- En ny studie viser at foreldre med lav inntekt er mer emosjonelt til stede for barna sine enn foreldre med høy inntekt.
- Julie (30) sa opp jobben for å få mer tid hjemme med barna og opplevde sterkere bånd og mer regulerte barn.
- Stressnivået blant foreldre påvirker hvordan de møter barna sine, med tidsklemma og økonomiske bekymringer som hovedårsaker.
Vis mer
– De tre første årene er kritiske for emosjonell tilknytning. Barna trenger og ønsker mer tid med oss, uten det stresset vi voksne drar inn i hverdagen, sier Julie Victoria Tryggvason Reinfjord (30).
Norske foreldre er gode til å møte barnas følelser og praktisere en støttende foreldrestil, men de sliter med å få tid til å gjennomføre det foreldreskapet de ønsker å utøve.
Det viser en ny, omfattende studie fra Universitetet i Oslo, basert på svar fra over 5000 foreldre.
I studien har forskere undersøkt hvordan foreldre i Norge møter barnas følelser, balanserer varme og grensesetting, og håndterer presset i hverdagen.
– Foreldre i Norge ønsker å gjøre det beste for barna sine. Og hvis du vet at det er noe som er sårbart, som er vanskelig, prøver du å kompensere, sier Egil Nygaard, professor ved Psykologisk institutt og en av forskerne bak studien.
Forskerne la også merke til en tendens de ikke hadde ventet: Foreldre med svakere økonomi er ofte tettere på barna følelsesmessig enn foreldre med høyere inntekt, som en måte å veie opp for økonomiske begrensninger.
– Det var ganske overraskende. Det er motsatt av hva mange tidligere studier har vist, sier Nygaard.
Da Julie Victoria Tryggvason Reinfjord (30) var elleve år, hadde hun noe mange av vennene hennes ikke hadde: en mamma som alltid var hjemme da hun gikk inn døren etter skolen.
– Vi kom aldri hjem til et tomt hus. Det var en veldig fin tid, forteller hun.
Årene gikk. Som 18-åring ble hun selv mor, med alt ansvaret alene. Ti måneder etter fødselen måtte hun levere datteren i barnehagen for å rekke forelesningene. Kontrasten mellom hennes egen oppvekst og det hun kunne tilby datteren, traff henne rett i brystet.
– Jeg synes det var helt forferdelig. Grusomt. Men jeg måtte jo bare gjøre det.
Noen år senere hadde hun gjort alt etter boken: fullført utdanningen, fått fast jobb som bioingeniør. Og funnet kjærligheten.
I dag bor de sammen i Brumunddal med sine tre barn.
Da hun og partneren fikk sitt første felles barn, ble det tydelig hvor vanskelig småbarnslivet var å kombinere i en rigid 8–16-hverdag.
– Jeg følte meg robbet for tid og valgfrihet. Jeg kunne ikke bestemme selv om barna skulle leveres sent eller hentes tidlig. Den følelsen likte jeg ikke.
Hun hadde stått i den samme tidsklemmen før, som alenemor. Nå hadde de muligheten til å gjøre ting annerledes.
Da parets andre barn kom, tok hun det store valget: Julie sa opp jobben og var hjemme med de to yngste barna frem til de var tre år.
Familien levde i denne perioden på partnerens inntekt.
Det endret hverdagen.
– Når du har tid, kan du møte følelsene deres. I stedet for å stresse med «nå må vi dra» når en toåring får et utbrudd, kunne jeg roe dem ned, finne ut hva som skjedde, og avslutte den saken. Barna ble mer regulert, og båndet mellom oss ble sterkere.
For å få det hele til å gå opp økonomisk, har familien bevisst valgt en enklere livsstil. De kjøper brukt til barna, har droppet dyre utenlandsferier – og har latt den gamle, trange bilen som nå er på tolvte året, fortsette å rulle.
– Jeg har faktisk aldri vært i Syden.
Huset de bor i kunne sikkert hatt godt av en oppgradering, men får stå som det er.
– Dette har gjort at vi har mer fleksibilitet.
- Utført av Promenta forskningssenter ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, på bestilling av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
- Datainnsamling: Høsten 2022. Sluttrapporten ble publisert i 2025.
- Over 5000 foreldre deltok i en landsomfattende spørreundersøkelse.
- I tillegg gjennomførte forskerne fokusgrupper, videobservasjoner av foreldre-barn-samspill og dybdeintervjuer med foreldre med lav sosioøkonomisk status.
- Forskerne målte emosjonell støtte, foreldrestress, foreldrestiler og barnas livskvalitet og adferd.
