Men det virker totalt glemt at koblinger også
trekker deg mot positive områder. Om du ser på kattevideoer og strikkevideoer,
er det akkurat det du får mer av. Kulturtilhørighet og subkulturtilhørighet har
en egenverdi, og disse kulturene er nå i stor grad nettbaserte.

Det foregår spontan kulturformidling der.
Forlag i Norge følger
hashtagen «BookTok» med argusøyne; TikTok-subkulturen
av dedikert lesende, der ungdomslitteratur figurerer blant scifi- og
romantikkserier.

Praktisk-estetiske fag er muligens slakta i
skoleverket, men på TikTok hekles og bygges det.

Det høres iblant ut som om det ikke finnes
noen positive sider ved sosial kontakt på nett. At ungdom er en uniform masse
med kollektiv midtskill som bare trener og gjør lekser. Eller burde være det.

Nå skal dem tas, frikene, hilsen styringspartiet Ap.

Helvete er andre folk, og skolegården er der
vi gir ordren om at ungdommen ikke bare skal være kolleger, men venner. Med en
tilfeldig utvalgt gruppe folk du muligens ikke har noen ting til felles med.
Hadde dette vært et krav i arbeidslivet, ville antall sykemeldinger skutt i
været.

Det er virkelig ikke lett å være den eneste
homofile gutten som er interessert i japanske tegneserier i ei lita bygd. Eller
hun som er ekskludert fra fellesskapet på grunn av nevrodiversitet. Det er deres
arenaer som ofres nå.

En bekjent kritiserte forslaget med
sarkastisk å parafrasere Arbeiderpartiets
slogan; at nå er det vanlige ungdommers tur. De
uvanlige kan seile sin egen sjø og få oppleve naturtilstanden – en oppvekst
uten noensinne å få møte noen de har noe til felles med.

Jeg må innrømme at da jeg for første gang så
det slagordet, fikk jeg en bestemt følelse at det de mente var å fri til alle
de som ikke liker oss: Vi som har blitt sett på som uvanlige hele livet. Nå
skal dem tas, frikene, hilsen styringspartiet Ap.

Foreldre er utsatt for gruppepress de også. Å
ikke gi ungdommen tilgang til sosiale medier før tretten, den
nåværende aldersgrensa, virker umulig i møte med
at ungdommen i realiteten blir isolert fra klassekamerater uten.

Jeg har all forståelse for det. Og at det er
vondt å se mobbingen fortsette på Snapchat etter skoletid.

Jeg stiller oppfølgingsspørsmål om hvorfor
skolen har et så stort mobbeproblem at det kreves drakoniske nasjonale tiltak
mot kun én av kanalene der mobbingen foregår. Det er en fallitterklæring.

Svaret er selvfølgelig at det hele er et
plaster på det gapende såret. Nemlig at storting og regjering er enda dårligere
enn foreldre til å si nei, når Zuckerberg sier han vil spise smågodt til
frokost og nekter å legge seg etter Dagsrevyen.

Dette kan vi ikke få til alene, tek-gigantenes
melking av algoritmene i stadig verre retning må møtes med noe hardere enn
Norge får til. Dette må reguleres på et høyere nivå. Om EU får til å sette
foten ned angående leggetider, da.

Men siden det ser ut til at ingen har tenkt
over de positive sosiale og kulturelle faktorene for ungdom som trenger
fellesskap utenfor det konstruerte tvangsvennskapet, og det ses muligens ikke på
som viktig i det hele tatt. Normen er tross alt normen.

Det finnes fysiske alternativer:
Fritidsklubber som tilbyr noen andre kulturelle tilbud enn lagsport. Men dit
kommer ikke alle. Noen steder er for små. Noen ungdommer er ekskludert på grunn
av funksjonsvariasjon, nevrodiversitet eller at disse samlingsstedene nok en
gang er et sted du treffer mobberne dine.

En løsning for kontakt er digitale kanaler i
mer organisert format. Ungdom og Fritid har nylig utgitt en veileder for å
sette opp digitale ungdomsklubber på tjenesten Discord
– en tjeneste som muligens vil falle inn under det nye forbudet.

Om du ikke vil at det skeive barnet ditt skal finne støtte, er det lett å nekte det innloggingsmuligheter.

I pilotprosjektet har de opplevd å nå
ungdommer i utenforskap, som ikke trekker til fysiske fritidsklubber. Discord-serverne
til de store nerde-podkastene har diskusjonsfora for alt fra strikking til
koreansk pop. Det er kanskje litt mer foreldreaksept hvis ting er voksenstyrt?

Men vekk fra min indignasjon på vegne av oss
bygdejenter med aparte interesser: Det finnes svakere grupper som rammes ved å
miste tilgang til fellesskap. Også over femten.

Selv etter 15 kan en aldersverifiseringsmåte
som har sterkt nok grunnlag for identifisering, være et hardt krav. For å få
BankID må du ha pass eller ID-kort. For å få det må begge foreldrene
underskrive.

Å nekte informasjon er også en metode for
sosial kontroll. Enten det gjelder minoritetsjenter eller skeive barn. Om du
ikke vil at det skeive barnet ditt skal finne støtte, er det lett å nekte det innloggingsmuligheter.

Det ser ut til at man i hele debatten om aldersgrense har glemt at det finnes andre ting på internett enn alt som er farlig.

Det samme gjelder barn i samlivsbrudd med
stort konfliktnivå. Å nekte ID til barnet er ofte en kontrollmetode, en måte å
straffe på, og en del av den dessverre utbredte ettervolden mot tidligere
partner.

Digitalt utenforskap rammer heller ikke bare
eldre. En av de store årsakene til å bli utestengt fra store deler av det
offentlige Norge er funksjonsvariasjon.

Foreldre til voksne barn med Downs fortviler
over det digitale utenforskapet som forsterkes av krav om digital
innlogging overalt. Tilgang til Instagram, Helsenorge, og tilgang til penger
under vergemål kan altså få samme status identifikasjonsmessig.

Det ser ut til at man i hele debatten om
aldersgrense har glemt at ungdom er en slags individuelle mennesker, med rett
til informasjon, identitet, og fellesskap. At det finnes andre ting på
internett enn alt som er farlig. Og at noe ofres med harde grenser og høye
barrierer.

Men ikke for de vanlige da.