- Formålet var å undersøke hvordan vanlige foreldre i Norge møter barns følelser, og for eksempel hvordan de balanserer varme og grensesetting, og hvilke faktorer som kan være relatert til slik utøvelse av foreldrerollen.
Vis mer
Det Julie merker hjemme, samsvarer med et av hovedfunnene i studien: Stress har stor betydning for hvordan foreldre møter barna sine.
Foreldre som oppga høyt stressnivå, rapporterte om mer avvisning, kaos og sterkere styring overfor barna.
Hele 33 prosent av forskjellene i avvisende foreldrestil, og rundt 15–18 prosent av forskjellene i foreldrestiler som var preget av kaos og kontroll, kunne forklares av foreldrestress.
Hva som skaper stress, varierer: For foreldre i fulltidsjobber handlet det ofte om tidspress, mens foreldre med lav sosioøkonomisk status i større grad pekte på økonomiske bekymringer.
– Foreldrestress handler om følelsen av å ikke strekke til. Tidspress, dårlig samvittighet og høye forventninger, sier Egil Nygaard.
Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, og en av forskerne bak studien.
I de kvalitative intervjuene fortalte foreldre at de fryktet at barnas manglende deltagelse på fritidsaktiviteter og mangel på merkeklær kunne føre til utestengelse, og prøvde derfor å være ekstra emosjonelt til stede for barna.
Det jeg kan tilby er emosjonell støtte og oppfølging. […] Jeg er veldig opptatt av at når jeg ikke kan hjelpe dem på slike [økonomiske] måter, så skal jeg i hvert fall gjøre det veldig bra på det jeg kan, sier en av mødrene, ifølge rapporten.
Nygaard mener forklaringen kan ligge i at Norge skiller seg fra mange andre land, med små økonomiske forskjeller og et velferdssystem som gjør at foreldre i større grad kan fokusere på relasjonen til barna.
Ifølge rapporten møter foreldre i Norge barna med varme og støtte, men mange opplever også tidspress og høye forventninger.
I tillegg viser funnene at foreldre i stor grad støtter barnas følelser og håndterer vanskelige situasjoner på måter som fagmiljøet anbefaler.
– Det er et veldig positivt resultat. Foreldre har en tendens til å gjøre det som anbefales. I kontrast til det vi kaller ikke-støttende praksis, rapporterer foreldre at de faktisk støtter barnas følelser og viser at det er greit å ha vanskelige følelser, sier Nygaard.
– Derfor er en av våre konklusjoner: Hva kan vi gjøre på samfunnsnivå for å hjelpe til med at foreldre ikke føler seg så innmari stresset?, sier Nygaard.
Forskerne anbefaler flere konkrete tiltak for å forbedre barnefamiliers hverdagsliv:
- Flytte fritidsaktiviteter tidligere på dagen (mens barna er i SFO).
- Legge bedre til rette for permisjon og fleksibilitet i arbeidslivet.
- Styrke økonomiske støtteordninger for barnefamilier.
- Redusere forventningspresset rundt foreldrerollen.
– De fleste foreldre vet hva som er bra for barna sine, sier Nygaard.
– Mange har nok mer dårlig samvittighet enn de trenger, for foreldre gjør masse bra for barna sine. Samtidig står de i et stort forventningspress og blir møtt med mange råd og forventninger fra samfunnet.
Julie ler litt når hun ser tilbake på småbarnsdagene hjemme.
– Du blir litt kokt, ja. Barn krever mye. Og du kan glemme å ha et estetisk hjem, for det er rot overalt. Jeg har venninner som synes én helg hjemme er helt krise, sier hun.
I dag veksler hun mellom tre dager i uken på kontoret i Oslo og tar resten av arbeidstiden hjemmefra. Fleksibiliteten var noe hun aktivt bygde inn i livet sitt.
Da hun var hjemme med barna, brukte hun de korte pusterommene til å jobbe med ideer hun hadde liggende. Det endte med at hun og brødrene startet et selskap sammen.
– For meg handler ikke dette om å jobbe mindre, men om å få lov til å tenke annerledes, og bli akseptert for det. Arbeidshverdagen må tilpasses det livet man faktisk har. Der lærte vi mye av covid, sier hun.
Erfaringene hennes gjorde henne også mer oppmerksom på presset mange småbarnsmødre opplever – et press som ofte ikke samsvarer med hverdagen de lever i.
– Vi driver rovdrift på småbarnsmødre. De blir dratt i alle retninger emosjonelt, og vi har mye dårlig samvittighet, fordi vi ønsker å være med, sier hun.
Hun er tydelig på hva som har vært viktigst for henne.
– For min del har det vært å ha tid, sier hun.